Den helbredende lære

Den sunne lære må også komme fram i hjemmet. På tysk kalles det den helbredende lære. Ved den sunne lære vendes fedrenes hjerter til barna og barnas hjerter vendes til fedrene. Dette er en sterk motsetning til all den følelseskulde og ensomhet som mange kjenner på midt i det at de nok blir tatt vare på når det gjelder materielle ting som klær og mat.

Mange tenker på Gud som en slem og forferdelig mann som er ute etter å straffe dem. De har ikke lært Guds miskunnelige hjertelag å kjenne. Det er godt for barna å oppleve at foreldrene både føler med dem og lever med dem i deres forhold, så de ikke kjenner seg alene med sine byrder. Foreldrene må leve i en slik kontakt med barna at de straks kjenner om noe ikke er som det skal være, uten at de derved går barna for nær og presser seg på dem. Det er ved en slik åpenhet at barna selv kan komme fram med det som plager dem. Et slikt tillitsforhold er veldig verdifullt.

Det er viktig at man i tro legger av seg arbeidslivets stress og mas, at man tar del i hjemmets oppgaver og er til stede når man er hjemme. Seirer man ikke over bekymring, vil det lett oppstå en dominoeffekt hvor det blir store lidelser, spesielt for barna. Kanskje klarer man ikke å lide ut når man blir utsatt for ydmykelse eller annet som går en imot. Dette bør jo gå i Kristi død, slik at når man kommer hjem, så kommer man for å velsigne sitt hus.

«Når vi tenker på hjemmene hvor barna gror opp, da må de små først gis næring, så de kan vokse. Når de da etter endt skole og konfirmasjon, om noe slikt brukes, så skulde de da etter gammel skikk være voksne og klare seg selv. Da er de «får» som må voktes. Hvor foreldrene her synder mot sine barn, når de ikke vokter dem i ungdomsårene», skriver Johan O. Smith i Skjulte Skatter i januar 1941. Ungdommen må voktes på en god måte så de ikke kommer bort i ting som vil skade deres livsløp. Det er viktig å komme djevelen i forkjøpet og nøye kjenne sine får. «Du bør nøye kjenne dine fårs utseende. Ha omsorg for din buskap!» Ord.27:23.

Det er godt for et barn å ha grenser. Det oppleves som kjærlighet og omsorg når grensene er romslige nok til å gi rom for en sunn livsutfoldelse. Grensene bør være så romslige som mulig, men der det er grenser, må det også reageres ved overskridelse. Innenfor grensene må det være velsignet og godt. Her må mor og far våke. Enkelte barn må ha en «strammere line» enn andre. Også innen samme familie kan det være slik. I alt må det være kjærligheten til barna som er drivkraften, og ikke foreldrenes ærgjerrighet.

Vær forsiktig med å åndeliggjøre barn. Barna kjenner jo den gode ånd i våre samvær. Det er det kjærlighetsfulle miljø i menigheten de vil kjenne som sitt hjem. Her må en være forsiktig med å plassere i båser. Selv om barna ikke er født på ny og kan være noe uskikkelige, så bør man være ekstra romslig med menighetens ungdom. Når de er så store at de eventuelt velger å leve etter sine lyster, blir det jo et brudd med det de har vokst opp i.

Å bruke vold mot et barn eller slå det i vrede er totalt uakseptabelt og skaper frykt og utrygghet i barnehjertet. Foreldre som gjør slikt, burde tenke på hvorledes de selv ville oppleve det om en kjempe som var tre ganger så stor som dem selv tok tak i dem i vrede.

Gud har utrustet oss med ulike talenter og nådegaver. I hans øyne er det ingen som er mindreverdige. Ut fra våre forutsetninger har vi anledning til å vinne fram til hele Guds fylde. Å streve for å holde seg på høyden i forhold til andre er bare forfengelighet og dumhet. Sann lykke er i det sanne forhold vi har til Gud. Der kan vi tilføre våre barn noe fra himmelen. Om man bor i et lite eller et stort hus betyr ingen ting. Det at foreldrene har det godt sammen og at barna kjenner trygghet, omsorg og en uforbeholden kjærlighet, betyr derimot veldig mye.

I ungdomsårene er det viktig at vi som foreldre kan trå noe til side som oppdragere og heller være veiledere og gode samtalepartnere for våre barn. De skal på en naturlig måte bli mer selvstendige, og mange ganger er det også lettere for dem å søke råd og veiledning hos andre som de har tillit til. Det bør vi som foreldre glede oss over.

Det er også godt å ta vare på minnedager, gjøre noe ekstra ut av det når de vinner sine seire og støtte dem i deres nederlag uten å gå dem for nær. Følger man med, kan man gripe inn ved behov likesom ørnen hiver ungene ut av redet, men samtidig er klar til å gripe dem hvis det ikke går bra.

Barn trenger også å lære elementære ting som for eksempel flittighet. Det er godt å lære seg å prioritere sin tid og å være gode husholdere. Alle barn bør oppmuntres til å gjøre så godt de kan innenfor de gaver Gud har gitt, både i skole og praktisk arbeid. Det er godt for barna å ha en viss struktur. Byrden ved å lære seg å organisere sitt liv og sin tid er langt mindre enn byrden ved å leve et rotet liv hvor man stadig er på etterskudd. Økonomi er også en vanskelig sak. Mange forholder seg til det som om det var lett – derfor går det ofte galt. Hvis man selv ikke har så mye opplæring i dette, bør man søke råd før viktige avgjørelser må tas.

Forholdet mellom mann og hustru er en jordisk sak. Økonomien er også en viktig faktor i dette forholdet. Det er et ordtak som sier at man bør sette tæring etter næring. Det vil blant annet si at forbruket bør stå i forhold til inntektene. Derfor bør en legge sitt løp opp etter slik Gud har gjort det for en i det jordiske, uten å sammenligne seg med andre som er annerledes stillet og mer bemidlet enn en selv.

Når regningsbudene stadig står på døren, er det vanskelig å få til et herlig kjærlighetsliv. Trygghet i dypeste forstand oppstår når hustru og barn vet at far står i forbindelse med himmelen og hører Åndens tale i sitt indre. Det skaper fred og hvile.

Noen barn er veldig åpne og spontane og er flinke til å kommunisere. Andre er mer sjenerte og tilbakeholdne. Noen er enkle å ha med å gjøre, mens andre er mer vanskelige og strie. Dette kan også skyldes sykdommer eller forstyrrelser. Alle barn bør få kjenne at mor og far følger med og er glade for dem slik som de er – uten å behøve å kjenne på at foreldrene søker egen ære eller er flaue over dem. Dette inkluderer selvfølgelig også å søke faglige råd hos leger eller andre fagpersoner når man har mistanke om «unormal eller avvikende atferd». Foreldrene trenger godhet for alle barna, og det er godt å be for dem og vente på dem i perioder hvor de selv kanskje er litt avvisende. Foreldrene bør bestrebe et godt forhold til alle barna, uansett deres personlige valg. Man må også være med dem som ikke velger samme livsløp som foreldrene. «Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, så han ikke skal oppgi frykten for Den Allmektige.» Job 6:14.

Barna vil føle veldig på det hvis foreldrene ikke snakker sammen eller ikke har et godt forhold. Det vil virke svært trykkende på de nærmeste. Av og til er den ene svært lukket og den andre åpen. Det naturlige er å regulere forholdet innenfor husets fire vegger, men det er også i en del tilfeller godt og riktig å søke råd hos andre. Søk råd for deg selv, uten unødig å snakke nedsettende om andre. Vær også nøye med hvem du søker råd hos.

Vi lever i en veldig opplyst tid. Tidligere var det mye kjærlighet, men lite kunnskap. Mon derfor ikke resepten og behovet i vår tid er noe motsatt. «Og dette ber jeg om, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på kunnskap og all innsikt, slik at dere kan dømme om hva som er rett i de forskjellige spørsmål, for at dere kan stå rene og uten lyte til Kristi dag.» Fil.1:9-10. Kunnskapen er ofte stor, men mon man ikke kunne be mer om at denne kunnskap kunne bli langt mer rik på kjærlighet!

Det er mye følelseskulde som ligger i ens kjød, selv der man trodde det ikke var mulig at det var slik. De fleste tenker nok ikke at det i Afrika finnes fjell med snø på, men slik er det. Det kan være mye skjult følelseskulde også i oss. Vi trenger alle å stå i en levende forbindelse med sannhetens Ånd for å erkjenne sannheten. Da kan han tale til en og vise en det en ikke ser, selv om man har den «rette forståelse». Det er vel ikke i noe annet forhold førstegrødesukket «Jeg elendige menneske» kommer så ofte fram som nettopp i hjemmet.

I ditt hus har du en menighet i ditt hjem. Rom.16:5. Her har du en plass du kan øve deg og arbeide slik at barna virkelig kan kjenne at barndommens rike er et himlenes rike. Da vil Gud som ser til det skjulte også lønne deg i det åpenbare. Slike trofaste mennesker vil vokse i yndest og visdom hos Gud og mennesker, og de vil etter en tid også bli svært nyttige menighetstjenere. I slik fattigdom vil man ikke så lett komme på den tanke at man selv er mer skikket til å lede menigheten enn de som er satt til det. Slike tanker gjør at man lett kommer utenfor sitt mål av tro – utenfor sitt salvede område. Den tid man egentlig skulle tatt seg av barna går derfor på mange måter fra dem som har det slik.

Det er godt for oss alle å betenke de ord som N. P. Wetterlund skriver i sitt stykke «Ditt barn» som stod trykket i Skjulte Skatter i januarnummeret 1931. Her skriver han blant annet:

«Du far og mor! Kjernen i all oppdragelse er å sette barnet høyt, så høyt som Herren har satt det: som eier av himlenes rike og vårt forbilde. Matt.18:1-6. Ennu har ingen sett sitt barn for stort. Og alle de barn som er blitt ødelagt på vår jord, er blitt ødelagt fordi man så dem for små.

Når du trykker den lille i din favn, så vit at du favner himmelen og dermed din Gud, i et billede som aldri er framkommet før, og som aldri framkommer i mer enn i dette ditt barn.

I barnet gav din Gud seg til deg, for at du skal kunne gi deg til ham. Så som du behandler ditt barn, så behandler du din Gud; og så kommer Gud til å behandle deg. Matt.18:5-6. Blott to ting kan du gjøre for ditt barn: beholde det på dets himmelske høyde eller dra det ned derifra.

Hjelp ditt barn i striden for livet! For det som her forsømmes i beleilige stunder, får sjelden årrekkers lidelser opprettet. Barnekamrenes «givne nu» er knopper som slutter i sig lange tiders fryd eller kval. Derav kommer Herrens lignelse med kvernsteinen. Far, mor! Ditt ord er hellig, din makt er stor; din velsignelse og forbannelse har uoverskuelig innflytelse.»