Til sjøs

Da jeg var seksten – sytten år bad jeg mine foreldre om å få dra til sjøs. Jeg var den gang sterkt tvilende til menigheten, og hadde behov for å komme for meg selv og tenke over livet. De gav sin velsignelse til det, og som syttenåring dro jeg til sjøs i ett år. Et spørsmål som stadig dukket opp for meg var: «Er menigheten det rette for meg?» Tiden ombord benyttet jeg til å lese mye i Bibelen og i Johan O. Smiths etterlatte brev, og til å tenke over livet. Jeg bad også mye til Gud. Under tropenettene når jeg hadde fri og stod og så på stjernehimmelen, kjente jeg Faderens dragelse så sterk at jeg ofte bare ble stående å gråte. Jeg kom i nød over min egen synd og kjente at Faderen var veldig nær.

På en av reisene – i oktober 1962 – skulle vi til USA, og var på vei inn mot kontinentet. Da vi nærmet oss Cuba, begynte amerikanske krigsfly å kretse rundt oss. Vi fikk beskjed om å heise flagg og identifisere oss. Det viste seg at sovjetiske marinefartøy bare lå noen få sjømil bak oss. De var utstyrt med raketter som skulle installeres på Cuba. Den kalde krigen hadde kommet til et klimaks, og verden var på randen av en tredje verdenskrig. På alle nyhetssendinger handlet det om den spente verdenssituasjonen, og ordet Cuba gikk igjen stadig vekk. Kapteinen ombord fikk beskjed fra ambassaden om å gå til nærmeste amerikanske havn. Det var en veldig trykket og fortettet stemning ombord. Jeg bad til Gud i min nød, men tenkte at det var for sent for meg å bli en Jesu brud. Vissheten om frelse fra fortapelsen var likevel god å ha. Det er i ettertid underlig å tenke på at Gud har vært så nådig og gitt meg mange flere år i hans tjeneste.

Jeg hadde jo blitt bevart under loven og hadde ikke mange synder på samvittigheten, men på den tiden ble Sønnen åpenbart for meg. Sjefen for rederiet ble begeistret for meg og tilbød meg en god maskinistutdannelse med full lønn. Selv om jeg egentlig hadde sterk lyst til sjølivet, kunne jeg ikke annet enn å takke nei til tilbudet hans, og dra hjem. Jeg kjente en så sterk dragelse til det himmelske at jeg lengtet etter å gi mitt hjerte helt til Jesus. På sommerstevnet da jeg var atten år begjærte jeg forbønn, og broder Sigurd Bratlie bad med meg under et vekkelsesmøte. Det var vidunderlig godt å få sin sak i orden med Gud og bekjenne det for mennesker!

Omtrent fjorten dager etter omvendelsen fikk jeg et brev fra broder Sigurd Bratlie hvor han formante meg veldig til å ta i mot tukten fra Åndenes Fader. «Det er intet som virker så gunstig inn på vår ånd som tukten,» skrev han. Siden i livet har jeg virkelig hatt behov for disse formaninger som nok allerede da ble skrevet i en profetisk ånd.