En advarsel

Det sanne broderskap er blitt bevart gjennom mange år under vanærens dekke. Det oppsto ved enfoldige brødres oppriktige trang etter gudsfrykt, og de tjente hverandre i kjærlighet, respekt og takknemlighet. I vår tid har menigheten vokst seg stor. Den er på mange måter blitt som byen på fjellet som ikke kan skjules.

Det er selvfølgelig også farer ved at menigheten er blitt så stor og synlig. Menigheten kan derved også være tiltrekkende for begavede personer som ved sin kunnskap og dyktighet lett antar seg læren. Kanskje har de visdoms og kunnskaps tale som nådegave, men de mangler kjærlighet. Hvis slike personer får makt og blir ledere i menigheten ved sine nådegaver og jordiske posisjoner, vil menigheten ødelegges. Slik har det aldri vært blant oss, og vi må også våke over at det ikke blir slik. Hvis det framstår mennesker blant oss med store nådegaver og som kan tale godt, men som ikke lever det liv de taler om, må det være brødre og søstre som kan avsløre bedraget, så slike mennesker ikke får makt og tillit i menigheten på grunn av sin begavelse. Hvis så skulle skje, er det bedre at menigheten går helt til grunne enn at den står der som et bedrag for mennesker som vil ut av synden. Slik hadde også broder Sigurd Bratlie det i sitt hjerte da han talte til menigheten i forbindelse med broder Elias Aslaksens hjemlov. «Men,» la han til, «jeg har ikke noe tro på at det skal utvikle seg slik – jeg tror menigheten skal bli stående til Jesus henter oss hjem.» Akkurat slik har jeg det også i mitt hjerte.

Når menigheten nå er blitt så stor og kjent, kan det lett bli et ønske fra mange at vi trenger en ny type ledere iblant oss – mennesker som har utdannelse, ledererfaring og en sosial profil som passer for en lederjobb og for verden rundt oss. Slike kriterier har aldri vært gjeldende i menigheten. Det har alltid vært slik at Gud setter i menigheten mennesker som har levd et gudfryktig liv, og som ved sin gudsfrykt og på grunn av det liv de lever, har vunnet seg tillit i vennenes hjerter. Gud ser jo til det skjulte og utvelger i forhold til det kall han har gitt den enkelte og den gudsfrykt og troskap den enkelte har utvist. Han lar seg ikke – slik som mange mennesker ofte gjør – dåre av den ytre glans. Her har vi en evig lærdom ved å lese om Samuel som skulle salve David til konge. Han ble noe dåret av det ytre og tenkte feil i forhold til hvordan Gud så på sakene.

«Da de kom, og han fikk se Eliab, tenkte han: Sannelig, Herrens salvede står her for Herren! Men Herren sa til Samuel: Se ikke på hans utseende og på hans høye vekst! For jeg har forkastet ham. Jeg ser ikke på det mennesket ser på, for mennesket ser på det ytre, men Herren ser på hjertet.» 1.Sam.16:6-7.

Ved den overflod og velstand som er i samfunnet, er det også en større grad av frihet enn tidligere. Som alltid, må vi også nå spørre oss selv hva som er gudsfrykt, slik at friheten ikke blir brukt til en leilighet for kjødet. «For dere ble kalt til frihet, brødre. La bare ikke friheten bli et påskudd for kjødet, men tjen hverandre i kjærlighet.» Gal.5:13.

Menigheten er en bevegelse i bevegelse. Når det gjelder ytre ting, har vi sett helt fra begynnelsen at verden er i forandring. Vi forandrer oss også når det gjelder slike ting. Vi må likevel våke og holde igjen, slik at vi ikke er de første i en ny utvikling i denne verden. Jeg mener i den forbindelse selvfølgelig ikke ting som har med syndens utvikling å gjøre, men den naturlige materielle og teknologiske utvikling, samt den levestandard som er naturlig i det land man bor.

Når det gjelder Guds ord – Livets ord – så er dette det evige ord som vi skal holde fast ved inntil enden. Det har til alle tider vært mennesker som har vært svært opptatt av en ytre form og trodd at det var det viktige i evangeliet. Paulus skriver om dem at de er syke for stridsspørsmål og ordkrig og egentlig har tapt sannheten av syne. 1.Tim.6:4-5. Derfor formaner Paulus oss også kraftig til ikke å spore av i slike ytre ting.

«La derfor ingen dømme dere for mat eller drikke eller med hensyn til høytider eller nymånedager eller sabbat! Dette er bare en skygge av det som skulle komme, men selve legemet hører Kristus til. La ingen røve seiersprisen fra dere, om noen prøver på det ved ydmykhet og engledyrkelse, idet han gir seg av med syner, blir oppblåst uten grunn av sitt kjødelige sinn, og ikke holder fast ved ham som er hodet. Fra ham er det jo legemet vokser Guds vekst, hjulpet og holdt sammen av alle bånd og ledd.» Kol.2:16-19.

Noe helt annet er det når det er snakk om det hellige bud! Da bruker Paulus kraftige uttrykk for å bevare menigheten på rett vei og ikke la seg dåre av falske løfter om frihet som er utenfor den frihet man vinner seg på korset. Hør bare hva han skriver til Timoteus: «Jeg byder deg for Guds åsyn, han som gir alle ting liv, og for Kristus Jesus, som avla den gode bekjennelse for Pontius Pilatus: Hold budet rent og ulastelig inntil vår Herre Jesu Kristi åpenbarelse.» 1.Tim.6:13-14.

Enhver som kjenner trang til å leve et gudfryktig liv, bør også legge seg skriftens formaninger i forbindelse med utuktssynder alvorlig på hjertet. Ingen bør akte seg selv sterk og seierssikker på dette området. Tvert imot bør man vandre i frykt og være seg sin skrøpelighet bevisst. Derved avskjæres mange snarer. Det er mennesker som er oppreist med Kristus som formanes så kraftig i Kol.3:5-6: «Så død da deres jordiske lemmer: Utukt, urenhet, syndig lidenskap, ond lyst og pengegriskhet, som er avgudsdyrkelse. På grunn av disse ting kommer Guds vrede over vantroens barn.» Det er ingen tvil om at Guds vrede er over disse synder. De tilhører kjødets åpenbare gjerninger. Gal.5:19. Vårt kall er å bli helt utfridd fra all mørkets makt slik at vi for all framtid tilhører Guds elskede Sønns rike. Kol.1:13. Det er ikke meningen at slike lave synder skal beherske oss, slik at Guds vrede skulle kommer over oss. «Dere omvendte dere til Gud fra avgudene, for å tjene den levende og sanne Gud, og vente på hans Sønn fra himlene – han som Gud oppvakte fra de døde, Jesus, han som frir oss fra vreden som kommer.» 1.Tess.1:9-10.

«Det er bud midt i friheten. Det er kors midt i evangeliet. Det er en lengsel i hvilen, og selv i den oppnådde velsignelse ligger det en higen. Ustanselig fremad, fremad, fremad.» Slik skrev Johan O. Smith i et av sine brev, og slik har også Kristi brud det i dag.

«Jeg har lov til alt – men ikke alt gagner. Jeg har lov til alt – men jeg skal ikke la noe få makt over meg! Maten er for buken, og buken er for maten – og Gud skal gjøre ende på dem begge. Men legemet er ikke for hor, men for Herren, og Herren for legemet.» 1.Kor.6:12-13. Like naturlig som mat og buk hører sammen, like naturlig hører Herren og legemet sammen. Vårt legeme er ikke ment for hor og utukt. Det er kalt til å være et tempel for Den Hellige Ånd og at Guds vilje skal bli utført ved våre legemer. La deg ikke forføre, og far ikke vill i dine tanker! Guds ord vil for evig stå fast.

«Eller vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Verken horkarer eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller de som lar seg bruke til unaturlig utukt, eller menn som øver utukt med menn, eller tyver eller pengegriske eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike.» Vers 9-10. Siden disse synder er blitt så vanlige i verden, må vi ta oss ekstra i vare for ikke å bli besmittet av den ånd som er virksom blant vantroens barn. De som gir seg helt til Gud og har inngått pakt om offer med ham, er seg bevisst at deres legeme er for Herren. Derfor er også Herren med deres legemer, akkurat som Paulus opplevde det da han skrev til Timoteus: «Ved mitt første forsvar møtte ingen med meg, men alle forlot meg – må det ikke bli tilregnet dem! Men Herren stod hos meg og styrket meg, for at forkynnelsen skulle fullføres ved meg, og alle folkeslag få høre den. Og jeg ble fridd ut av løvens gap.» 2.Tim.4:16-17.

Guds kraft kommer over hver den som står fast i sin disippelpakt. La deg derfor fylle av det håp og de formaninger som Guds ord gir. Ved troens lydighet vil du få en herlig framtid sammen med hellige brødre og søstre i all evighet!

«Fly hor! All synd som et menneske ellers kan gjøre, er utenfor legemet. Men den som driver hor, synder mot sitt eget legeme. Eller vet dere ikke at deres legeme er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere, og som dere har fått fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er dyrt kjøpt! La da legemet være til ære for Gud!» 1.Kor.6:18-20.

«Må han selv, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og legeme bevares fullkomne, ulastelige ved vår Herre Jesu Kristi komme!» 1.Tess.5:23.