Den første kjærlighet

«Men jeg har i mot deg at du har forlatt din første kjærlighet. Kom derfor i hu hva du er falt fra. Omvend deg, og gjør de første gjerninger! Men hvis ikke, så kommer jeg brått over deg og jeg vil flytte din lysestake bort fra sitt sted – hvis du ikke omvender deg.» Åp.2:4-5.

Vi kan spørre: Når faller man ut av den første kjærlighet? Menighetslederen i Efesus hadde hatt mye å bære for Jesu navns skyld, og han hadde ikke blitt trett. Jesus laster ham ikke for noen av hans gjerninger – de var gode alle sammen. «Jeg vet om dine gjerninger og ditt arbeid og din utholdenhet, og at du ikke kan tåle de onde. Du har prøvet dem som kaller seg selv apostler, og ikke er det, og du har funnet at de er løgnere.» Vers 2. Han var altså en ekstra god menighetstjener. Alle disse gode gjerninger var gjort for Jesu navns skyld, men nå var det ikke lenger bare Jesu navn han tenkte på. Han tenkte også litt på seg selv i sin tjeneste for Gud. Det var dette Mønstreren på Patmos ville vekke ham opp for og ba ham om å omvende seg fra.

I en blomstrende menighet, hvor kanskje mange tjener godt med penger, mens menighetstjeneren på mange måter har forholdsvis lite jordisk gods, kan det lett komme fram et krav fra menighetstjeneren om at de andre skal gjøre noe for ham og understøtte ham noe. Menighetstjeneren bør da holde seg til ordet i Heb 13:5-6: «La deres ferd være fri for pengekjærhet, så dere er fornøyd med det dere har. For han har sagt: Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg. Derfor kan vi tillitsfullt si: Herren er min hjelper, jeg skal ikke frykte. Hva kan et menneske gjøre meg?»

Bekymring og omsorg for næring er en veldig snare i et menneskes liv, og en kan lett komme inn i tanker som: «Hvem planter vel en vingård og eter ikke dens frukter.» Og: «Jeg har arbeidet mer enn de alle.» Hvis man glemmer det Paulus fortsatte med: «Dog ikke jeg, men den nåde som er med meg», kommer man lett under loven og får krav til andre. – Har ikke jeg tjent dere og hjulpet dere i alle år? Dere burde komme hjem til meg, det er jeg som har født dere og det er jeg som har gitt dere gode råd. Når man tar det slik, lever man ikke lenger ved nåden. Det er noe «jeg» har utrettet, og det beviser at jeg har omsorg for mitt eget navn. Det var dette forferdelige som hadde begynt å skje med menighetstjeneren i Efesus og som han måtte omvende seg fra.

Når vi ser på menighetslederen i Sardes, så sier også Jesus til ham: «Dette sier han som har de sju Guds ånder og de sju stjerner: Jeg vet om dine gjerninger, at du har navn av at du lever, men du er død.» Han var helt død i forhold til det å ta vare på Jesu navn og tenkte kun på sitt eget navn i all sin gjøren og laden i menigheten. Han får formaning om å omvende seg og styrke det som var på vei til å dø.

«Men du har noen få navn i Sardes som ikke har sølt til klærne sine. De skal gå med meg i hvite klær, for de er verdige til det.» Åp.3:4. Hva de hvite klær er, forklarer Paulus i Kol.3:12: «Dere er Guds utvalgte, hellige og elskede! Ikle dere da inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og tålmodighet.» Det er altså dydene som er Jesu Kristi tjenerdrakt. Dydene er de hvite klær. Vi må se til at vi ikke har omsorg for eget navn slik at disse klær blir besmittet med lyst til tom ære. Avind ligger heller ikke langt borte når man begynner å bære omsorg for sitt eget navn.

De første gjerninger til menighetsengelen i Efesus var kanskje ikke gjort med den samme visdom som senere i hans liv og tjeneste, men de var drevet fram i en inderlig kjærlighet til Jesus der alt ble gjort for Jesu æres skyld. Derfor var de kostbare for Gud. En kan ha store vekkelser og gjøre store gjerninger for Gud, men det hjelper ikke med alt det en gjør hvis Jesus likevel må si: «Gå bort fra meg dere som gjorde urett.» Vi forstår at den urett de hadde gjort, var at de hadde hatt omsorg for sitt eget navn. Derfor var de døde for Mesterens tale, og Jesus kjente dem ikke lenger.

Når brødre som tjener og rager fram i visdom og forstand faller ut av den første kjærlighet, slik at også menneskene merker at de har større omsorg for seg selv enn det navn de skulle tjene, blir disse ofte veldig skuffet. De kjenner på denne urettferdigheten, og så blir kjærligheten kald også hos dem. Det er de som holder ut til enden som skal bli frelst. Når min kjærlighet blir kald på grunn av de andres synder, viser det jo at jeg kun har menneskekjærlighet. Er jeg i den første kjærlighet, har jeg guddommelig kjærlighet, og jeg kan være som Gud som lar sin sol gå opp over onde og gode. Slike fortsetter å lyse, varme og trives. Det er derfor livsnødvendig for hver eneste en av oss at vi blir bevart i den første, brennende kjærlighet til Jesus. Den som er i kjærligheten, er i Gud, og der kan intet ondt nå ham. Der kan vi ikke falle i djevelens snare eller bli opptatt av å søke ære. Der er det en stadig higen fremad, inn i lyset og varmen. De som er i Gud, besmitter ikke sine klær – de er i den første guddommelige kjærlighet.

«Men dere, kjære: Oppbygg dere på deres høyhellige tro, be i Den Hellige Ånd, og hold dere slik i Guds kjærlighet, mens dere venter på vår Herre Jesu Kristi miskunn til evig liv.» Jud. 20-21. Her garanterer apostelen at de som oppbygger seg på sin høyhellige tro og ber i Den Hellige Ånd, vil holde ut inntil enden, oppleve frelsen i Jesus Kristus og få være med i opprykkelsen.

«Da de hadde holdt måltid, sier Jesus til Simon Peter: Simon, Johannes’ sønn, elsker du meg mer enn disse? Peter sier til ham: Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær. Jesus sier til ham: Fø mine lam! Igjen sier han til ham, annen gang: Simon, Johannes’ sønn, elsker du meg? Han sier til ham: Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær. Han sier til ham: Vokt mine får! Han sier tredje gang til ham: Simon, Johannes’ sønn, har du meg kjær? Peter ble bedrøvet over at han den tredje gangen sa til ham: Har du meg kjær? Og han sier til ham: Herre, du vet alt, du vet at jeg har deg kjær. Jesus sier til ham: Fø mine får!» Joh.21:15-17.

Som hyrde må jeg ikke få en slik kjærlighet til de jeg skal tjene at jeg ikke kan si dem sannheten. Man ser kanskje at det ikke er så godt med dem, men så er man så «glad i dem» og det er så mange menneskebånd som binder oss sammen at er det vanskelig å løse disse bånd. I slike forhold skjønner man gjerne at det vil bringe smerte og lidelser både for en selv og de en skal hjelpe hvis man skal knytte dem til Gud. Her må vi være sannheten tro i kjærlighet. Man må overlate dem til Gud og ha en slik omsorg for dem at man kan avsløre deres menneskelighet og vise dem det som er rett og som Gud virker, selv om det smerter og selv om de skulle bli min fiende. Ved å tjene slik, vil hyrden få respekt, og som regel vil han kunne vinne dem for himlenes rike.

Også i dette stykke må vi bygge videre på det som var fra begynnelsen. Johan O. Smith skriver følgende i et av sine brev til sin bror Aksel: «Det var meg alltid en glede å høre fra deg, og det vil bli det heretter. Dog er ikke denne glede større enn sannheten selv, så jeg for sannhetens skyld ikke skulle kunne ofre den. Men fordi Kristi sannhet er blitt meg så kostelig, så er også enhver bror og søster av sannheten blitt kostelig for meg. Og dersom min ydmykhet kan befordre samfunnet i Kristus Jesus, så er det meg en hjertens fryd å ydmyke meg endog der hvor jeg i Kristi nidkjærhet kjempet for sannhetens fremme.»

Vår kjærlighet til Jesus som er sannheten, må alltid være større enn kjærligheten til oss selv og de menneskene vi skal tjene. Hvis den ikke er det, vil en slik tjener dø på samme måte som engelen i Sardes. Jeg har opplevd at brødre som har hatt en herlig tjeneste, har gitt opp sin hyrdetjeneste på grunn av bånd til en kjødelig bror. For en skam og for en vanære som vil følge slike gjennom all evighet!

Når vi er i den første kjærlighet, skuer vi inn i frihetens fullkomne lov, og alle som gjør det, blir salige i sin gjerning. «Men den som skuer inn i frihetens fullkomne lov, og fortsetter med det, slik at han ikke blir en glemsom hører, men gjerningens gjører, han skal være salig i sin gjerning.» Jak.1:25.

De som har det slik, har kjærlighet til det de gjør. De er takknemlige og blir ikke glemsomme hørere. Det er mange gode småbarnsmødre og småbarnsfedre, men vi ser jo at ikke alle er salige i sin gjerning. De gjør det de gjør mer på grunn av lov og plikt, enn av kjærlighet til sin gjerning. Når man skuer inn i frihetens fullkomne lov, er man også salvet av Den Hellige Ånd. Åndens første frukt er glede – man blir lykkelig i sine livsforhold. Slike fryder seg over de ferdiglagte gjerninger som de ser når Gud gir dem mer lys – de gjerninger som Gud har lagt ferdig for dem til å vandre i. Ved de gjerninger dannes og forvandles de og blir hans herlighet til pris. Dette er et nådens verk.

«Av nåde er i frelst, og det er ikke av eder selv», står det. Når det er av nåde, kommer takknemligheten og beundringen for det Gud har fått gjort i en stakkars sjel. Her møter vi det største av alle under: Vi kan forvandles og bli likedannet med hans Sønns bilde. Det hele skjer i de hjerter som står fast i den første kjærlighet og hengivelse til sin sjels brudgom!