Vantro og det sjeliske liv

Prøv deg selv om du har den makt at du kan byde vantroens ånd å forsvinne. Når noe skal drives fram i menigheten, kommer vantroen veldig fort. Alt som settes i gang i menigheten er for vårt felles beste. Likevel sutrer man fordi man vil bevare sitt eget liv. Vantro og fornuft kommer lett inn blant søstre som i sin tur påvirker brødre. Mange tror det er den ypperste form for kjærlighet å ta hensyn og støtte de svake. Resultatet av dette er gjerne at hele menigheten mister framdriften. Du som har ansvar må være våken så du kan sette lyset i staken. Det er ikke åpenbare synder som er farlig for menigheten – de er jo åpenbare og kan lett ordnes med. Det farlige er sjeliske mennesker som preker ut fra en «god samvittighet» og tror at de kan bedømme alt og alle. Derved skapes det uro og partier og Satan får makt blant ubefestede sjeler.

Det sjeliske liv ser man tydelig i nyere menigheter. Hvis de ikke finner sitt liv og renser seg fra sin sjeliskhet og menneskelighet, må Gud til slutt stoppe dem. Også vi må stoppe slik aktivitet. «Vend deg bort fra det vanhellige, tomme snakk, for de går bare videre og videre i ugudelighet. Deres ord vil ete om seg som dødt kjøtt.» 2.Tim.2:16-17.

Sitt ikke og hør på alt mulig uten å ta tak i det før eller senere. Mange prater i vei om mennesker som de for eksempel synes har vært for ivrige. De skal liksom hjelpe eldstebroderen i hans oppgave. Det må være romslig for alle som vil søke Gud. En kan ikke baktale andre mennesker fordi man tror at andre også gjør det. Snakk heller ikke om andre på tjenestemannsnivå når det du sier ikke hjelper saken framover. Da blir du selv en baktaler. Mange har syndet mye mot dette. Det er ofte et tegn på at man har lite Guds ord og åpenbaringer, hvis man stadig prater om forhold på tjenestenivå.

Alt vi gjør, må være målrettet. Derved fikk Johan O. Smith makt over vantro og alt sjelisk liv. Er det vanskelig å la være å fortelle betroelser videre til sine nærmeste, så er jo bæreevnen svært begrenset. Det bør være et skikkelig sverd over alt dette. Vi skal jo oppbygge menneskene når vi har tillit i hjertene til å hjelpe dem. Det nedbryter tilliten til det gode og det nedbryter tilliten til de som taler Guds ord hvis det er mye prat og skravl.

La ikke synd passere fordi om personer støtter deg som eldstebroder. La ikke ting leve som egentlig skulle dø. Da begynner man gjerne å ta tak i ting som egentlig skulle leve. Det er ingen tvil om at det er sataniske krefter som ikke ønsker at vårt arbeid skal lykkes. Derfor må vi være væpnet for Herrens åsyn – før kampen kommer – slik at vi er forberedt og ikke blir overrasket på kampens dag. Vi skal ha rettferds våpen på høyre og venstre side. Vårt hjertes trosstilling må være: «Må komme hva som komme vil, jeg setter livet til.» Herrens Veier nr. 397.

Johan O. Smith la grunnvollen for menighetslivet og for Skjulte Skatter som en vis byggmester. Hvis ikke grunnen hadde vært i orden, ville bygget falt. En gang han talte om å legge en skikkelig grunnvoll, fortalte han hvordan han hadde lagt seg på hjertet hvor grundig de arbeidet med grunnen da det ble bygget en ny brannstasjon i hovedstaden. Det blir ikke noe byggverk som står seg uten at man gjør opp sine saker og gjør et grundig arbeid for å få en ren grunnvoll. Det må være rettferdighet i pengesaker og man må være i stand til å lide urett med glede. Det guddommelige liv er gjennomsyret av rettferdighet fra grunnvollen og tvers igjennom hele bygningen.

Visdommen er rimelig. Mange sterke bygningsmenn har vært veldig urimelige mot andre mennesker. I omgangen med våre medmennesker bør vi legge oss på hjertet å være rettferdig med menneskene, ellers vil vi selv få møte Mønstreren på Patmos, han som har øyne som ildsluer.

Vi skal gjøre regnskap for hver dag – uten frykts ånd. Én vil skinne som månen, andre som stjernene og solen. Alt blir helt rettferdig etter den innsats man har gjort og etter den troskap man har utvist mot Guds virkninger. Midt på natten lyder det lovsang i de rettferdiges telt. All knurr og tvil har forstummet, det er bare glede og velsignelse. På den grunnvollen er vi bygget opp. Nå må vi se til hvorledes vi bygger videre, at også vi bygger med edle materialer som kommer fram der vi går inn i Guds gjerning og der døden virker over vårt selvliv, idet vi gjør gjerningen. Det er bare den guddommelige natur – den sannhet som er i oss – vi får med oss til evig tid. Når vi tenker på den utgang av livet Gud gav Sigurd Bratlie, så ble han jo avkledd og nådegavene forsvant, men fylden i hans ånd strålte og gikk som en veldig skatt inn i evigheten.