Gi seg selv skussmål

«Vi derimot tør ikke regne oss blant eller ligne oss med visse folk som gir seg selv vitnesbyrd. Men når de bruker seg selv som målestokk og sammenligner seg med seg selv, mangler de forstand.» 2.Kor.10:12.

Når de talte i Åndens kraft, var det nåde over dem, og Gud velsignet kanskje det hele med store vekkelser. I slike tilfeller kan man være så oppblåst at man gir seg selv vitnesbyrd på grunn av den nåde som var over en på talerstolen. Men det er jo når jeg i livets forhold seirer over synden at jeg kommer til en vedvarende nåde.

Spesielt i vekkelsestider kan noen bli store karer. De synes å tro at alt nullstilles – de vil være sjefer og ledere. Man blir oppblåst på grunn av sitt kjødelige sinn. «Når det gjelder kjøtt som har vært ofret til avgudene, så vet vi jo at vi alle har kunnskap om det. Kunnskapen oppblåser, men kjærligheten oppbygger. Hvis noen mener at han har kunnskap om noe, så har han ennå ikke kjent det slik han burde.» 1.Kor.8:1-2.

Kunnskapen oppblåser, men man kan ikke bygge menigheten uten kjærlighet. Nesten alle vanskeligheter i en menighet oppstår fordi man ikke er fornøyd med slik Gud satte lemmene sammen etter sin vilje. 1.Kor.12:7-11. Da dåres man lett til å tro at det er nådegavene som betyr noe. Det er meningen at vi skal komme til visdom, for det er visdommen som skal styre i evigheten. Visdommen ligger skjult i budene, og jeg kommer til visdom ved troens lydighet. Man kan ha visdoms tale som en nådegave, uten selv å ha kommet til visdom. Visdoms tale uten å være i kjærligheten gjør at det kan gå veldig galt, for det finnes vismenn som er til hjelp for andre, men som ikke kan hjelpe seg selv. Det er først når jeg anvender kunnskapen i det praktiske liv at jeg kommer til visdom.

1.Kor.13:4-7 beskriver hvordan det er å ha kjærligheten som en iboende kraft i sitt indre. Det er et liv plantet i kjærlighetens grobunn, så ingen forhold eller mennesker kan få meg ut av kjærligheten. Det bør være et skrik i våre hjerter etter å utvikles i dette liv – et liv fri fra å ta anstøt, som er i stand til å tåle ondt, som ikke er beheftet med den minste bramming! Tar man for eksempel anstøt, kan man ikke være en Herrens tjener. Det er jo umulig å hjelpe den man har tatt anstøt av!

Det tilhører ikke visdommen å gi fast føde til dem som ikke tåler det. Enhver må få anledning til å vokse opp. Satan har jo lettest for å komme inn ved de svake, og tar vi hensyn og styrer menigheten etter de svakes «klager», får Satan lett makt. Vårt kall er å være tjener for Ånd så vi kan virke fritt etter øyeblikkets virkninger. Det trenges tro til å handle når det må handles, og det trenges tro til å vente når det er påkrevd.

En trenger visdom når en har med mennesker å gjøre. Fårene bør kjenne at de ligger oss på hjertet. De får som har smakt noe godt er det lett å samle, mens de andre gjerne blir skye og vanskelige. Fårene bør kjenne at hyrden forstår deres forhold og kjenner deres sak og at han bærer dem i sitt hjerte.