Forgården – vår nærmeste misjonsmark

«Når dere kommer for å vise dere for mitt åsyn, hvem har da krevd at dere skal tråkke ned mine tempelforgårder?» Es.1:12.

Mange synes å tro at det er frafall i menigheten når det er en forgård. De vil ha ære av at det er en åndelig menighet og vil slå ned forgården. Vi må tåle at det er en forgård. Det er menighetens nærmeste misjonsmark. Samtidig må det være en helligdom, og man skal ikke la forgården komme inn der. Forgårdskristne skal ikke ha makt i menigheten. Makten ligger i den autoritet de har som er blitt betrodd livets Ord.

Guds ords forkynnelse virker forskjellig alt etter hvordan man har det i sitt hjerte. De som er i kjødet, blir inngjerdet ved de lover og bud som samtidig lyder som et herlig evangelium for de som skuer inn i frihetens fullkomne lov. Loven virker som en tuktemester til Kristus. De som er under loven kjenner sin begrensning og får tungt å bære. Dette tukter dem til Kristus så de kan komme til forløsning. Det finnes glade småbarnsmødre som skuer inn i frihetens fullkomne lov og blir frelst og lykkelige i sine forhold. Andre er under loven og har tungt å bære. Hva er hemmeligheten som de fleste ikke skjønner? Jo, det er Kristi død, korset – som gjør at vi kan bygge menigheten.

«Eller vet dere ikke, brødre – jeg taler jo til slike som kjenner loven – at loven hersker over mennesket bare så lenge det lever?» Rom.7:1. Hva kan loven gjøre for slike? Mennesker som er døde kan ikke legges under loven. Dette er den store hemmelighet som den religiøse verden ikke skjønner.

Alle som kommer på våre møter skal kjenne seg frie, aksepterte og elsket slik at de kommer til en sunn vekst, eller forblir under loven inntil de blir født på ny. Man kan ikke være i forgården når man søker ut av den og til det jordiske. Da bryter man de lover som gjelder for å forbli i forgården. Slike går ut i verden og må høste fordervelse ved Guds strenghet som gjør at de kan komme tilbake. Det må være en viss romslighet i dette.

I dag har friheten kommet mer til uttrykk enn før. Ved Guds nåde blir mange flere bevart i menigheten i dag enn tidligere. All tale om ytre ting, tukt og ris og så videre er et budskap som man ikke vinner hjertene ved. Holder man på med loven, blir man en av de ti tusen tuktemestre. De kan ikke bygge menigheten. Slike skal ikke få herje med barne- og ungdomsflokkene våre. Ungdommen må jo merke at de som arbeider med dem er glad i dem. Det må være bånd og liflighet over hyrdestaven. Da binder man menneskene til menigheten og siden til ham som er hode for menigheten. De blir ikke ugudelige når evangeliet blir forkynt i Ånds og krafts bevis, og da får heller ikke synden makt i menigheten på grunn av forgården.