Røykpakka

En annen såkalt «lurer» som arbeidet på barnemøtene, satt stadig og så på oss med mistenksomme blikk. Det var tydelig at han ønsket å finne noe galt ved oss som han kunne ta tak i.

En gang hadde jeg et stort nøkkelknippe i bukselomma, som nok gjennom tøyet mer eller mindre hadde form som en eske. Broderen var sikker på at det måtte være en røykpakke. Plutselig – midt under et vitnesbyrd – kastet han seg over meg, la meg i bakken og tømte lommene mine. Skuffelsen var stor hos ham da han forstod at det bare var et nøkkelknippe han hadde funnet! Den dagen holdt han ikke bare på å kvele meg rent fysisk, men han holdt også på å kvele gudslivet i meg! Takket være min mors inderlige bønner og formaninger, kjente jeg likevel hennes liv og gudsfrykt som en bevarende kraft for meg gjennom disse brytningens år.

I disse tidlige ungdomsår følte jeg meg på mange måter som fritt vilt, og ble nok mer og mer undrende til det hele. Hvordan kunne de oppføre seg slik mot meg og flere i vår familie? Jeg tror personlig det hadde mye med det å gjøre at min far ikke var enig med eldstebroderen i synet på barneoppdragelse. Jeg hadde vondt i magen hver gang far gikk på talerstolen etter at eldstebroderen hadde talt om barneoppdragelse og tukt, og sa: «Slik gjorde ikke min far!» (Johan O. Smith). Det vakte selvfølgelig stor ergrelse hos «undersåttene» som trodde på eldstebroderen og derfor lot sin vrede og antipati gå ut over oss barna. Det er ikke så underlig for meg at stort sett alle de som arbeidet på denne måten er utenfor menigheten i dag – med unntak av noen få som omvendte seg. Livet har senere lært meg at Gud følger nøye med på slike saker, og i sin tid åpenbarer han seg med kraft og verdighet.