Kamp i menigheten

Som sekstenåring satt jeg stille på mitt første ungdomsmøte og hørte på forkynnelsen. Plutselig stormet ungdomslederen løs på meg, tok tak i armen min og kastet meg ut av lokalet. Min søster, som var noe eldre enn meg, spurte ham hva jeg hadde gjort siden han reagerte slik. Han kom da fram til at jeg ikke hadde gjort noe galt, men han tok meg siden jeg satt nærmest. Jeg bestemte meg da for heller å være hjemme fra ungdomsmøtene. Min mor, som skjønte at dette kunne være farlig for meg, formante meg kraftig til ikke å få imot noen, da hun var redd for at bitterhet skulle ødelegge meg. Den dagen broderen kom og bad meg om tilgivelse, godtok jeg det. Dessuten fikk jeg en stor banan av ham!

Flere av disse som jeg oppfattet som «sersjantsjiktet» i menigheten var med i barne- og ungdomsarbeidet, og også i annet arbeid i menigheten. Ved dem følte jeg at det kom noe fremmed inn i menigheten, noe som ikke hadde vært fra begynnelsen. Flere av dem hadde også bakgrunn fra den religiøse verden, og dro med seg noe av det juridiske lovverket inn i sin tjeneste i menigheten. De hadde for eksempel sterke meninger og synspunkter om hvordan barn skulle oppføre seg, hvordan de skulle sitte under møtene, hvordan de skulle leke og så videre. På mange måter følte jeg at jeg ble tatt på med iskalde hender, og noe frøs til i mitt gode og varme barnehjerte. Dog visste jeg alltid at slik hadde det ikke vært fra begynnelsen. Blant de venner som stadig gikk ut og inn i mine foreldres gjestfrie hus hadde jeg aldri kjent det slik. Disse andre derimot, gikk løs på oss, og skulle bestemme hvordan vi for eksempel skulle være i vår klesdrakt og andre ytre ting. Både i deres ord og gjerning kom disse tankene fram. Hvis vi ikke var lydige mot deres meninger og instrukser, følte i alle fall jeg at helvetes ild var nær.

Juletrefestene i Oslo var en uendelig lidelse. Den ledende brors forståelse av nødvendigheten av å tukte sine barn, gjorde det slik at juletrefest i mitt indre ble oversatt til «juling-trefest». Han følte nok at han måtte bruke anledningen når så mange foreldre og barn var samlet. Juletrefesten, som skulle være en velsignet høytid for barna og familiene, ble derfor brukt til kraftig forkynnelse om betydningen av tukt og juling. Det var ikke nok for oss barn å sitte stille ved siden av våre foreldre. Jeg husker selv at han «brølte» til våre foreldre at barna ikke bare skulle sitte stille, de måtte også være våkne! Sovnet vi på fars fang under møtets gang, kunne vi ikke sitte på de fremste benkeradene. Mye av dette ble nok gjort i uviselighet. Eldstebroderen var en god mann, men uviseligheten blant annet på dette området, gav grobunn for framvekst av et «sersjantsjikt» som kastet noen mørke skygger over min barndoms fagre rike.