Forlovelse – ekteskap – gjengifte

Forlovelse er ikke ekteskap, og det passer seg selvfølgelig ikke å leve sammen som ektefolk før man gifter seg. Det bør i første rekke være mannen som må ta et hovedansvar for at man lever et rent og godt liv i forlovelsestiden. Foreldrene bør selv ta ansvar for å formane sine egne barn uten å gå dem for nær, og uten å nedlegge loviske forståelser. Forlovelsestiden er jo en tid da man lærer hverandre bedre å kjenne, både ånd, sjel og legeme. I første rekke bør man benytte tiden til å lære hverandres hjerter å kjenne og søke samfunn i det himmelske kall Gud har gitt oss. Da blir båndene mellom de forlovede sterke, og man har større bæreevne til å stå i de trengsler som før eller siden vil komme over livet.

Man bør derfor ikke forhaste seg med å forlove seg. Det er et alvorlig valg som får vidtrekkende konsekvenser. Mange blir jo forelsket i ungdommen, men det er langt fra sikkert at det er et tegn på hvem som skal bli din ektefelle. Ikke minst i disse forhold er det viktig og alvorlig å søke Gud av et oppriktig hjerte, slik at Gud kan få veilede en. Det hender at forlovelser brytes, og flere ganger er det nok det beste for begge parter at forholdet oppløses før man går inn i ekteskapet hvis det ikke er gjensidig kjærlighet som binder de forlovede sammen. Det hele bør i så fall skje på en så respektfull og god måte som mulig. Vokt deg for å snakke nedsettende om den andre parten etter at forholdet er opphørt. Omtal hverandre med respekt! Aller helst burde man både søkt Gud og undersøkt saken så grundig på forhånd at en oppløsning av forlovelsen ikke hadde skjedd.

Også når det gjelder ekteskap, skilsmisse og gjengifte har vi kun Guds ord å holde oss til. Jesus sier jo blant annet: «Men jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen, han driver hor. Og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, han driver hor. Disiplene sa til ham: Er mannens forhold til hustruen slik, er det ikke godt å gifte seg!» Matt.19:9-10.

«Noen fariseere kom da til ham, og for å friste ham, spurte de: Har en mann lov til å skille seg fra sin hustru? Han svarte og sa til dem: Hva har Moses foreskrevet dere? De sa: Moses tillot å skrive et skilsmissebrev og skille seg fra henne. Men Jesus sa til dem: Fordi dere har så hårdt et hjerte, skrev han dette bud for dere. Men fra skapningens begynnelse gjorde Gud dem til mann og kvinne. Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød. Så er de da ikke lenger to, men ett kjød. Derfor, det som Gud har sammenføyd, det skal ikke et menneske skille. Da de var kommet inn i huset, spurte disiplene ham igjen om dette. Han sier til dem: Den som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen, gjør seg skyldig i hor mot henne. Og dersom en kvinne skiller seg fra sin mann og gifter seg med en annen, så driver hun hor.» Mark.10:2-12.

I verden og blant de religiøse snakker man om den skyldige og den uskyldige part. Jesus gjør ikke det. Mange ting er skjult og det er helt umulig for oss å dømme i – eller forholde seg til – hvem som er skyldig og hvem som er uskyldig. Det er nok også sjelden at slike som har vært gift flere ganger har et himmelsk kall. Derfor må man holde øye med slike så deres urenhet ikke skal forderve ubefestede sjeler!

Paulus er jo hedningenes apostel og kjente loven. Derfor holder vi oss til det Paulus sier. Vi er hedninger og Paulus er hedningenes apostel. Vi må likesom Paulus også tjene i Åndens vesen når vi må gi råd i slike forhold. I enkelte ekteskap foregår det vold og mishandling, og av og til også vold i «Guds navn». Slikt er selvfølgelig helt forkastelig og svært langt borte fra Kristi liv.

«Til dem som er gift, har jeg dette bud, ikke fra meg selv, men fra Herren: En kvinne skal ikke skille seg fra sin mann. Men er hun skilt fra ham, skal hun enten fortsette å leve ugift eller forlike seg med mannen. Og en mann skal ikke skille seg fra sin hustru. Til de andre sier jeg, ikke Herren: Dersom en bror har en hustru som ikke er troende, og hun samtykker i å bo hos ham, da skal han ikke skille seg fra henne. Og dersom en kvinne har en vantro mann, og denne samtykker i å bo hos henne, da skal hun ikke skille seg fra ham.» 1.Kor.7:10-13.

Det er mange livsforhold som man må leve videre med, for eksempel et handikap. Noen har vært utsatt for ulykker eller har andre traumatiske opplevelser. Livet blir ødelagt sier menneskene, men tenk på hva de kan få ut av evigheten hvis de er trofaste slik Gud har gjort det for dem. Vi må holde oss til Guds ord. Hedningene ble fritatt fra loven, men Paulus skriver jo om dette.

Sigurd Bratlie skriver om de gjengifte og hvordan de skal behandles. De kan be og være med i praktisk arbeid i menigheten, men ikke vitne, og man bør ikke ha møte i hjemmet deres. De må holdes på plass i godhet. De har altså ikke tro til å gå fra hverandre, men vil gjerne leve sitt liv i menigheten. Vi kan ikke påby slike å flytte fra hverandre. Det vil være å blande seg i andres saker. Vi må for sannhetens skyld sette lyset i staken, men ikke på noen måte herske over menneskene. Også på dette området blir det vår oppgave å holde igjen det vi kan, og å forkynne Guds ord. Vi dømmer heller ikke dem som er utenfor – de skal Gud dømme.