Gi råd om forlovelse

Mange kommer til menigheten ut fra et vanlig verdslig liv. Derfor kan det være godt å fortelle nye om hvordan vi har det i menigheten. De trenger ofte også å få en forståelse av at forlovelse ikke er ekteskap. Det kan man som hyrde ta fram på generelt grunnlag. Legg ansvaret på gutten – hvis det går for langt er det i første rekke guttens skyld.

Ta fram slike ting på foreldremøter slik at foreldrene tar ansvar for å formane barna som er eller kan komme til å bli forlovet. En far bør forklare sin sønn om hans ansvar. Man skal ikke drive med seksuell tilfredsstillelse av hverandre før ekteskapet. Vårt kall er å kjempe for renhet og troen på seier. Det å leve sammen før ekteskap, og også samboerskap, blir uakutelt for en som tror på seier og kjemper for renhet i sitt liv.

Det kan også være riktig å advare den ene part hvis en av de forlovede kommer fra en svært dårlig bakgrunn. De bør komme til hvile fra sin horeånd, slik at det er åpenbart for alle at de har blitt disipler før de inngår i noe ekteskap. Det er meningsløst at barn fra gudfryktige hjem skal måtte lide for slike ugudelige knekters overfladiskhet og mangel på gudsfrykt ved å inngå ekteskap med dem. Her bør foreldrene kjenne sitt ansvar og snakke med sine barn om slike ting. Likeledes burde man formane sine barn til ikke å fri til en som absolutt ikke passer for ens stand og evner.

«Mine brødre! Ikke mange av dere må bli lærere! For dere vet at vi skal få desto strengere dom.» Jak.3:1. Vi skjønner at det å gi råd i slike forhold ikke er en lett sak. Vær varsom med å råde menneskene på en slik måte at du fører dem inn i fortvilelse og mørke. I vanskelige forhold bør man snakke med apostlene. Det finnes mennesker som elsker å blande seg inn i andres saker og gjerne vil være rådgivere i forhold der de ikke har nåde til å være til hjelp. Derved ødelegger de både for seg selv og den annen part.

«Og vi snubler alle i så mangt. Den som ikke snubler i tale, er en fullkommen mann, i stand til å holde hele legemet i tømme.» Jak.3:2. «Vær derfor desto mer ivrige, brødre, etter å gjøre deres kall og utvelgelse fast! For når dere gjør dette, skal dere aldri noen gang snuble.» 2.Pet.1:10.

Det kan synes som om apostlene ikke er enige her. Peter taler om at vi ikke skal snuble i noen ting, mens Jakob skriver at vi alle snubler i mange ting. Peter taler om vårt kall til å leve et seirende liv og at vi ikke skal fortsette å synde. Jakob taler om tjenestegjerningen hvor man kan snuble i sine ord i omgangen med menneskene, for eksempel når man uttaler seg og gir råd. Når man gir råd, bør man derfor være forsiktig med å ta fram ting som den andre ikke har tenkt på ved forholdet. Jeg tenker her for eksempel på forlovelse og ekteskap. Ansvaret og avgjørelsen må paret selv ta. En hyrde kan ikke og skal ikke ta ansvar for andre menneskers valg og handlinger. Ved mangel på årvåkenhet og fintfølelse kan man lett invadere andre mennesker i slike forhold og derved utvikle et dårlig forhold til dem for ettertiden fordi man har vært for uforsiktig med sine ord og derved gjort det vanskelig for dem.

Menighetsarbeidere som forlover seg utenfor menigheten har jo forlatt sin første kjærlighet. Man bør ikke holde menighetsbryllup for slike. De er jo ikke gode eksempler. Det passer bedre med en privat bryllupsfest med noen venner til stede. Arbeidere som tar slike valg sviker jo de yngre de har arbeidet med. Ekstra ille er det hvis de i tillegg forherliger det de har gjort.

Det passer seg heller ikke for de hellige å gå i bryllup til skilte som vil gifte seg igjen. Hvis det er slike anledninger innen ens nærmeste familie, kan man for eksempel gi en gave til den som er av ens egen slekt, men ikke til begge, slik at man ved det velsigner den synd de lever i. Møt heller opp ved noen av deres korsveier, når Gud sender dem i nød og er nær. Kanskje du da kan få nåde til å være en tolk og forkynne mennesket dets rette vei? «Hans sjel kommer nær til graven og hans liv til dødens engler. Er det da hos ham en engel, en tolk, en av tusen, som forkynner mennesket dets rette vei, da ynkes Gud over ham og sier: Fri ham fra å fare ned i graven! Jeg har fått løsepenger.» Job 33:22-24.