Fremmed åk med vantro

«Dra ikke i fremmed åk med vantro! For hva delaktighet har rettferd med urett? Eller hva samfunn har lys med mørke? Og hva samklang er det mellom Kristus og Belial? Eller hva samfunn har en troende med en vantro?» 2.Kor.6:14-15. Hvorfor går man i kompaniskap med verdslige mennesker i det jordiske? Hvis beveggrunnen er å tjene mer penger, vil et slikt liv som oftest koste deg mange tårer og gi deg mange sår, og til og med kunne koste deg ditt evige liv. Gå ikke inn i forhold der du kommer inn i deres løp og deres ånd, slik at du har bundet deg til en vantro. Tror du det fremmer gudslivet i deg? Strekk aldri dine hender ut etter noe av det som jorden kan gi deg.

Etter at man har blitt bundet fordi man ikke har holdt seg til Guds ord, ber mange til Gud og håper ved det at Gud skal gjøre en lettere vei for dem, imot sitt eget ord. Slik tankegang åpenbarer en dårlig forståelse og er et resultat av en kraftig antikristelig forførelse.

«Gå derfor ut fra dem og skill dere fra dem, sier Herren, og rør ikke noe urent! Da vil jeg ta i mot dere. Jeg skal være deres far, og dere skal være mine sønner og døtre, sier Herren, Den Allmektige. Når vi så har disse løfter, mine kjære, så la oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd, og fullende vår helliggjørelse i gudsfrykt!» 2.Kor.6:17-18 og 7:1. Uten at vi tar livet alvorlig, tar Gud altså ikke i mot oss! Urenhet på kjød får man ved å dra i åk med verdslige mennesker. Ved urenhet på ånd drives man inn i fremmede lærdommer. En vil liksom være god og vennlig mot alle mennesker. Man får applaus og anerkjennelse over alt, men er ikke så begeistret for dem som setter lyset i staken. Har man ikke kraft til å sette lyset i staken, er man heller ikke en sann profet eller apostel.

«Men det stod også fram falske profeter i folket. Slik skal det også blant dere komme falske lærere, slike som lurer inn vranglære som fører til fortapelse. De fornekter den Herre som kjøpte dem, og fører over seg selv en brå fortapelse. Mange vil komme til å følge dem på deres skamløse ferd, og for deres skyld skal sannhetens vei bli spottet, og i sin griskhet vil de utnytte dere til sin egen vinning med oppdiktede ord. Men fra gammel tid er ikke dommen over dem uvirksom, og deres fortapelse sover ikke.» 2.Pet.2:1-3.

Vi må være gudfryktige. Alle som får syndenes forlatelse, men som fortsetter å synde, er ugudelige mennesker med et dårlig sinnelag. De er religiøse syndere. Slike hadde allerede sneket seg inn på apostlenes tid og forkynte en falsk nåde. I våre dager har de overtatt nærmest hele kristenheten. Når vi kommer med et apostolisk budskap om Jesus som yppersteprest, er det nærmest vi som må «snike oss inn». Det viser at hele kristenhetens forståelse er korrupt og gjennomsyret av skjøgedom, og derfor går den også til grunne. Ugudelige skal ikke bli stående i Guds menighet. Det sørger Gud for!

«Så legg nettopp derfor all vinn på at dere i troen viser dyd, og i dyden skjønnsomhet, og i skjønnsomheten avhold, og i avholdet tålmodighet, og i tålmodigheten gudsfrykt, og i gudsfrykten broderkjærlighet, og i broderkjærligheten kjærlighet til alle. For når disse ting finnes hos dere og får vokse, viser de at dere ikke er uvirksomme eller ufruktbare i kunnskapen om vår Herre Jesus Kristus.» 2.Pet.1:5-8. Først må jeg legge vinn på å ha alle dydene. Uten et slikt liv kan jeg ikke forkynne Guds sanne ord, og da kommer heller ikke menneskene til troen. Det må gå oss i blodet at kjød og egenvilje ikke skal leve. Hver og en som vil være med på å fremme Guds rike, må daglig ta opp sitt kors. Elsker du menneskene, da gir du akt på deg selv og på læren. Dydene skal finnes, og de skal vokse.

Vi er et kongelig presteskap som er kalt til å forkynne hans dyder i større og større fylde. Det virker godt på menigheten. Ransak deg selv om det har blitt en større og større fylde. Jeg må legges på hell og tappes om fra kar til kar så det blir en foredlingsprosess. Enhver av oss må være i nød og fattigdom så vi kan få mer og mer del i himlenes rike – det er jo dydene det.

«Derfor vil jeg alltid minne dere om dette, enda dere alt vet det og er grunnfestet i sannheten, som er hos dere. Men jeg mener det er riktig, så lenge jeg er i denne hytten, å vekke dere ved påminnelse. Jeg vet jo at min hytte brått skal legges ned, som også vår Herre Jesus Kristus varslet meg. Men jeg vil med iver arbeide for at dere alltid etter min bortgang skal kunne minnes dette.» 2.Pet.1:12-15. De visste om det og vi vet om det. Hvordan er det med påminnelsen i vår forkynnelse? Det er de våkne som kan vekke andre. Det er livet i Gud som har betydning. Hva har du fått ut av livet ditt? Vi skal få igjen etter det som har skjedd ved legemet. Vi skal fram og gjøre regnskap for vårt liv. Du som er hyrde: Hvor flittig er du med dine formaninger? Gjør du deg møye?

Ved nattverden minnes vi det legemet som var dødt. Vi minnes hans kamp og lidelser, han som lot seg bryte. Det blir ikke ufred når man lar seg bryte slik at man kan føre de andre fram til Gud. Vi lengter etter en dypere fylde av ham som var salvet framfor sine medbrødre.

«Men Gud være takk at dere som var syndens tjenere, av hjertet er blitt lydige mot den læreform dere er overgitt til.» Rom.6:17. Den lærdomsform vi er overgitt til fører oss til frihet fra synden, og vi blir derved Guds tjenere. Falske lærdommer frigjør ikke fra synden. Alt apostlene skriver har med det å gjøre at vi skal bli frigjort fra synden. Vi skal likedannes med Faderens bilde! Religiøse menneskers forståelse og sinn nekter dem å tro på de kraftfulle Guds ord. Da ender de gjerne i falsk frihet og forblir i sine synder. Tenk noe så uhyggelig som for eksempel å komme under Guds hevn over synden, sammen med ugudelige mennesker, på grunn av at man har stått på synderes vei. Salme 1. Det skal ikke være våre barns framtid! Når ditt legeme er for Herren, er også Herren for ditt legeme. Da har vi et veldig håp og kan forkynne med kraft.