Nåde og sannhet

«Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.» Joh.1:14.

De religiøse vil bare ha nåden, men hvis de vil ha nåden uten sannheten, hva skal de da med nåden? Nåde uten sannhet er et veldig bedrag og det er ikke frelse i det. «Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.» Matt.1:21. Vi skal frelses fra våre synder. Nåden skal utrette noe i oss. Påpeker man synd hos religiøse mennesker, sier de: Du skal ikke dømme! De tror de er under nåden og at alt blir i orden når de kommer til himmelen. Her er millioner av troende bedratt!

«Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten.» 1.Joh.1:6. Sannheten skal gjøres! Johannes skrev i en brennende kjærlighet til menneskene for at de ikke skulle bli forført av Antikrist. Vi leser den samme bibel og vi tror også at Ordet skal gjøres. Vi blir frelst fra våre synder, og de som ikke kommer inn i troens lydighet, forblir i sine synder.

«Eller vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Verken horkarer eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller de som lar seg bruke til unaturlig utukt, eller menn som øver utukt med menn, eller tyver eller pengegriske eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike. Slik var det en gang med noen av dere. Men dere har latt dere vaske rene. Dere er blitt helliget, dere er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd.» 1.Kor.6:9-11.

Det var mange dypt falne mennesker blant korinterne. Se hvilken nåde og kraft slike mennesker kan få hvis de vil ut av synden. «Gud oppvakte Herren, og han skal også oppvekke oss ved sin kraft.» Vers 14. De hadde ved nåden blitt hjulpet ut av synden. Når vi har erkjent synden, har nåden et verk å gjøre i oss.

«For mange forførere er gått ut i verden, som ikke bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød. Dette er forføreren og Antikrist.» 2.Joh:7.

«Mine kjære! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud! For mange falske profeter er gått ut i verden. På dette skal dere kjenne Guds Ånd: hver ånd som bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød, er av Gud.» 1.Joh.4:1-2.

De forførende ånder har en annen Jesus. For å frelse oss fra våre synder, måtte han åpenbares i kjød. Satan hadde sin makt på grunn av synden. Da Jesus døde på Golgata, var han ferdig med synden. Det er meningen at også vi skal bli ferdige med synden. 1.Pet.4:1. Her skal nåden gjøre et kolossalt verk i oss.

«Jeg takker ham som gjorde meg sterk, Kristus Jesus, vår Herre, at han aktet meg tro, idet han satte meg til tjenesten, enda jeg før var en spotter og forfølger og voldsmann. Men jeg fikk miskunn, fordi jeg handlet uvitende i vantro.» 1.Tim.1:12-13.

Sannhetskjærligheten i Paulus’ indre gjorde det slik i hans bevissthet at han var den største av alle syndere. Han bøyde seg så dypt, og derfor kom denne ufattelige nåde over hans liv. All ære var utelukket, for alt hadde skjedd ved tro. Det var ikke noe Paulus hadde utrettet i egen kraft.

«Men av Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves, men jeg har arbeidet mer enn de alle – det vil si: ikke jeg, men Guds nåde som er med meg.» 1.Kor.15:10.

Blir man stor og sterk ved det man har utrettet, kommer man inn under loven. Da blir man lett kritisk og misfornøyd. «Dog ikke jeg, men den Guds nåde som er med meg» – denne hjerteerkjennelse må vi aldri komme bort fra!

«For øvrig, brødre: Alt som er sant, alt som er ære verd, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er verd å elske, alt som folk taler vel om, alt som duger og er ros verd – gi akt på det!» Fil.4:8. Slik har man det når man er levende for Gud! Man er død for synden og levende for det gode! Tenk hva nåden hadde utrettet i Paulus sitt liv – nå kan det samme skje i deg. Vær ydmyk og erkjenn din synd! Det er jo hjelpen og den sanne nåde.

«For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet, men en som er prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd.» Heb.4:15. Han var et menneske, og som menneske måtte han bære sitt kors. Han var så trofast at Faderen fikk dannet ham, og han vokste i alder og yndest hos Gud og mennesker.

«La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid.» Vers 16. Nåde til hjelp – da tenker de fleste troende på helbredelse og mirakler, men ikke på at de skal få nåde til hjelp i fristelsens stund for ikke å falle i synd. Søker vi hjelp i fristelsens stund, så får vi hjelp!

Paulus ble en veldig fintfølende Åndens mann. Full av en kjærlighet som også sa dem sannheten, hjalp han menneskene ut av deres synder. Hvor langt borte dette er fra dagens forståelse av at kjærlighet nærmest er synonymt med toleranse hvor ingen syndere skal utelukkes.

En veldig nådens kraft kan være over oss når vi er vel til mote i alle våre livsforhold. Gud sendte sin Ånd til jorden på pinsefestens dag slik at det kunne komme kraft over oss. Ånden gis etter ydmykhetens mål. Apostlene, hyrdene og lærerne er nok de som har gått dypest ned og derved fått mest nåde av Gud. Ved den kan de tjene og oppbygge menigheten. Paulus ville rose seg av sin skrøpelighet – når han ble skrøpelig i seg selv, ble han sterk i Gud. Er ikke det også din livserfaring?

Det er ved lærdomsformen og når vi erkjenner sannheten at vi kan komme til dette livet. Når han som har dødens velde tilintetgjøres i våre liv, går vi en herlig opprykkelse i møte. Når dette håp er levende for oss, er det mer verd enn alt. Så lenge vi henger på korset, er det lidelser, men når vi har lidd ut, blir vi ferdig med synden. Slik utvikler det seg skritt for skritt. Da kommer vi til en herlig frihet i vårt indre og blir lykkelige og fri i vår ånd. Kun Gud har æren for et slikt liv.