Forunt å lide med ham

«For dere er det et varsel om frelse, og det fra Gud, idet dere har fått den nåde, ikke bare å tro på Kristus, men også å lide for ham.» Fil.1:28-29. Mange kommer ikke til visdom fordi de ikke ser det å lide med ham som noe som er dem forunt. Derfor er det få, selv iblant oss, som rager fram i visdom. De vil ikke inn i skrøpeligheten og lide med ham. Derfor blir de heller ikke herliggjort med ham. Det var jo på veien hvor Jesus led døden etter kjødet og ble levendegjort i Ånden at han kom til visdommens og kunnskapens skatter. I hans fornedrelse var disse skatter skjult til stede i ham, men hvem kunne se det? Derfor er det veldig farlig å forakte dem som for Jesu skyld står i fornedrelsen og blir spottet av menneskene. Forakter man slike, rører man ved Guds øyensten, og det gjør man ikke ustraffet. Når din bror står i fornedrelsen, så opphøy deg ikke, men be for ham. Vær god og barmhjertig, så skal du komme fram til visdom i ditt eget liv og i dine livsforhold.

Mange med visdoms nådegave regnet seg nok større en selveste Paulus. De trodde de kunne bedømme Paulus, og ringeaktet ham ut fra den behandling Gud gav ham, for eksempel når han satt i fengsel. «Han har ikke mye visdom han Paulus, nå er han fengslet igjen. Han burde hatt mer visdom, slik at han ikke ble fengslet. Det er jo til skam for Jesu navn.» De satt vel der i sine gode hus og kritiserte ham. Men hvem forstod hvorfor Gud gjorde det han gjorde, der Paulus i sin visdom lot seg lede til å gjøre det han sa og gjorde? Virkningene ble jo blant annet at han fikk tid til å skrive sine brev – som er blitt en slik ledestjerne og et kraftig lys til frelse at Gud godkjente dem som sitt eget ord da han leste hva Paulus skrev. Det mest visdomsfulle og herlige som er blitt skrevet, ble skrevet av en mann som av mange ble aktet som et utskudd på jorden. Man blir liten og fattig når man tenker på en slik manns liv og virke i troskap mot sin himmelske brudgom! I vår tid har vi også hatt brødre som har vært foraktet og forkastet og blitt regnet som om de var utenfor. Dog skal de forbli innenfor i all evighet! De har vært tro mot Ordet og latt seg lede av Den Hellige Ånd i stor troskap. De er store Guds menn!

De ti tusen læremestre i Korint lærte korinterne noe de aldri skulle ha lært dem. De lærte dem å forakte fedrene i Kristus. Derved kastet de også fra seg den skjulte visdom som ligger i fedrene – Guds visdom, den skjulte. Derfor var de i ferd med å komme utenfor for all evighet. «Hver gren på meg som ikke bærer frukt, tar han bort. Og hver den som bærer frukt, renser han, for at den skal bære mer frukt.» Joh.15:2. Å sette seg opp mot fedrene i Kristus, er det samme som å sette seg opp mot Gud. Det ender ofte med at jorden åpner seg og sluker dem som gjør dette. Jesus forventer at vi bærer frukt og står i en utvikling. «De er utgått fra oss, men de var ikke av oss. For hadde de vært av oss, så ville de ha blitt hos oss. Men det skulle bli åpenbart at ikke alle er av oss.» 1.Joh.2:19.

Vi må alle komme i forhold der vi kjenner Guds rensende ild. Trekker man seg bort fra ilden, trekker man seg bort fra muligheten til frelse og helliggjørelse. «Da må du stønne i din siste stund, når din kropp og ditt kjøtt tæres bort, og du må si: Hvordan kunne jeg hate tukt, og hvordan har mitt hjerte kunnet forakte tilrettevisning?» Ord.5:11-12. «Om du knuser dåren i morteren med en støter sammen med grynene, så viker hans dårskap likevel ikke fra ham.» Ord.27:22. Slike mennesker ringeakter sitt kall og ruinerer seg selv fra det evige liv. «Kunnskapen oppblåser, men kjærligheten oppbygger.» 1.Kor.8:1. Spør deg selv hvor mye du er til oppbyggelse, og vær ydmyk i dine tanker om din egen dugelighet. Da vil Gud opphøye deg i sin tid. Lær av Josef og de andre Guds menn og kvinner som har gått lidelsens vei til herlighet. De ydmyket seg i sine livsforhold, og Gud opphøyet dem i sin tid. Jeg kjenner ingen som har mottatt noe sant og ekte fra Gud uten at de har gått lidelsens vei.

Det er ved profetordets ånd at vi går gjennom lidelse og inn til herlighet også i vår tid. De som er med og bygger menigheten har sans for denne vei. Denne vei er skjult for det naturlige menneske, men åpenbares for de gudfryktige. «Om denne frelse var det profetene gransket og ransaket, de som profeterte om den nåde som dere skulle få, idet de gransket hvilken eller hva slags tid Kristi Ånd, som var i dem, viste fram til når han forut vitnet om Kristi lidelser og herligheten deretter.» 1.Pet.1:10-11.

«Fra den tid begynte Jesus å gjøre det klart for sine disipler at han måtte dra til Jerusalem, og at han skulle lide meget av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde, at han skulle bli slått i hjel, og at han skulle oppstå på den tredje dagen. Da tok Peter ham til side og gav seg til å irettesette ham og sa: Gud fri deg, Herre! Dette må aldri skje deg! Men han snudde seg og sa til Peter: Vik bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til.» Matt.16:21-23. All menneskelig sans går imot det å lide. Hadde Jesus hørt på Peter, hadde frelsesverket gått til grunne. Her peker visdommens Ånd på veien: gjennom lidelse til herlighet. «Da sa han til dem: Så uforstandige dere er, og så trege i hjertet til å tro alt det som profetene har talt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?» Luk.24:25-26.

Det er visdommen som kommer til å styre i evigheten. Guds visdom omfatter så mye. Den er som et grenseløst stort hav. Derfor er visdommen for oss mennesker delt opp i livets Ånds lover for at den skal bli forstått. Visdommen krever hel og full renhet fra det å søke sitt eget. Dernest kommer den veldige bevegeligheten som ligger i visdommen ved de bløte egenskaper – barmhjertighet, godhet, mildhet, saktmodighet – som oppbygger Kristi legeme.