Visdommens rop

«Men den visdom som kommer ovenfra, er først og fremst ren, dernest er den fredsommelig, rimelig, ettergivende, full av barmhjertighet og gode frukter, den gjør ikke forskjell, den hykler ikke.» Jak.3:17. «Først og fremst ren!» Slik må det lyde i våre ører helt fra begynnelsen til vårt livs ende! Visdommen kan ikke blandes med noen av våre egeninteresser eller vår menneskelighet – den går alltid på bekostning av vårt eget. Først og fremst ren – dette gjelder også renhet i forhold til kjødelige slektninger. Mange tror det er visdom å gjøre en fredspakt med kjødelige slektninger. Tar man det slik, er man vanligvis sterkt besmittet av å søke sitt eget. Man unnskylder seg med at man skal være fredsommelig og ettergivende. Men hvordan blir det da med dette: «Først og fremst ren»? Man har for eksempel jordiske fordeler for øye i arbeidslivet, men en slik visdom kommer ikke ovenfra, den er jordisk, sanselig og djevelsk.

«Dra ikke i fremmed åk med vantro! For hva delaktighet har rettferd med urett? Eller hva samfunn har lys med mørke?» Hvis man skal være ettergivende her, vil man jo selv komme inn i mørke. «Og hva samklang er det mellom Kristus og Belial? Eller hva samfunn har en troende med en vantro?» 2.Kor.6:14-15. Også på dette området må vi først og fremst være rene. Det er ren dårskap å be om at Gud skal velsigne en slik sammenblanding og tro at Gud på grunn av ens bønner skal gjøre et unntak for en. Gud vil aldri gjøre unntak for våre selviske interessers skyld. Derfor lyder formaningen i Guds ord klart: «Gå derfor ut fra dem og skill dere fra dem, sier Herren, og rør ikke noe urent! Da vil jeg ta i mot dere. Jeg skal være deres far, og dere skal være mine sønner og døtre, sier Herren, Den Allmektige. Når vi så har disse løfter, mine kjære, så la oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd, og fullende vår helliggjørelse i gudsfrykt!» 2.Kor.6:17 – 7:1. Man kommer ikke til vekst i visdom uten å være tro mot disse livets Ånds lover!

«Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier. For hvem kjente vel Herrens sinn? Eller hvem var hans rådgiver? Eller hvem gav ham noe først så han skulle få vederlag? For av ham og ved ham og til ham er alle ting. Ham tilhører æren i all evighet. Amen.» Rom.11:33-36. Det er forunderlig hvor skjulte disse veier er for menneskene. Jesus er troens opphavsmann og fullender, men også han måtte vandre i tro så han kunne nå fram til alle kunnskapens og visdommens skatter, ja, til hele Guds fylde. Jesus var ydmyk overfor Faderens vilje. Kun på den måten kunne frelsesverket skje.

Jesus var Guds enbårne sønn, men av seg selv gav han avkall på å være Gud lik. Det han gav avkall på, var å være alene om en slik herlighet. Jesus ønsket brødre – menneskesjeler som han kunne føre til Gud. Da bør man jo spørre seg selv: Hva har jeg gitt avkall på av min egen rett og mine egne muligheter her i verden for å kunne føre mennesker til Gud? De aller fleste av oss er jo etter kjødet elendige og blant dem som ingenting er. Vi hadde absolutt ikke mange muligheter her i verden, men ved menigheten har vi blitt rikelig velsignet. Vi har fått det godt, fått gode ektefeller, barn og venner som vi burde være takknemlige og glade for. Vi lever sosialt sett et veldig godt liv i forhold til de fleste mennesker i denne verden. Mitt spørsmål er likevel til deg: Hva har du egentlig gitt avkall på for Jesu skyld? Det er veldig godt å lese i 1.Kor.9. kapittel både titt og ofte. Det vil gi en hjelp til større selverkjennelse og forståelse. Hva har du rett til og hva er du villig til å gi avkall på for å hjelpe mennesker fram til et liv i Gud? Paulus selv var fri fra alle, men han sier igjen og igjen: … er jeg blitt … Hvorfor gjentar han dette: … er jeg blitt …? Jo, han tok det slik for å vinne de fleste! Han gav avkall på sine rettigheter og egeninteresser. De aller fleste mennesker holder på sin rett og akter det for visdom å gjøre det, men det er den visdom som kommer nedenfra som er slik. Visdommen ovenfra kan gjerne lide urett, og den gjør det med glede. Den lar seg gjerne si for å komme til et bedre resultat.

«For de uforstandiges villfarelse dreper dem, og dårenes trygghet ødelegger dem.» Ord.1:32. Det å være vis i egne øyne og selvgod og selvklok, ødelegger en. «Fordi jeg ropte, og dere ikke ville høre, fordi jeg rakte ut min hånd, og ingen gav akt, fordi dere foraktet alle mine råd og ikke ville vite av min tilrettevisning, så vil også jeg le når ulykken rammer dere, jeg vil spotte når det kommer som dere gruer for.» Ord.1:24-26.

Visdommen roper også ut sitt varsku til dem som vil høre og la seg advare. «Vend om og gi akt på min tilrettevisning! Da vil jeg la min ånd velle fram for dere, jeg vil kunngjøre dere mine ord.» Ord.1:23. Å søke sitt eget på noen som helst slags måte og å være selvrådig og selvklok, er altså idel dårskap. Visdommen er mer bevegelig enn all bevegelighet. Visdommen lar seg gjerne si, og den stiller ikke krav til hvem den kan motta fra ut i fra menneskelige storhetstanker om rang og posisjon.

Visdommen er også rimelig. Jak.3:17. Man kan se hvor urimelige mennesker kan være mot hverandre. De kan legge store byrder på andre, men selv rører de det ikke med en finger. Man må vende om fra alt på dette – gjøre en skikkelig omvendelse i hjertets dyp. Da kommer det ånd og kraft over oss, og det evige lys tennes i våre hjerter. Vi kommer inn i visdommens hus og kan tjene der til oppbyggelse og velsignelse for menneskene. Åpenbarings Ånd kommer til oss, og vi fylles med disse høye og herlige Guds tanker. Alt her i verden blir kolossalt smått mot dette å få del i den visdom som skal forbli i evigheters evighet.

«Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier.» Rom.11:33. Det er ved å fornedre oss at vi kommer til forståelse av disse visdommens veier. Jesus levde ved de ord han mottok fra Faderen i sitt hjerte. Når han var tro mot dem, opplevde han at det var det beste han kunne ha gjort, og han ble salvet med gledens olje. Derfor sier han også i sin yppersteprestelige bønn om sine disipler: «Hellige dem i sannheten! Ditt ord er sannhet.» Joh.17:17.

Satan ødela sin visdom på grunn av sin glans. «Ditt hjerte opphøyet seg for din skjønnhets skyld. Du ødela din visdom på grunn av din glans. Jeg kastet deg til jorden, jeg la deg ned for kongers ansikt, slik at de kunne se på deg med lyst.» Esek.28:17. Profeten Esekiel sammenligner også Juda med en nyfødt pike som Gud fant og tok seg av. Han beskriver Guds uendelige barmhjertighet og godhet mot et spedbarn som ikke hadde livets muligheter. «Og med din fødsel gikk det slik til: Den dag du ble født, ble din navlestreng ikke avskåret, og du ble ikke vasket ren med vann og ikke inngnidd med salt og ikke svøpt i svøp. Det var ikke noe øye som hadde medynk med deg, så de gjorde noe slikt med deg og forbarmet seg over deg. Men du ble kastet ut på marken, fordi de fikk avsky for deg den dagen du ble født. Da gikk jeg forbi deg og så deg sprelle i ditt blod, og jeg sa til deg: Du som ligger der i ditt blod: lev! Ja, jeg sa til deg: Du som ligger der i ditt blod: lev!» Esek.16:4-6. Profeten beskriver videre hvordan Gud forbarmet seg, utrustet og prydet og smykket henne og gjorde henne vel skikket til å være dronning. Man skulle tro at en som har opplevd Guds godhet på en slik måte, aldri ville kunne finne på å opphøye seg, men dessverre var det nettopp det som skjedde. «Ditt navn kom ut blant folkene på grunn av din skjønnhet. For den var fullkommen på grunn av de herlige prydelser som jeg hadde kledd deg i, sier Herren. Men du stolte på din skjønnhet og drev hor i tillit til ditt store navn. Du utøste ditt hor over hver den som gikk forbi, han fikk nyte din skjønnhet. Du tok dine klær og gjorde deg brokete telt på offerhaugene og drev hor der. Slikt må ikke hende og ikke skje.» Esek.16:14-16.

Det er noe satanisk og uhyggelig å opphøye seg på grunn av den glans og herlighet Gud har gitt en. Jesus Kristus, vår forløper, gikk stikk motsatt vei. Det ser vi tydelig i alt som er skrevet om ham og ikke minst i Fil.2:5-11: «La dette sinn være i dere, som òg var i Kristus Jesus, han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men gav avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden – ja, døden på korset. Derfor har og Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navn som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.»

Det er umulig å bevare visdom uten ved gudsfrykt. «Mine elskede, likesom dere alltid har vært lydige, så arbeid på deres frelse med frykt og beven – ikke bare som da jeg var hos dere, men enda mer nå når jeg er borte fra dere.» Vers 12.

«Fordi du sier: Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød – og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken.» Åp.3:17. Om man ikke sier det med sin munn, sier man det i sitt hjerte, og setter seg over de andre i sin ånd. Vi bør derfor legge oss slike ord alvorlig på hjertet.

«Jeg vet om din trengsel og din fattigdom – men du er rik – og om spotten fra dem som sier de er jøder, men ikke er det, men er Satans synagoge.» Åp.2:9. Han var fattig i seg selv, men Jesus sa om ham at han var rik. Det er altså visdom å være fattig i seg selv. Derfor sier også Jesus: «Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres.» Matt.5:3. Slike kan Jesus tale til, han kan veilede dem og åpenbare seg for dem. Derfor vil den fattige i ånden – den som kan erkjenne sin mangel – alltid ha tilgang til de himmelske forrådskammer. De er i sannhet vise, og dersom de forblir trofaste, vil livets krone ligge rede for dem.

«På rettferds vei vandrer jeg, midt på rettens stier.» Ord.8:20. «Vend om og gi akt på min tilrettevisning! Da vil jeg la min ånd velle fram for dere, jeg vil kunngjøre dere mine ord. Fordi jeg ropte, og dere ikke ville høre, fordi jeg rakte ut min hånd, og ingen gav akt, fordi dere foraktet alle mine råd og ikke ville vite av min tilrettevisning, så vil også jeg le når ulykken rammer dere, jeg vil spotte når det kommer som dere gruer for, når det dere gruer for, kommer som et uvær, og deres ulykke farer fram som en stormvind, når trengsel og nød kommer over dere. Da skal de kalle på meg, men jeg svarer ikke. De skal søke meg, men ikke finne meg. Fordi de hatet kunnskap og ikke ville frykte Herren, fordi de ikke ville vite av mitt råd og foraktet all min tilrettevisning, derfor skal de ete frukten av sine gjerninger, og av sine onde planer skal de mettes. For de uforstandiges selvrådighet dreper dem, og dårenes trygghet ødelegger dem. Men den som hører på meg, skal bo trygt og leve i ro uten frykt for noe ondt.» Ord.1:23-33.

Det vil for evig stå fast at det ikke går an å søke sitt eget eller å søke noe i denne verden og samtidig få Guds visdom! Det bør enhver legge seg kraftig på hjertet! Vi har flere slike eksempler, blant annet Bileam som var en stor profet. Fordi han elsket spåmannslønn, gikk han til grunne sammen med Guds fiender. Han var ikke utfridd fra sine egeninteresser og fikk ikke del i Guds visdom.