Guds visdom
«Det er for tuktens skyld dere tåler lidelser. Gud handler med dere som med sønner. For hvem er vel den sønn som hans far ikke tukter?» .
«Det er til eders fostran at I tåler lidelser», står det på svensk. Gud ønsker å fostre oss – altså gi oss en oppdragelse, slik at vi kan passe inn i det selskap vi skal være i gjennom evigheters evighet. Når tukten kommer over oss, viser det at Gud akter oss som ekte sønner. Ingen av oss kan komme til visdom og sant gudsliv uten gjennom lidelser. Jesus selv lærte lydighet av det han led, og det er ved lidelsen at vi blir likedannet med hans bilde, han som også kalles Guds visdom.
«All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg. Men siden gir den dem som ved dette er blitt oppøvd, rettferdighets salige frukt.» . Det er meningen at vi skal bli oppøvd ved tukten, slik at vi kommer til virkelige og ekte rettferdighets salige frukter. Her har vi Jesus som vårt forbilde, og vi trenger å gi akt på ham: «Ja, gi akt på ham som utholdt en slik motstand fra syndere, for at dere ikke skal gå trett i deres sjeler og bli motløse.» . Det at man fristes til motløshet, betyr jo at man enda ikke er ferdig utdannet. Må vi glede oss over at vi er under utdannelse til å få del i visdommens frukter. Derfor lyder formaningen: «Rett derfor opp de slappe hender og de svake knær! La deres føtter gå på rette veier, så det halte ikke vris av ledd, men heller blir helbredet.» .
Rettferdighets salige frukt er det samme som at visdommen kommer fram ved mitt legeme – slik som Jakob skriver: «Hvem er vis og forstandig blant dere? Han må ved god ferd vise sine gjerninger i visdoms saktmodighet.» . Saktmodighet er altså visdom. All sann visdom er utgått fra den Høyeste og kommer fram ved Guds ord. Summen av dydene som jeg har fått inn i mitt liv, blir den visdom jeg har i evigheten – verken mer eller mindre.
«Salige er de saktmodige, for de skal arve jorden. Salige er de barmhjertige, for de skal finne barmhjertighet.» og . Det er altså ren og skjær visdom å være saktmodig og barmhjertig. Likeledes er det, i følge Jesu egne ord, en stor dårskap ikke å ville tilgi andre. «Men om dere ikke tilgir menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Far tilgi det dere har forbrutt.» . Guds ord formaner også til å hedre far og mor. . Da skal vi leve lenge i landet, og vi trenger virkelig å leve lenge om vi skal komme til så stor en frelse.
Når vi holder Jesu ord, vil han løfte oss opp på de rene veier hvor visdommen finnes. «Og kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere.» . Hvor viselig det er å kaste alt på Herren! Troen på et slikt ord kan redde et menneske fra å gå til grunne i sorg og fortvilelse.
«Å frykte Herren er begynnelsen til visdom, og å kjenne Den Hellige er forstand.» . Det er gudsfrykten som er visdommens begynnelse. Gudsfrykt er også visdommens bevarelse og visdommens fullendelse. «Likevel, visdom taler vi blant de fullkomne. Men det er en visdom som ikke tilhører denne verden eller denne verdens herrer, de som går til grunne. Nei, som en hemmelighet taler vi Guds visdom, den skjulte, som Gud fra evighet av har forut bestemt til vår herlighet. Denne visdom kjente ingen av denne verdens herrer. For hadde de kjent den, da hadde de ikke korsfestet herlighetens Herre.» . Den visdom som Gud har tiltenkt sine disipler, er en stor hemmelighet som er skjult for de fleste på jorden. Den var skjult også for verdens herrer på Jesu tid, ellers hadde de ikke korsfestet herlighetens Herre.
Vi kan godt si at Gud har skjult sin visdom i alle de formaninger som Guds ord gir oss. Når vi elsker Jesu bud, elsker vi visdommen. «Den som har mine bud og holder dem, han er den som elsker meg. Og den som elsker meg, skal bli elsket av min Far. Og jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham. Jesus svarte og sa til ham: Om noen elsker meg, da holder han mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.» og .
Kjærligheten til Jesus gjør at vi holder hans ord. Da vil også Faderen komme til oss og ta bolig i oss. Det er visdoms Ånd som kommer til slike mennesker. Ved den Ånd løftes de opp fra menneskenes tanker og gjerninger og inn i Guds tanker og gjerninger. De opplever den renhet som er hos Gud. Bare de kan se Gud og forstå Guds tanker og sinn.
«Visdommen har bygd sitt hus, hun har hogd til sine sju søyler. Hun har slaktet sitt slaktefe, blandet sin vin og dekket sitt bord. Hun har sendt ut sine piker, hun roper oppe fra byens høyder: Vend deg hit, du som er enfoldig! Til den som er uten forstand, sier hun: Kom, et av mitt brød og drikk av den vin jeg har blandet! Hold dere borte fra uforstandige mennesker, så skal dere leve! Gå rett fram på forstandens vei!» .
Det trenges ro for at Ånden skal virke visdom fra Gud. Åndens åpenbaring gis til det som er gagnlig. Det er viktig at det er mennesker som lengter etter dette liv. Visdommen gjør alle ting på rette måte. Hvorfor gjør man feil igjen og igjen? Jo, en mangler visdom. Da er Gud så god at man kan be om visdom – og det skal bli gitt til den som ber. «Men om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud – for Gud gir alle, villig og uten bebreidelse – og så skal han få den.» .
Mye skjer som bør bevirke at en gir akt på seg selv og på læren, og det er godt å spørre seg selv om det en sa og gjorde i et forhold ble gjort i all åndelig visdom og forstand. Da kommer en i nød. Søk råd, og regn ikke deg selv som klok. Snakk med andre brødre eller søstre om det som ligger deg på hjertet og som du har nød over. Gud har satt velsignelsen der brødrene bor sammen – der de samtaler, er sammen og har det godt med hverandre. Regn ikke slik at den ene og den andre ikke har visdom. Vær ydmyk. Det er mange ressurser i legemet. Hjertene skal knyttes sammen så vi når fram til hele rikdommen av den fullvisse innsikt.
Får du noe ut av det du opplever, eller sitter du bare i dine egne tanker? Visdom bor ikke i dårers barm. Blir man ergerlig og vred, har man ikke visdom. Skal du komme til visdom, må døden virke over det som reiser seg i kjødet. Visdom er noe vidunderlig. Selvklokskap gjør at visdommen holder seg langt borte. Søker du visdom, så legg deg blant annet første, åttende, niende, tolvte og fjortende kapittel av Salomos ordspråk på hjertet. Visdommen er sindig og går alltid midt på veien. Enkelte lever et «grøfteliv» hele sitt liv og tror de gjør en veldig gjerning for Gud ved sine ekstreme påfunn og holdninger, men det er der visdommen åpenbarer seg at hjertene gleder seg. Menneskene blir glade, for visdommen vil alltid finne en vei.
«Om du knuser dåren i morteren med en støter sammen med grynene, så viker hans dårskap likevel ikke fra ham.» . Selvkloke mennesker viker heller ikke fra sin dårskap. «La dem fare,» sa Jesus. Gud enser ikke en selvklok mann. Livet er altfor kort til å kastes bort på arbeid med mennesker som ikke vil. Det arbeidet vil aldri lykkes og er bortkastet tid.
Søk samfunn med dem som søker Gud av et rent hjerte. Vokt deg for fint kjød – begavede mennesker i gode stillinger, pene og gavmilde mennesker. Kanskje Gud virker at man burde gripe inn i en sak, men så bøyer man av for fint kjød. Vi må frelses fra slike ting slik at visdommen kommer fram. Gud gjør ikke forskjell på folk. Alle mennesker er hans skaperverk. De som forakter den ringe, håner hans skaper. På den veien kommer man selvfølgelig ikke til visdom. Visdom finner man kun hos de rettsindige. De er sanne og oppriktige og forventer å møte Gud på hans dommers vei. Sannhetens Ånd fører oss til dommeren, og lar jeg meg lede av sannhetens Ånd kommer jeg til visdom. Vårt kall er at alt vi sier og gjør skal være ren, skjær visdom. Det skal sannhetens Ånd føre oss til. Vær omskåret fra din egen ære. Vær oppriktig og sannferdig. Våg å stå fram for det du kjenner er rett, og bøy din rygg for tukten. Vær ikke redd for å stikke hodet litt fram, for det går gjennom tukt til visdom.
