Jeg er korsfestet med Kristus …

«Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv ....» Gal. 2, 20.

Dette er det sentrale ord for oppnåelse av hvile i Gud. Hvis vi tror dette ord, hvilket jo dessverre er høyst ualminnelig, sier dette seg selv ifølge selve ordlyden. Men det er nettopp denne man i alminnelighet ikke tror. Man bortforklarer den istedenfor å tro den, og derved bortforklarer man sin egen herlige frelse fra all elendigheten, og utelukker seg selv fra hvilen i Gud, den som noen skal komme inn til! Måtte du som leser disse linjer, bli en av disse «noen»!

Hvorfor ikke heller gå inn til hvilen, enn å vedbli å være i all denne onde og fortredelige uro, i all denne unødige, selvforskyldte (p. gr. a. vantro) pine og plage?

Sannheten er enfoldig og liketil og krystall-klar: All uroen ligger i det gamle menneske. Når dette ved levende tro på Ordet, Rom. 6, 6, virkelig blir korsfestet med Kristus, og avlagt, Ef. 4, 22, så opphører derved natturnødvendig all uroen, og den motsvarende hvile inntreder.

Intet er i så måte mere betegnende enn å bruke som forbilde på denne dype hemmelighet det kjente uttrykk ved dødsannonser: «N. N. er gått inn til hvilen». Nemlig ved å avgå ved døden! Se nå ovenanførte Gal. 2, 20. — Og Rom. 6, 7. —

Det, p. gr. a. vantro, så hemmelighetsfulle og så ukjente, er nemlig at det ved levende tro på Ordet går an å dø mens man ennå lever i dette legeme, dø fra synden, og dermed fra all denne mangfoldige uro i hjerte og sinn, mens kroppen arbeider under forkrenkelighetens trelldom. Disse 2 ting hører nemlig ikke med rette sammen. Ordet kløver og skiller ad. — Den ene delen utskilles nå! Den andre delen er det også vårt håp snart å bli kvitt for evig! Halleluja!

Det største som kan hende et menneske her i utlendigheten, er om det i sannhet kan sies om det, mens det ennå bærer dette dødens legeme, at det er gått inn til hvilen.