9. kapittel.

V. 1—5. Den første pakt hadde sine forskrifter for gudstjenesten og sin jordiske helligdom.

Dersom man fulgte disse forskrifter og levet gudfryktig, da gikk det godt med både presteskapet og folket, men brøt man lovene, da gikk det verre enn om man hadde vært lovløs som hedningene.

«Der var laget et telt, det forreste, og i dette var både lysestaken og bordet og skuebrødene: Dette kalles det hellige. V. 2. Og bak det annet forheng var det telt som kalles det Aller-helligste.»

Denne jordiske helligdom var en avbildning av den himmelske. For Gud hadde sagt til Moses: «Se til at du gjør alt efter det billede som blev vist deg på fjellet.» 2. Mos. 25, 40.

Og Herren talte til Moses og sa: Si til Israels barn at de skal komme med en gave til mig; av hver mann som har hjertelag til det, skal I ta imot gaven til mig. 2. Mos. 25, 1.

Helligdommen var bygget opp ved frivillige gaver eftersom enhver hadde hjertelag. Dette er et forbillede på den himmelske helligdom, som bygges opp efter frihetens fullkomne lov. Jak. 1, 22—25. Enhver bygger med sitt hjertelag. Jesus gikk foran med et fullkomment sinnelag, og nu formanes vi til å ha det samme sinn som var i ham. Filp. 2, 5 og 3, 15. På denne måte føyes hver bygning sammen og vokser til et hellig tempel i Herren, i hvem også I bygges opp med de andre til en Guds bolig i Ånden. Ef. 2, 21—22. Gud har kunngjort oss sin viljes hemmelighet efter sitt frie råd, som han fattet hos sig selv om en husholdning i tidens fylde: at han atter ville samle alt til ett i Kristus, både det som er i himlene, og det som er på jorden. Ef. 1, 9—10.

Vil vi ha arv og lodd i den himmelske helligdom, da må vi gjøre som Gud bød Moses: «Og dette er den gave I skal ta imot av Israels barn: gull, sølv og kobber, og blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint lin og gjetehår og rødfarvede værskinn og takasskinn og akasietre, olje til lysestaken, krydderier til salvingsoljen og til den velluktende røkelse, onyksstener og andre edelstener til å sette på livkjortelen og brystduken.

Og de skal gjøre mig en helligdom, så vil jeg bo midt iblant dem. Tabernaklet og alt som dertil hører, skal I i alle måter gjøre efter det billede jeg vil vise deg.» 2. Mos. 25.

Vi er nu kommet til virkeligheten. Alt i den nye pakt skal bygges opp efter Guds virkninger og vilje. Først individuelt (personlig) og siden kollektivt (sammen med de andre).

Her er rik anledning til å ofre det kjæreste man eier: Gull, sølv og kobber. Dernest ull, lin, gjetehår, skinn, olje, krydderier, edelstener o.s.v. Gjerrighetsånden blir med kraft drevet ut av Herrens byggverk, og offergave-ånden trenger inn alle vegne.

Hver mann som har hjertelag, kan nu få ofre sitt liv og dermed alt det han eier for å få arvelodd i den himmelske helligdom, som Gud har oppreist og ikke et menneske. Ef. 1, 11. Og uten det får man ingen arvelodd.

Bak det annet forheng. Ja, hvem kommer vel dit? Jo, vår himmelske yppersteprest, Jesus Kristus, er gått inn der. Han er blitt oss en tjener i helligdommen. Men, har vi fulgt ham inn der? Eller står vi fremdeles og stirrer på forhenget? Mon det skulle være årsaken til at Guds Ord ikke kan troes, begripes og fattes? Har vi fulgt efter ham dit inn?

Der har vi et røkofferalter av gull, som er bygget opp ved Israels frivillige gaver. De krydderier som brukes til en velbehagelig duft for Herrens åsyn, er frivillige gaver. Den ild som Herren lar falle på alteret, er hans fullkomne velbehag. I denne atmosfære gjør Kristus og hans utvalgte prestetjeneste.

Paktens ark var kledd rundt om med gull, og i denne var en gullkrukke med manna. Paktens ark i det himmelske er Kristi legeme. Han er det brød som kom ned fra himmelen for å gi verden liv. Ved dette brød kan vi vokse helt opp til ham som er hodet for menigheten.

Og Arons stav som hadde blomstret. Når Israels barn kives om rang, sete, prestetjeneste, læresetninger o.s.v., da vil til evig tid den gå av med seiren som har Arons blomstrende stav. Den hvis liv blomstrer, så det bærer både blomster, knopper og fullmodne mandler, han har fulgt Mesteren inn der hvor staven blomstrer. 4. Mos. 17, 7—11. Guds virkninger, hans vilje, fører til visdom og kongestav. Derfor er det dårskap å stride mot sannheten. Det blir å stride mot Kristus selv.

Og paktens tavler. Her har vi den åndelige juridiske visdom hvorved alle dommere på jorden skal stadfeste sine avgjørelser, om de vil dømme rettferdig.

Her har vi de bøker skrevne, som verden ikke kunde romme. I Ånden rommes de. For i Kristi legeme er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult tilstede. Kol. 2, 3. Ved å grunde i disse lovbøker kan vi bli salige. Sal. 1, 2 og 3. Den som det gjør, han skal være lik et tre plantet ved rinnende bekker, som gir sin frukt i sin tid, og hvis blad ikke visner, og alt hva han gjør, skal han ha lykke til.

Jesus Kristus har i sitt kjøds dager satt inn i denne himmelske bank alt sitt gull, sølv og kostbare stener m. m., for å få igjen all denne herlighet. Derfor kan han si til sine efterfølgere: Kjøp av mig!!! Følg du mig!!!

«Kast ditt gull i støvet og ditt Ofirgull blant bekkenes stener! Så skal den Allmektige være ditt gull, være som dynger av sølv for deg.» Job. 22, 24 og 25.

«Og over den herlighetens kjeruber, som skygget over nådestolen. Men om disse ting skal vi nu ikke tale stykke for stykke.» Hebr. 9, 5.

Herlighetens kjeruber skulle være av drevet arbeide i gull. Dette betegner Kristi herlighet og kraft, at han våker over det som finnes i arken. Drevet arbeide vil si, at Kristus i sine kjøds dager blev drevet av Guds Ånd. 2. Mos. 25, 18.

«Og jeg vil komme sammen med deg der; fra nådestolen mellem begge kjerubene som er på vidnesbyrdets ark, vil jeg tale med deg om alt det jeg vil byde deg å si Israels barn.» V. 22.

Kjerubene betegner Guds vakthold. Gud satte kjeruber i Edens have for å vokte veien til Livsens tre. Men nu i de siste dager taler Gud til oss ved Sønnen. Hans tale kommer ut fra nådestolen mellem de to kjeruber. Denne tale bærer i sig lovtavlenes ånd, Arons stavs kraft og ledelse, og mannaens himmelske næringsverdi. Det kan være verd å høre på.

Der finnes intet i helligdommen uten frivillige gaver fra Israels barn. 2. Mos. 35, 5 og v. 22.

«De kom både menn og kvinner: Enhver som hadde hjertelag til det, kom med spenner og øreringer og fingerringer og kulekjeder, alle slags saker av gull; og likeså kom enhver som ville vie en gave av gull til Herren.»

V. 26. «Og alle kvinner hvis hu og evner drev dem til det, spant gjetehårene. Herren gav Besalel av Juda stamme visdom med forstand, kunnskap og dyktighet til alle slags arbeide og til å uttenke kunstverker, til å arbeide i gull, sølv og kobber m. m.

Og til å lære andre gav Gud ham Oholiab av Dans stamme. Han var fylt med kunstnergaver til alle slags treskjæring, kunstvevning og utsydd arbeide.»

Både kunstnergavene og alt som trengtes til helligdommen, måtte ofres. Gud hadde gitt det, og han ønsket å få det tilbake som en frivillig gave. På den måte fikk Israel lodd og del i helligdommen, som var en skygge av den himmelske.

Nu kommer det da an på hvor meget del vi har i den himmelske helligdom, hvis inventar også består av drevet arbeide. Lar vi Guds Ånd drive oss? Får han virke i oss både å ville og utrette?