Hebreerbrevet utarbeidet av Johan O. Smith

Johan O. Smith

8. Kapittel

Hebreerbrevet utarbeidet av Johan O. Smith

8. kapittel

V. 1 og 2. «Men en hovedsak ved det som her sies, er dette: Vi har en sådan yppersteprest som satte sig ved den høyre side av Majestetens trone i himlene, med prestelig tjeneste i helligdommen, det sanne tabernakel, som Herren har reist, og ikke et menneske.»

Når vi tenker på at Gud er et lys, hvortil ingen kan komme, da er det ingen liten sak å komme helt frem til Majestetens trone og sette sig ved hans høyre hånd. Sønnen tålte lyset og vandret i lyset, ja han er lyset. Han er gitt prestelig tjeneste i helligdommen. Denne tjeneste er for oss. Vi må da befinne oss i helligdommen, for det var der ypperstepresten utførte sin tjeneste. Det er der han uttar ofrene i oss. Egenviljen blir prestelig bearbeidet og gjort til intet, og Guds vilje blir plantet inn istedet; for det er Guds vilje som er vår helliggjørelse. Talsmannen underviser oss om Guds vei gjennem forhenget, som er hans kjød. Dette er det sanne tabernakel.

Her ved Majestetens høyre side sitter vår himmelske Yppersteprest inntil Gud har fått lagt alle Kristi fiender til en skammel for hans føtter.

Derfor går all verdslig politikk i retning av å bli lagt under Kristi føtter. For han er den konge som Gud har utvalgt til å regjere både over jøder og hedninger. Derfor heter det:

Engelen Gabriel sa til Maria: «Og se, du skal bli fruktsommelig og føde en sønn, og du skal kalle ham Jesus. Han skal være stor og kalles den Høyestes Sønn, og Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus evinnelig, og det skal ikke være ende på hans kongedømme.» Luk. 1, 31—33.

Her ser vi Jesus Kristus på Davids trone og satt som konge over Jakobs hus. Men i Salme 2 går Gud Herren videre, idet han sier: «Hvorfor larmer hedningene og grunder folkene på det som fåfengt er? Jordens konger reiser sig, og fyrstene rådslår sammen mot Herren og mot hans salvede.»

«Han som troner i himmelen, ler, Herren spotter dem. Så taler han til dem i sin vrede, og i sin harme forferder han dem, idet han sier: Jeg har dog innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg! Jeg vil kunngjøre hva fastsatt er: Herren sa til mig: Du er min sønn, jeg har født deg idag. Begjær av mig! Så vil jeg gi deg hedningene til arv og jordens ender til eie.»

«Og nu, I konger, gå viselig frem! La eder advare, I dommere på jorden! Tjen Herren med frykt og juble med beven!»

«Kyss Sønnen, forat han ikke skal bli vred, og I gå tilgrunne på veien. Salige er alle de som tar sin tilflukt til ham.»

Vi ser herav at Sønnen, Jesus Kristus, fra evighet av er utvalgt til konge over all jorden. Alle fiender av ham skal bringes til en skammel for hans føtter.

V. 3. «For hver yppersteprest innsettes jo til å frembære både gaver og slaktoffer, hvorfor det er nødvendig at også denne har noe å frembære.»

«Til slaktoffer og matoffer har du ikke lyst — du har boret ører på mig — brennoffer og syndoffer krever du ikke.

Da sa jeg: Se, jeg kommer; i bokrullen er mig foreskrevet; å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte.» Salm. 40, 7—9.

Jesus hadde borede ører. Han hørte Guds røst og var den lydig. Derved bortfalt slaktoffer og matoffer; for disse offer blev frembåret fordi man syndet.

«Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme laget du for mig.» Jesus frembar sitt legeme som et Gud velbehagelig offer, og det formanes vi også til å gjøre. Rom. 12, 1. Men for å kunne gjøre det må vi som vår himmelske yppersteprest, også ha borede ører, så vi kan høre ham som taler fra himmelen.

Ofrene lå i Jesu jordiske legeme. Derfor skal også vi forlikes i hans jordiske legeme ved døden, forat vi kan være hellige og ulastelige og ustraffelige for hans åsyn. Kol. 1, 22.

Her blir synden i kjødet dømt og dødet, så vi kan vandre et seirende liv. Og det er jo kun dette seiersliv som har alle forgjettelsene på sin side. Se Åp. 2. og 3. kap. Der tales om å ha ører og høre med, samt om å seire.

«Ikke skal kongespir vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter, inntil fredsfyrsten kommer, og folkene blir ham lydige.» 1. Mos. 49, 10.

Han borttar det første, slaktoffer og matoffer, som blev frembåret av den gamle pakts prester, og innsetter det annet: Guds vilje. Hebr. 10, 8 og 9.

V. 4. «Var han nu på jorden, da var han ikke engang prest, da der er prester som efter loven bærer frem gavene.»

Da Jesus efter Johannes døperens dager, var her på jorden med sitt legeme, så var han dog ikke på jorden med sitt sinn og sine tanker. Han var i himlenes rike! For fra Johannes døperens dager blev himlenes rike forkynt, og hvor dette rike forkynnes, blir legemet et offer. Skjønt han var på jorden med sitt legeme, så var han dog ikke på jorden. Han var ikke noen jordisk prest; for han ofret sig selv i kraft av en evig Ånd. Han ofret ikke brennoffer og syndoffer som de levittiske prester.

Nu i våre dager har vi mange prester på jorden. De er hverken levittiske prester eller Guds prester. Hadde de været levittiske prester, da hadde de ofret dyreoffer, og hvis de var himmelske prester, da ville de ha fremstilt sitt legeme som et Gud velbehagelig offer.

En skole, et universitet, gjør ikke noen til prest efter Guds vilje. Når sinnet er jordbundet, da er han på jorden, selv om han er dr. teolog. Det bør enhver forstå. Han er legmann og ikke lærd i Guds Ords betydning. Hans kunnskaper som offerprest på den nye og levende vei, strekker ikke til, når han ikke selv lever livet. Å være prest for mennesker som lever i mørke, er en lett sak, men å være prest for Gud, krever livet som offer.

V. 6—7. «Men nu har han fått en så meget bedre prestetjeneste som det og er en bedre pakt han er mellemmann for, da den er grunnlagt på bedre løfter. For hadde hin første vært ulastelig, da var det ikke søkt rum for en annen.»

Den gamle pakt blev gitt for overtredelsernes skyld. Det var legemets rensning utvendig; for all synd som et menneske kan begå er utenfor legemet. 1. kor. 6, 18. Men de blev ikke i den pakt Herren hadde opprettet med dem. Hebr. 8, 9.

V. 10. Men nu, efter Kristi død og oppstandelse, sier Herren: «Jeg vil gi mine lover i deres sinn, og skrive dem i deres hjerte, og jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk.»

Loven som skrives i sinn og hjerte ligger i den Hellig-Ånd, som efter Kristi oppstandelse er utøst over alt kjød. Ap. gj. 2, 17. Den overbeviser verden om synd, fordi de ikke tror. Følger vi Åndens veiledning, så vil den veilede oss til all sannhet. Den vil utta alle ofre i vårt indre. Den vil gi kraft og nåde til likedannelsen med Kristus i hans død og i hans oppstandelse. For dette er Kristus blitt mellemmann. Dette er den bedre pakts tjeneste.

V. 11. «Og de skal ikke lære hver sin landsmann og hver sin bror og si: Kjenn Herren! For de skal alle kjenne mig, fra den minste til den største iblant dem.»

Nu er det gjerne slik at man spør nær sagt om alt mulig — tross det Herren har sagt at det ikke skulle være nødvendig. Det kommer av at man mangler borede ører. Den som har øre å høre med, han hører hva Ånden sier i menigheten. For nu å råde bot på manglende hørsel, har Gud satt i menigheten: Apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere. Ef. 4, 11. Men vi må si med Moses: «Gid alt Herrens folk var profeter.» Øv deg i å høre, og du skal se det vil lykkes. Åndens lov vil da frigjøre deg fra syndens og dødens lov, og lovens krav vil fullbringes.