10. kapittel

V. 1. Loven har bare en skygge av de kommende goder. Derfor kan den ved det årlige dyreoffer aldri gjøre dem fullkomne som kommer frem med dem. Synden som Gud ville tillivs, lå ikke i dyrekroppen, men i det menneskelige legeme.

V. 5. «Derfor sier han idet han trer inn i verden: Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme laget du for mig.» Det var i det menneskelige legeme at Gud ville fullbringe verket. Synden var kommet inn i mennesket, og nu skulle den drives ut. Guds vilje kunde aldri skje i et menneske hvor synden hersket. Det menneskelige kjød maktet ikke å herske over synden. Synden var for sterk for kjødet, eller om du vil: Kjødet var maktesløs mot synden.

V. 7. «Da sa jeg: Se, jeg kommer — i bokrullen er det skrevet om mig for å gjøre, Gud, din vilje.»

Aldri har noe menneske tidligere kunnet si: «Jeg kommer for å gjøre, Gud, din vilje.» Intet kjød var rettferdig for Gud, alle er avveket; alle tilhope er blitt uduelige! det finnes ikke noen som gjør godt, det finnes ikke en eneste. Rom. 3, 11—12.

Men nu kom han, Mesteren, Jesus av Nasareth, Davids rotskudd, for å gjøre Guds vilje. Og det lykkedes for ham til Guds fulle velbehag, så han tilslutt kunde rope ut: «Det er fullbragt!»

Dermed var synden beseiret i Jesu kjød. Det som var umulig for loven, ble mulig ved Guds vilje og Jesu lydighet. Halleluja! Dette er Kristus åpenbart i kjød. Ved tro forstår vi dette. Her ligger hemmeligheten til den seier som har overvunnet verden.

V. 10. «Og ved denne vilje er vi helliget ved ofringen av Jesu Kristi legeme én gang for alle.»

Vi er helliget til å kunne gjøre Guds vilje, ved Guds Ånds kraft og den nåde vi får til hjelp i rette tid. Synden skal ikke herske over oss, men vi skal herske over den. «For dette er den pakt som jeg vil opprette med dem efter hine dager: Jeg vil gi mine lover i deres hjerter, og jeg vil skrive dem i deres sinn.»

Lovene var i den gamle pakt skrevet på stentavler, men nu er de skrevet i hjerte og sinn, og Gud har gitt kraft ved den Hellig-Ånd til å holde disse lover. For han virker i oss både til å ville og utrette. Her er det frihetens fullkomne lov som ved Kristi blod råder i hjerte og sinn. Guds gjerninger blir virket og kommer tilsyne. Det er seiersgjerninger som blir godkjent av Gud som sier: «Den som seirer!!!» Han har alle løfter på sin side. Åp. 2, 7—11, 17—26 o.s.v.

V. 13. «Og nu venter han bare på at hans fiender skal legges til skammel for hans føtter.»

«Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til en skammel for dine føtter!

Ditt veldes kongestav skal Herren utstrekke fra Sion! hersk midt iblant dine fiender!» Salm. 110, 1—2.

Her har vi den av Gud ansatte Messias, kongers konge og herrers herre. Hans herskerstav skal rekke fra hav til hav over all jorden. Alle hans fiender skal legges under hans føtter. Og hvorfor? Jo, fordi han seiret i sine kjøds dager. Han nedbrøt fiendskapet i sitt kjøds legeme ved døden, og tilintetgjorde han som hadde dødens velde, djevelen.

Det nytter derfor ikke ved syndens makt og ved kraft fra djevelen å stå Jesus Kristus imot. Alt dette er forlengst beseiret hos ham, og noe nytt forsøk vil bli slått ned; for han er den eneste Herre og hersker.

V. 19—20. «Da vi altså, brødre, i Jesu blod har frimodighet til å gå inn i helligdommen, som han har innvidd oss en ny og levende vei til gjennem forhenget, det er hans kjød.»

Gjennem kjødet går den nye og levende vei. I kjødet er menneskets store «Jeg» bundet av synden. Her skal Kristi død virke skritt for skritt og Guds vilje skje, alt ved tro.

V. 21 og 22. «Og da vi har en stor prest over Guds hus, så la oss trede frem med sanndru hjerte i troens fulle visshet, renset på hjertene fra en ond samvittighet og tvettet på legemet med rent vann.»

Vår himmelske yppersteprest vil hjelpe oss frem på denne nye og levende vei. Han kalles for en «stor prest», en stor hjelper, og han har med sig stor nåde.

Apostelen formaner her alle de som vandrer på den nye og levende vei til å holde uryggelig fast ved bekjennelsen av håpet, som rekker innenfor forhenget. For der er kun ett håp. Og han er trofast som gav løftet.

Mens vi nu er sammen på veien, så la oss gi akt på hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger. Det er det motsatte av å kives på veien.

Og forlater ikke vår egen forsamling som noen har for skikk.

Hvilken forsamling menes her? Naturligvis den forsamling han hele tiden taler til, nemlig den forsamling som vandrer på den nye og levende vei. Hvor skal vi finne den? Det blir vel likeså vanskelig som å peke på Guds rike, som ikke er til å peke på. Når du tror å ha funnet den, så har du tatt feil, for den består kun av de enkelte personer her og der som vandrer i lyset og dømmer sig selv. Forlat ikke den forsamling, dette samfund med Faderen, Sønnen og alle de hellige i den Hellig-Ånd.

Apostlene hadde mange menigheter, men det var kun de enkelte som vandret rett og levde et seirende liv. Forlat ikke den forsamling, hvor forkynnelsen fører mot målet. Det er din forsamling. Gjør dette, for dagen nærmer sig.

V. 26—27. «For synder vi med vilje efter å ha lært sannheten å kjenne, da er det ikke mere tilbake noe offer for synder, men bare en forferdelig gru for dom og en nidkjærhetens brann som skal fortære de gjenstridige.»

Guds vilje er vår helliggjørelse. Ved denne vilje kan vi vandre frem på den nye og levende vei og bli delaktig i Guds rike med alle dets herligheter. Dette rike består ikke bare i ord, men i kraft, i rettferdighet, i fred og i glede i den Hellig-Ånd. Gud er uendelig nådig og barmhjertig som har bestemt oss for et sådant rike, som står høyt over alle verdensrikene her på jorden.

Har noen da lært sannheten å kjenne, dette herlige rike å kjenne, og så vender sig bort fra ham som taler fra himmelen og synder med vilje, da vil han møte en grufull dom og en nidkjærhetens brann som vil fortære den gjenstridige. Det blir en utkastelse av det rike som ikke tåler synd. For lever vi efter kjødet, skal vi dø. Men de ord som tilhører Guds rike, er Ånd og liv.

V. 28—29. «Har noen brutt Mose lov, da dør han uten barmhjertighet på to eller tre vitners ord; hvor meget verre straff tror I da den skal aktes verd som har trådt Guds Sønn under føtter og ringeaktet paktens blod, som han blev helliget ved, og har hånet nådens Ånd?»

V. 31. «Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender.»

V. 32—39. «Kom ihu de gamle dager, da I, efter å være blitt opplyst, utholdt en stor strid i lidelser.»

Når lyset kommer til oss, da blir det en stor strid i lidelser. Å gå rett imot kjødet med alle dets lyster er ingen småsak. Hebreerne hadde lidt hån og trengsel for sin tros skyld, og nu formaner apostelen dem til å huske på det og ikke bli trette.

Kast ikke frimodigheten bort, for den har stor lønn. Frimodigheten benytter anledningen, som ellers så lett vil gå fra oss, og dermed uteblir også lønnen. Her må våkes, så man kan falle inn på rette sted og i rett tid.

«For I trenger til tålmod, forat I, når I har gjort Guds vilje, kan oppnå det som er lovet.»

Legg merke til: Når I har gjort Guds vilje. Den skal altså gjøres. Og når vi har gjort den, da skal vi tålmodig vente på det som er oss lovet. «Men det i den gode jord, det er de som hører ordet og holder det fast i et vakkert og godt hjerte og bærer frukt i tålmodighet.» Luk. 8, 15.

Tålmodigheten fører til fullkommen gjerning. Jesus er langmodig med oss, og denne langmodighet skal vi akte som frelse, sier Peter. Og han roser Paulus som med visdom har skrevet om dette i sine brever. 2. Pet. 3, 15—16.

Ordet om tålmodighet frir oss ut fra den prøvelsens stund som kommer over hele jorderiket for å prøve dem som bor på jorden. Åp. 3, 10. Det å være tålmodig er det samme som bestått prøve.

V. 38. «Men den rettferdige, ved tro skal han leve, og dersom han unndrar sig, har min sjel ikke lyst til ham.»

Her menes den stadige vandring i lydighet mot troen — frem på lysets vei. Om noen unndrar sig denne vandring, da har Gud ikke behag i ham. Dette er «Guds Vei» som alle vegne finner motsigelse. Og dog er der ingen annen vei. Salig hver den som hører Guds dragende røst og vandrer på denne vei.

«Men vi er ikke av dem som unndrar sig til fortapelse; vi er av dem som tror til sjelens frelse.»