7. kapittel

V. 1 og 2. «For denne Melkisedek, konge i Salem, den høyeste Guds prest, han som gikk Abraham i møte da han vendte tilbake fra sin seier over kongene, og som velsignet ham, han som Abraham også gav tiende av alt, og som først, når hans navn utlegges, er rettferdighets konge, men dernest også Salems konge, det er freds konge.»

Når Melkisedeks navn skal utlegges, er han først rettferds konge. Han er gjort lik med Guds sønn. Han er konge i å gjøre rettferdighet i smått som i stort. Litt unøyaktighet med rettferd eksisterte ikke i ham. Litt fordel for kjødet fikk ikke rum i hans sinn. Han regnet sig heller selv til skade. Derfor er hans navn «Rettferds konge». Hvor langt følger vi ham her? På denne måte ervervet han sig kongeverdighet både i kjød og i ånd. Vil vi være konger og prester evinnelig, da må vi følge ham efter i rettferdighet. Litt urett ødelegger vår kongeverdighet og svekker vår prestetjeneste. La oss erindre det i det daglige liv, når vi skal avgjøre og ta bestemmelser i saker og ting.

Dernest er han Salems konge, det er «Freds konge». Først rettferdighet, dernest fred. Ute i verden arbeider man sterkt for å få fred, men glemmer rettferdighet. En følge herav er at man ikke får noen fred. Vi kan heller ikke nå frem til rettferds lov ved våre loviske gjerninger. Det kan kun fåes ved troen på Jesus Kristus. Ikke på annen måte. Han er den sentrale skikkelse for alt som heter rettferd og fred. Uten ham får vi ingen av delene.

V. 3. «Han er uten far, uten mor, uten ættetavle, som hverken har dagers begynnelse eller livs ende, men er gjort lik med Guds Sønn — han blir prest for alltid.»

Vi hører ikke mer om Melkisedek enn at han gikk Abraham imøte, da han vendte tilbake fra sin seier over kongene, og at han velsignet Abraham. Samt at han var Salems konge. Når Melkisedek blev født, og når han vandret ut av livet, er ikke omtalt. Derfor sies det at han er uten dagers begynnelse og livs ende, og at han er lignet med Guds Sønn. Heller ikke tales der om hans far eller mor eller om hans ættetavle. Også heri ligner han Guds Sønn.

Dersom vi bevarer troskap mot ham som korsfestet under hele vårt liv i utlendighet, da vil vi bli hans ektehustru i all evighet. Dette er staden som kommer ned fra himmelen, i hvis lys alle folkeslagene skal vandre. Åp. 21, 10 og 24.

V. 4—7. «Og se, hvor stor han er, denne som Abraham, patriarken, endog gav tiende av byttet!

Og mens de av Levis barn som får prestedømmet, har et bud om å ta tiende efter loven av folket, det er av sine brødre, skjønt disse er kommet av Abrahams lend, så har denne, som ikke regner sin ætt fra dem, tatt tiende av Abraham og velsignet ham som hadde løftene.

Men uten all motsigelse er det den ringere som velsignes av den høyere.»

For å få et riktig begrep om hvor stor Kristus er, så må Melkisedek som er hans forbillede, gjøres stor. Patriarken Abraham gav ham tiende av byttet og mottok velsignelse av ham, skjønt han selv hadde fått løftene. Men det er jo klart at løftene gjaldt Kristi person, og når nu Melkisedek er gjort lik med Guds Sønn, så er jo Sønnen større enn den som får løftene om ham. Altså blir Abraham — skjønt han var profet og fyrste — dog en underordnet av Melkisedek.

Jesus måtte forlate far og mor for å bli fast hos sin hustru. Han er ikke hos sin hustru som den første Adam var hos Eva. Nei, Jesus er blitt til en levendegjørende ånd, og han uttømte sin sjel. Es. 53, 12.

Den første Adam blev til en levende sjel. 1. mos. 2, 7. Denne sjel fikk også Jesus, men han uttømte den. Dermed opphørte slektskapet efter kjødet, så han kunde si: «Kvinne! se det er din sønn!» Han benevnte henne ikke for mor. Hadde han det gjort av hjertet, så hadde han ikke været løst fra henne. Dette er å miste livet for jordiske slektskapsbånd. Og det måtte Jesus gjøre for å vinne sin brud, hun som er kjøpt fra jorden og fra menneskene til en førstegrøde for Gud og Lammet. Åp. 14, 3—4.

Så heter det videre at Faderen forlot ham i dødsøieblikket. Han hadde fulgt sin elskede Sønn hele livet igjennem, men nu da han skulle late livet, måtte Gud forlate ham. Faderens nåde måtte for et øieblikk vike, så Sønnen kunde bli et fullkomment offer. Og ikke bare det, men for at han fullt og helt skulle gis til sin brud. Atter må vi si med Paulus: «Denne hemmelighet er stor, men jeg tenker på Kristus og menigheten.» Disse to skal være ett kjød. Jesus bragte sitt kjød like inn i døden. Samme vei må bruden gå, derfor heter det: «Men de som hører Kristus til, har korsfestet kjødet med dets lyster og begjær.» Dette er forlikelsen i hans jordiske legeme ved døden. Kol. 1, 22.

Melkisedek regner ikke sin ætt fra Levi, som hadde rett til å ta tiende av sine brødre efter loven, og dog er Levi blitt lagt i tiende ved sin stamfar Abraham; for Levi var ennu i Abrahams lend da Abraham gav Melkisedek tiende. Altså er den som har rett til å ta tiende, blitt lagt i tiende, og det til en person som er utenfor deres ætt. Likeså er Levi blitt velsignet av Melkisedek på samme måte som Abraham, og dermed har Melkisedek velsignet hele det israelittiske presteskap med dets yppersteprester; for Levi var i Abrahams lend da Melkisedek velsignet Abraham. Tenk da hvor stor denne var. For det er alltid den ringere som velsignes av den høyere.

V. 8. «Og her er det dødelige mennesker som tar tiende, men der er en som har det vidnesbyrd at han lever.»

Hvor meget er ikke sagt i disse få ord. Her er det dødelige mennesker som tar tiende. Ikke bare i den gamle pakt, men også i den nye. Det ene dødelige menneske tar tiende av et annet dødelig menneske. Men der er en som har det vidnesbyrd at han lever. Men ikke bare det, han har også det vidnesbyrd at han døde.

Alt hva et menneske eier, gir han for sitt liv. Da Jesus døde, gav han alt det han eide. De kastet lodd om hans kjortel. Det var atskillig mere enn tiendeparten. Således også med oss, vi som stedse hengives i Kristi død. Vi mister stedse livet, og derved mister vi alt hva vi eier. Det blir mer enn tiendeparten. Men vi får til evig eie «han som lever.»

Og med ham får vi selve arvingen. Et utmerket bytte. Vi får Sønnen. Hvor usselt da å holde på med tienden, og hvor blir man ikke også snytt for den. Det er kun dødelige mennesker som holder på med slikt i vantro. Blikket på ham som har det vidnesbyrd at han lever, er ikke tilstrekkelig forståelsesfullt og tillidsfullt, for han har sagt: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal I få alt det annet i tilgift. Og han har fremdeles det vidnesbyrd at han lever, at han kan gjøre hva han har lovet. Men det er troens ord vi forkynner.

V. 9—11. «Og om jeg så må si: Ved Abraham er endog Levi, som tar tiende, blitt lagt i tiende; for han var ennu i sin fars lend dengang da Melkisedek møtte ham.

Var det da fullkommenhet å vinne ved det levittiske prestedømme — for dette var folket bundet til ved loven — hva trang hadde det da vært til at en annen prest skulle oppstå efter Melkisedeks vis og ikke nevnes efter Arons vis?»

Det levittiske prestedømme var ikke det fullkomne og endelige, for Levi — som hadde rett til å ta tiende — blev lagt i tiende ved Abraham. Og der var trang i folket til at der skulle oppstå en prest efter Melkisedeks vis og ikke nevnes efter Aron. De mest gudfryktige i Israel forstod også det, skjønt de levde i den gamle pakts tid. De kunde med all sin loviske nøyaktighet og med alle sine ofringer ikke nå frem til å bli fullkommen efter samvittigheten. Dyreofrene forslo ikke, for synden lå ikke i dyrekroppene, den lå i det menneskelige legeme. Derfor, da barna var delaktig i kjød og blod, måtte Jesus i like måte få del deri. Et legeme laget du for mig. I dette legeme blev synden fordømt. Rom. 8, 3. Dette er det fullkomne prestedømme.

V. 12—14. «Omskiftes prestedømmet, da går jo nødvendigvis også en omskiftelse av loven for sig; for han som dette sies om, hørte til en annen stamme, hvorav ingen har tatt vare på alteret. Det er jo kjent nok at vår Herre er opprunnet av Juda, og til denne stamme har Moses ikke talt noget om prester.»

Moses påbød dyreofre og asken derav til kjødets renhet. Men Kristus ofret sig selv i kraft av en evig ånd. «Et legeme laget du for mig.» Dette legeme blev ofret efter Guds vilje. Mose lov renset til ytre renhet, synds forlatelse; Kristi Ånds lov renser det indre liv. Men husk: Det heter Åndens lov. Lovene ligger i Ånden, som skriver dem i vårt hjerte og sinn. Vi blir som efterfølgere av Kristus fulle av Kristi Ånds lover. Dette er visdommens lover; for Kristus er Guds visdom. Prestedømmet omskiftes, og loven omskiftes fra å være et kjødelig buds lov til å bli en livets Ånds lov.

V. 18—19. «For et eldre bud settes ut av kraft, fordi det var svakt og unyttig. Loven førte jo ikke noget frem til fullkommenhet — og et bedre håp føres inn, så vi kan nærme oss til Gud.»

Under den gamle pakt var ennu ikke synden fordømt i kjødet. Kristus var ennu ikke kommet i kjød, og hadde ennu ikke fått drept synden i kjødet. Verket var ennu ikke fullbragt. Derfor var kjødet sterkt nok til å gjøre loven svak og unyttig, skjønt den i sig selv var hellig, rettferdig og god. Synden i kjødet var overveldende stor og kraftig, så skjønt de fikk loven under englers besørgelse, så holdt de den ikke.

Men nu føres et bedre håp inn, så vi kan nærme oss til Gud. Den Åndskraft hvori Jesus ofret sig selv, kommer nu over oss, og da vil det lykkes. Denne Åndskraft er ikke svak og unyttig; for i denne kraft kan vi ved tro korsfeste kjødet med dets lyster og begjær. Og ved vandring i denne Åndskraft vil lovens krav bli fullbragt i oss, så et bedre håp kan føres inn og vi derved kan nærme oss til Gud.

V. 21 og 22. «For hine er blitt prester uten ed, men han med ed ved den som sier til ham: Herren svor, og han skal ikke angre det: Du er prest til evig tid efter Melkisedeks vis, så visst er det en bedre pakt som Jesus er blitt borgsmann for.»

Gud kunde jo ikke på noen måte sverge at hans vilje skulle skje ved den gamle pakt og ved Arons prestedømme, da den gamle pakts tjeneste kun renset til kjødets renhet, d.v.s. til ytre renhet. All synden i kjødet satt like fast og gav sig utslag nu og da selv hos de beste.

Men Gud svor på at det skulle lykkes ved Kristus. Han kom med et legeme for å gjøre Guds vilje. «Det som var umulig for loven, idet den var maktesløs ved kjødet, det gjorde Gud, idet han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet.» Rom. 8, 3. Synden i kjødet blev fordømt, den fikk aldri råde og herske. Derved blev den fordømt og døde på korset ved og i Kristi legeme. Synden blev drept på korset ved Kristi lydighet inntil døden. Denne verdens fyrste fikk aldri noen del i ham. Derfor kunde Gud sverge at Jesus skulle være prest til evig tid efter Melkisedeks vis.

Kristus er nu blitt borgsmann for en bedre pakt, en ny pakt — for oss. Forat Guds vilje også skal lykkes å gjøre for oss, hans efterfølgere, likesom det lykkedes for ham. Hans yppersteprestelige tjeneste og den hjelp han yder, skal virke så kraftig på oss at vi får kraft til å gjøre Guds vilje og leve et seirende liv. Dette er vår himmelske yppersteprest borgsmann for, såsant vi vil, likesom han vil.

V. 24. «Men denne har et uforgjengelig prestedømme, fordi han blir til evig tid.»

Vår yppersteprest gjør tjeneste fra slekt til slekt. Han har et evig prestedømme. Hvor vi ikke når frem til det fullkomne i ham, der har han allerede nådd det og kan gi oss nåde og kraft til hjelp i rette tid. For nåden hersker ved rettferdighet og til rettferdighet for hver den som gjør bruk av den til evig liv.

V. 25. «Derfor kan han også fullkommen frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever til å gå i forbønn for dem.»

Det blir altså en personlig sak for hver enkelt. Gud vil ikke ha noen tvungen tjener. Alt går efter frihetens fullkomne lov.

V. 28. «For loven innsetter til yppersteprester mennesker som har skrøpelighet, men edens ord, som kom efter loven, innsetter Sønnen, han som er blitt fullendt for all evighet.»

Og hans fullendelse består deri, at han har borttatt synden ved det ene offer, forat også vi ved hans seier over synden skal settes istand til å seire over den. Dette blir et seirende liv også for oss. Når vi da fristes, så sier vi «nei» til synden. Dertil får vi nåde og kraft ved edens ord.