6. kapittel

V. 1—3. «La oss derfor gå forbi barnelærdommen om Kristus og skride frem mot det fullkomne, så vi ikke atter legger grunnvollen med omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud, med lære om dåp og håndspåleggelse, om dødes oppstandelse og evig dom. Og dette vil vi gjøre om Gud gir lov til det.»

Hebreerne skulle efter tiden være befestet i begynnelsesgrunnene i Kristus. Grunnvollen var lagt i deres liv, men de var ikke der i Ånden som de burde være. Apostelen visste ikke om Gud tillot ham å begynne forfra igjen med å legge grunnvollen med den lære som hører til dette.

Det er merkelig hvor lang tid det kan ta i et menneskes liv for å kunne skille mellem døde gjerninger og troens gjerninger. Det kommer av at man er barn i Kristus og ikke vokser frem til å kunne skille det onde fra det gode, Guds gjerninger fra selvvalgte. Så snart der blir fremholdt noget om troens lydighet, så tror man det er trældom, døde gjerninger. Slikt noget må man være frigjort fra. Og dog var det for å virke troens lydighet at Paulus var ansatt som apostel blant hedningene. Rom. 1, 5. Dersom da forståelsen av omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud, hans virkninger til Guds gjerninger, er dunkle, da blir også læren om dåp, håndspåleggelse, dødes oppstandelse og evig dom, fordunklet. Det ene avhenger av det annet.

V. 4—6. «For det er umulig at de som engang er blitt opplyst og har smakt den himmelske gave og fått del i den HelligÅnd og har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, og så faller fra, atter kan fornyes til omvendelse, da de på ny korsfester Guds Sønn for sig og gjør ham til spott.»

Apostelen mener her at man skal ta sig iakt; for det er ikke så ganske sikkert at Gud atter og atter tillater at grunnvollen blir lagt, når man selv er skyld i sin egen forsinkelse. Har en smakt Guds gode ord og den tilkommende verdens krefter og så faller fra og begynner å gjøre synd bevisst, da må jo det Kristusliv som var vokset frem ved tro i ens indre, atter bli korsfestet. Kristus blir på den måte gjort til spott.

V. 7—8. «For den jord som drikker regnet som ofte faller på den, og som bærer gagnlig grøde for dem den dyrkes for, den får velsignelse fra Gud; men bærer den torner og tistler, da er den uduelig og forbannelsen nær, og enden med den er å brennes.»

Sådan går det også mennesket. Gud gir nåde i rikt mål for at vi skal bære gode frukter, som er omvendelsen verdig. Men fortsetter vi å bære onde frukter, da er vi uduelige og kommer inn under forbannelsen og blir fortært av den annen død, ildsjøen: Kun den som seirer, skal ikke skades av den annen død. Åp. 2, 11.

V. 9. «Men om eder, I elskede, er vi visse på det som bedre er, og som hører til frelse, enda vi taler således.»

Apostelen legger linjalen på ulydigheten og uhørsomheten, så hebreerne kan se hvor det fører hen. Men så trøster han og sier: «Men om eder, I elskede, er vi visse på det som bedre er, og som hører til frelse». I har det ikke sådan. Vel er I barn og burde være viderekommet; men så galt som det vi antydet ovenfor, er det dog ikke med eder.

V. 10. «For Gud er ikke urettferdig, så han skulle glemme eders verk og den kjærlighet I har vist mot hans navn, idet I har tjent og ennu tjener de hellige.»

Her ser vi at våre gjerninger i Kristus har en overmåte stor betydning. Hebreerne tjente de hellige, og det ville en rettferdig Gud belønne. Likesom legemets lemmer betjener hverandre, så skal også vi betjene de hellige i samme legeme. Det beviser åndsenhet og samfund i Ånden. I all evighet vil vi trekke fordel og velsignelse av å ha tjent de hellige, for det har befordret deres vekst oppad mot hodet innen det samme legeme.

V. 11—12. «Men vi ønsker at enhver av eder må vise den samme iver for den fulle visshet i håpet inntil enden, forat I ikke skal bli trege, men efterfølge dem som ved tro og tålmodighet arver løftene.»

Uten iver kommer vi ingen vei hverken i det jordiske eller i det åndelige. Jo mer iver vi utviser, desto større blir interessen. Kunnskapen og visdommen øker, skattene i himmelen blir fler og fler. Og der hvor skatten er, vil også hjertet være. Tregheten dør av sig selv. De gamle hellige var pågående og ivrige like inn i døden. Hverken løvehuler, folkeknurr eller ild kunde svekke deres fulle visshet i håpet. Tenk bare på Antiokus, som ville tvinge syv brødre og deres mor til å ete svinekjøtt stikk imot Mose lov. Brødrene blev alle syv pint til døde for sin tro skyld. Moren oppmuntret hver eneste en av dem til å holde ut i sitt håp og sin tro, så hun kunde få dem igjen i de dødes oppstandelse. Sist av alle døde også moren. 2. Makk. 7.

Ved utholdenhet i tro og tålmod skal også vi dø bort fra vrede, hissighet, tomt snakk, baktalelse, knurr, tvil, ukyskhet, urettferdighet, spott av alle slags osv. Livet blir da seirende og triumferende. Alt dette skjer ved kors og død over kjødet med dets lyster og begjær.

V. 13—15. «For da Gud gav Abraham løftet, svor han ved sig selv, eftersom han ingen større hadde å sverge ved, og sa: Sannelig, jeg vil rikelig velsigne deg og storlig mangfoldiggjøre deg. Og da han således hadde ventet tålmodig, oppnådde han det som var lovet.»

Når Gud svor at han ville velsigne Abraham, da var det ikke uten grunn. Det står direkte i forbindelse med at Abraham hadde været lydig mot Herren og ofret sin eneste sønn Isak, som han hadde kjær.

«Og Herrens engel ropte ennu en gang til Abraham fra himmelen og sa: Ved mig selv sverger jeg, sier Herren: Fordi du gjorde dette og ikke sparte din eneste sønn, så vil jeg storlig velsigne deg og gjøre din ætt såre tallrik, som stjernene på himmelen og som sanden på havets bredd, og din ætt skal ta sine fienders porter i eie; og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du lød mitt ord.» 1. Mos. 22.

Ja, det var tro, og det var løfter, og det var troskap. Så mange enn Israel har været og ennu er, så var de dog i Isaks lend dengang Abraham ofret sin sønn. I og med Isak er hele Israel ofret ved Abrahams tro. Derfor er det Herrens folk. Men de fleste av dem har været vantro og er det fremdeles.

«Dog ikke som om Guds ord har slått feil. For ikke alle som er av Israels ætt, er derfor Israel; heller ikke er alle, fordi de er Abrahams ætt, derfor hans barn; men: I Isak skal det nevnes deg en ætt. Det er: Ikke kjødets barn er Guds barn, men løftets barn regnes til ætten.» Rom. 9, 6—8.

Jesus sier til de jøder som stod ham imot: «Jeg vet at I er av Abrahams ætt; men I står mig efter livet, fordi mitt ord ikke finner rum i eder. Jeg taler det jeg har sett hos min Fader; så gjør også I det I har hørt av eders far. De svarte ham: Vår far er Abraham! Jesus sier til dem: Var I Abrahams barn, da gjorde I Abrahams gjerninger. Men nu står I mig efter livet, et menneske som har sagt eder sannheten, som jeg har hørt av Gud; det gjorde ikke Abraham. Joh. 8, 37—40.

Abraham fikk forgjettelsen ved troens ord. Men de jøder som ikke trodde, blev avhugget ved sin vantro. De søkte ikke rettferdighetens lov ved tro, men ved gjerninger, og så vandt de ikke frem til denne lov; for de støtte an mot snublestenen. Rom. 9, 31—33.

Altså er de som tror, Abrahams barn, og har del i løftene.

V. 16. «For mennesker sverger jo ved den større, og eden er dem en ende på all motsigelse til stadfestelse.»

I den gamle pakt skulle ed avgjøre saker som ikke kunde bevises på annen måte, f. eks.: «Når noen gir sin neste et asen eller en okse eller et får eller i det hele noget husdyr å ta vare på, og det dør eller kommer til skade eller røves uten at noen ser det, da skal ed ved Herren skille mellem dem og avgjøre om han ikke har forgrepet sig på sin nestes eiendom, og eieren skal ta eden for god, og den andre skal ikke gi noget vederlag.» 2. Mos. 22, 10 og 11.

Men i det nye testamente heter det: «Men jeg (Jesus) sier eder at I aldeles ikke skal sverge». Matt. 5, 34. Jakob sier: «Men fremfor alt, mine brødre, sverg ikke, hverken ved himmelen eller ved jorden eller noen annen ed! Men eders ja være ja, og eders nei være nei, forat I ikke skal falle under dommen.» Jak. 5, 12.

Gud har svoret: «Du er prest til evig tid efter Melkisedeks vis.» I og med denne ed opphører alle andre eder. Guds Sønn taler til oss fra himmelen ved Sannhetens Ånd natt som dag. I denne ånd skal vårt ja være ja og vårt nei være nei. Ed blir derved avskaffet og sannhet innført. Hvis noen ikke taler sannhet, da faller han som Jakob sier, under dommen.

V. 17. og 18. «Derfor, da Gud ville enn mere vise løftets arvinger hvor uryggelig hans vilje var, gikk han imellem med ed, forat vi ved to uryggelige ting, hvori Gud umulig kunde lyve, skulle ha en sterk trøst, vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som venter oss.»

Når der er tale om at Gud gikk imellem med en ed, så var det mellem den gamle pakt og den nye. Eden var den ene uryggelige ting, og profetiene i den gamle pakt den annen. For i Salmen 110, 4 heter det: «Herren har svoret, og han skal ikke angre det: Du er prest evinnelig efter Melkisedeks vis.» David og profetene spådde om Messias, at Guds vilje skulle ha fremgang og lykkes ved hans hånd. Og dog kunde ikke de skriftlærde på Jesu samtid øyne ham som Messias. Det kom naturligvis av at de så opp til de store i verden. De kunde ikke tenke sig at Messias skulle komme av en fattig slekt. De ofret med andre ord til avgudene på høydene, og det gjør blind. De skriftlærde i våre dager beundrer også de store i verden. Med dem eter og drikker de, og med dem holder de skåltaler. Og så er de selv vantro og drar i samme åk som vantro. Følgen blir at de er aldeles blinde for Kristus åpenbart i kjød. Akkurat som for 1900 år siden.

Derfor heter det: «Da Gud ville vise løftets arvinger hvor uryggelig hans vilje var.» Han viser ikke dette for vantro mennesker, enten de er lærde eller ulærde, spiller ingen rolle for Gud. Det er løftets arvinger Gud åpenbarer sine hemmeligheter. De skriftlærde får ikke annet enn skallet ut av alle sine studier. Kjernen får de aldri tak i; for dertil kreves gudsfrykt. Og skulle en eller annen av dem ved sin gudsfrykt få Åndens åpenbarelser, da blir han utelukket fra den krets skriftlærde som har all sin viden i hodet og ikke i hjertet.

V. 19 og 20. «Det vi har som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når innenfor forhenget, hvor Jesus gikk inn som forløper for oss, idet han blev yppersteprest til evig tid efter Melkisedeks vis.»

Håpets anker ligger i helligdommen. Til denne helligdom har Jesus banet vei for oss gjennem forhenget, det er hans kjød. Hebr. 10, 19 og 20. Han gikk selv inn der. Derfor heter det: Kristus i eder, håpet om herlighet. Dette anker slipper ikke taket, slik som et skipsanker kan gjøre det. Kristus, vårt håps anker ligger fast og sikkert der i helligdommen ved Guds ed.

Lovene for å komme dit hvor han er, har Gud selv skrevet i våre hjerter og sinn. Han tar bort de loviske ofre og innsetter det annet, nemlig Guds vilje. Hebr. 10, 9 og 16. Guds vilje er vår helliggjørelse, annen vilje duer ikke. Og Guds vilje er skrevet i hjerte og sinn. Talsmannen fra himmelen åpenbarer den, og skriftene vitner om den. Der inne i hjertedypet ryddes plass for Guds rike, der åpenbares Faderen og Sønnen for alle budholdere. Joh. 14, 23.