5. kapittel

V. 1—3. «For hver yppersteprest tas iblant mennesker og innsettes for mennesker til tjeneste for Gud, for å frembære både gaver og slaktoffer for synder, som en som kan bære over med de vankundige og villfarende, fordi han også selv er skrøpelighet underlagt, og for dens skyld må frembære syndoffer, som for folket, så og for sig selv.»

All prestetjeneste får sin endelige avslutning ved yppersteprestens tjeneste. Han var selv et menneske innsatt for mennesker til tjeneste for Gud. En engel kunde ikke utføre en sådan tjeneste. Det måtte være en som selv var skrøpeligheter underlagt, så han kunde bære over med de uvitende og villfarende.

Hvor viselig Gud innretter alle ting. Han er overbærende og miskunnelig mot alle mennesker. Hele prestetjenestens sammensetning vitner om det.

V. 4—6. «Og ingen tiltar sig selv den ære, men den som kalles av Gud, likesom Aron.

Således tilla da heller ikke Kristus sig den ære å bli yppersteprest, men han som sa til ham: Du er min Sønn, jeg har født deg idag; likesom han og på et annet sted sier: Du er prest til evig tid efter Melkisedeks vis.»

Gud sa: Du er min sønn! Herrens engel åpenbarte sig for Josef, mens de var trolovet og før de kom sammen, i en drøm og sa: «Frykt ikke for å ta din hustru Maria til deg! for det som er avlet i henne, er av den Hellig Ånd. Og hun skal føde en sønn, og du skal kalle ham Jesus; for han skal frelse sitt folk fra deres synder.» Matt. 1, 19—21.

Vi ser herav med rette, at Jesus Kristus er Guds sønn og Marias sønn. Han er Guds sønn og menneskesønn. Efter kjødet er han kommet av Davids ætt, men efter hellighets ånd er han godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde. Rom. 1, 3—4.

Her har vi Kristus åpenbart i kjød. I dette kjød av Davids ætt, opptar han sin prestelige kamp ved hellighets ånd mot kjødet, idet han ofret sig selv i kraft av en evig ånd og led døden efter kjødet, men blev gjort levende efter Ånden. Når tiden kom, da han var fullendt, kunde han si: Det er fullbragt. Han hadde da avkledt sig kjødet, som han gav for verdens liv, og var selv blitt til en annen Adam, en levendegjørende ånd, til motsetning av den første Adam, som blev til en levende sjel. Denne sjel hadde også Jesus, men han uttømte den. Es. 53, 12. Her ser vi atter kampen mellem kjød og ånd. Fordi hans sjel har hatt møye, skal han se det (at Herrens vilje har fremgang ved ham). Her ligger årsaken til all fremgang. Dersom Herrens vilje ikke får fremgang efter vekkelsen, så er de mennesker hvorved vekkelsen skjer, intet, og de som blir oppvakt, er intet. Det er Guds vilje som er vår helliggjørelse.

Du er prest til evig tid efter Melkisedeks vis. Hvem er så denne Melkisedek?

«Da Abraham vendte tilbake efter å ha slått Kedorlaomer og de konger som var med ham, gikk kongen i Sodoma ham imøte til Sjave-dalen, det er kongedalen. 1. Mos. 14, 17.

Og Melkisedek, kongen i Salem, kom ut med brød og vin; han var prest for den høyeste Gud. Og han velsignet ham og sa: Velsignet være Abraham av den høyeste Gud, som eier himmel og jord! Og lovet være den høyeste Gud, som har gitt dine fiender i din hånd! Og Abraham gav ham tiende av alt.» 1. Mos. 14. kap.

Efter enhver åndelig seier kommer representanter fra Satans rike og Guds rike for å gjøre sig gjeldende. Den ene er kongen av Sodoma, og den annen er Melkisedek, den høyeste Guds prest. Hvem skal vi nu gi æren for seiren. Kongen av Sodoma byr Abraham alt godset, hvis bare han kunde få folket. Melkisedek velsigner Abraham og styrker ham med vin og brød, et forbillede på Kristi kjød og blod. Dersom der nu ikke hadde været hyrdesinnelag i Abraham, men bare havesyke, da hadde han solgt sig til kongen av Sodoma og tatt imot godset og latt folket fare med kongen. Senere hadde antagelig kongen av Sodoma med de samme folk tatt igjen godset fra Abraham. Men Abraham svarer kongen av Sodoma: «Jeg løfter min hånd til Herren, den høyeste Gud, som eier himmel og jord: Jeg vil ikke ta så meget som en tråd eller en skorem av alt som ditt er, forat du ikke skal si: Jeg har gjort Abraham rik.»

Her ser vi Abrahams edle sinnelag, et seirende sinnelag. Og her ser vi Melkisedeks tjeneste for en seirende sjel. Han styrket Abraham med vin og brød. 1. Mos. 14, 18. Nu har Jesus seiret over alle fyrstedømmer og makter. Han sitter nu som en trofast yppersteprest ved Guds høyre hånd, og han går alltid en seirende sjel i møte med brød og vin, med trøst og håp. Mens Satan kommer med ære (tom ære) og gods. Hvor mange predikanter har ikke efter store vekkelser latt sig dåre av belønninger — kongen av Sodomas belønning. Og så har de solgt folket for en ussel lønn. Likeså har de gitt fra sig Melkisedeks velsignelse samt hans brød og vin. Dette er årsaken til at Jesus Kristus ikke er kjent som den store yppersteprest efter Melkisedeks vis.

V. 7—10. «Og han har i sitt kjøds dager med sterkt skrik og tårer frembåret bønner og nødrop til ham som kunde frelse ham fra døden, og han blev bønnhørt for sin gudsfrykt. Og således lærte han, skjønt han var sønn, lydighet av det han led. Og da han var fullendt, blev han opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham, og blev av Gud kalt yppersteprest efter Melkisedeks vis.»

Jesus blev for sin gudsfrykt frelst fra døden. Hvilken død var det han blev frelst fra? Han måtte jo dø for vår synd, men allikevel blev han frelst fra døden. Han led døden efter kjødet og blev gjort levende efter ånden. Det var en veldig kamp for Jesus å bli frelst fra den død han taler om.

Jesus hadde som barna fått del i kjød og blod. Dermed hadde han også fått del i den kamp som barna har del i, nemlig fristelser av alle slags. Med sterkt skrik og bønner frembar han sine nødrop i sine kjøds dager. Fristelsene efter kjødet var mange og sterke. Dersom Jesus i denne langvarige kamp i sine kjøds dager, hadde gitt aldri så lite efter for fristelsene, da hadde Satan fått del i ham, og han var kommet inn under dødens velde. Det var fra dette dødsvelde Jesus seiret, så han ved sin gudsfrykt blev bønnhørt. Vi derimot har ikke seiret over døden. Derfor heter det at vi er overført fra døden til livet.

Overalt hvor Jesus Kristus kommer inn i et menneskehjerte og får råde, blir vi delaktig i den samme kamp og lidelse. Derfor heter det: «Er Kristus i eder, da er vel legemet dødt på grunn av synd, men ånden er liv på grunn av rettferdighet.» Rom. 8, 10. Jesus slapp ikke å dø hva legemet angår; men hans ånd døde ikke. Efter ånden blev han levendegjort. Som sådan er han blitt til en annen Adam og en levendegjørende ånd. Jesus måtte få del i blod og kjød, forat han ved døden kunde gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen, og utfri alle dem som av frykt for døden var i trældom all sin livstid. Hebr. 2, 14—18. Dette er grunnen til at vi nu blir befridd fra dødens velde og blir overført fra døden til livet, fra Satans makt til Gud.

Jesus lærte lydighet av det han led, og da han var fullendt, blev han opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham. Det tok tid før Jesus blev fullendt. Det var under denne tid han med sterkt skrik og tårer frembar nødrop. Det var ikke bare i Getsemane have han bad og led, men hele livet gjennem. Det var under disse bønner, nødrop og seire han blev fullendt til å være yppersteprest. Det var her han blev opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham. Og det var fordi han var tro i alle ting like til døden, at Gud kalte ham yppersteprest efter Melkisedeks vis.

V. 11. «Om dette har vi meget å si, som er vanskelig å utlegge.»

Vår yppersteprests liv på jorden bærer i sig vårt liv som skal efterfølge ham. Jesus blev ved nøysomhet og lydighet dannet til yppersteprest. Dersom vi da er trege til å høre, så kan vi ikke fatte vår himmelske yppersteprests gjerning på jord. Vi står da fremmede for hans tårer, bønner og nødrop. Men dersom vi lyder ham som taler fra himmelen, da blir der kamp mellem kjød og ånd, da treder ypperstepresten frem for oss med sin hjelp og forståelse, fordi han selv har lidt i kjødet og er blitt fristet. Men å utlegge åndelige dypheter for mennesker som er trege til å høre, det er en vanskelig sak, selv om det kunde være en masse å si om det.

V. 12. «For skjønt I efter tiden burde være lærere, trenger I atter til at en lærer eder hva som er de første grunner i Guds Ord, og I er blitt sådanne som trenger til melk, ikke fast føde.»

Efter tiden burde hebreerne vært lærere, men de hadde ikke vært nok hørsomme og gudfryktige.

Kristus åpenbart i kjød og rettferdiggjort i ånd, det som tilhører gudfryktighetens hemmelighet, var for dem vanskelig å fatte. De hadde hatt tid nok på sig til å kunne forstå det, men det ytre øre mot verden var mer virksomt enn det indre øre mot Gud. Og så blev det slik som det blev; de tålte ikke fast føde, men trengte til melk. Kristus som yppersteprest, og hvordan Gud gjorde ham dertil, var dunkelt for dem. Ypperstepresten gikk nemlig gjennem forhenget, kjødet, og på denne nye og levende vei var hebreerne ikke så godt kjent, at der kunde tales meget til dem om det; for det var for hårdt, de måtte ha melk.

V. 13—14. «For hver den som får melk, er ukyndig i rettferds ord, for han er jo et barn. Men fast føde er for voksne, for dem som ved bruken har sine sanser oppøvd til å skille mellem godt og ondt.»

Sansene må oppøves til å skille mellem godt og ondt. Dersom kjærligheten til Gud blir stor, da øver man sig i å holde hans bud. Hans bud er gode, og alt det som strider mot hans bud, er av det onde. Et lite barn kan ikke tåle fast føde, bare melk. Men når man efter tiden burde ha været voksen og tålt fast føde, men fremdeles er barn, da ser det sørgelig ut. Og dog er det omtrent ikke annet i vår tid blant de kristne enn slike forkrøplede småbarn, skjønt de efter kjødet er voksne nok til å tale ille om Guds vei og advare mot den.

Derav kommer denne idelige rundmarsj i ørkenen uten å komme inn i landet, uten å komme inn til Guds hvile. Synd og nåde, synd og nåde, dreier det sig om hele året rundt. Dersom man hver dag tok korset opp og fulgte Kristus, da ville det bli mindre synd, og mer av den nåde som ikke arbeider forgjeves. Det ville bli mere fast føde og mindre melkeføde. Men hvem har vel sinnelag til å følge Lammet hvor det går. Åpb. 14, 4.