2. kapittel

V. 1. «Derfor må vi så meget mere gi akt på det vi har hørt, forat vi ikke skal drive bort derfra».

Et fartøy driver når kuling og storm setter inn og ankret ikke har ordentlig bunnhold.

Guds ord er som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når innenfor forhenget, hvor Jesus gikk inn for oss som forløper. Hebr. 6, 19 og 20.

Det går an å drive bort fra det vi har hørt, men det er alltid skjebnesvangert.

Adam var den første som drev bort fra det han hadde hørt, og følgen blev fryktelig, hele jorden kom inn under forbannelsen.

Saul drev bort fra Herrens ord. Han fikk påbud om å slå Amalek og alt hva hans var. Han skulle drepe både mann og kvinne, både barn og diebarn, både okse og får, både kamel og asen. 1. Sam. 15, 3. Men Saul sparte Amalekittenes konge og det beste og det nestbeste av småfeet og storfeet og lammene — alt som så godt ut, men alt det fe som var ringe og usselt, det slo han med bann.

Amalek hadde lagt sig iveien for Israel, da han drog opp fra Egypten, derfor skulle Saul straffe ham, men han drev bort fra Herrens ord.

Det gjelder i aller høyeste grad for en ordets forkynner å være tro mot Herrens ord, så han ikke gjør som Saul, som slo det ringe og usle, men sparte det som hadde anseelse og tok sig godt ut.

Samuel hadde fått ord fra Herren om Saul, og det lød så: «Fordi du har forkastet Herrens ord, har han forkastet deg, så du ikke skal være konge».

Det Gud taler, er evig lov og evig frelse. Å drive bort fra hans ord er å drive inn i armene på Satan. Det blir dom og fortapelse; for Gud krever lydighet.

V. 2, 3 og 4. «For dersom det ord som var talt ved engler, stod fast, og hver overtredelse og ulydighet fikk sin fortjente lønn, hvorledes skal da vi unnfly om vi ikke akter så stor en frelse? — den som først blev forkynt ved Herren og derefter stadfestet for oss av dem som hadde hørt ham, idet Gud vidnet med, både ved tegn og under og mangehånde kraftige gjerninger og utdeling av den Hellige Ånd efter sin vilje.»

Herren og 2 engler åpenbarte sig for Abraham og sa: «Jeg vil komme igjen til deg neste år, og da skal Sara, din hustru, ha en sønn». «Og Herren så til Sara som han hadde sagt, og Herren gjorde med Sara som han hadde lovet. Sara blev fruktsommelig og fødte Abraham en sønn i hans alderdom på den fastsatte tid som Gud hadde talt til ham om.» 1. Mos. 21, 1 og 2. Enda Sara som var høyt oppe i årene, gjorde Gud dette under. Det han hadde talt ved Herren og englene, stod fast. Likeså stod det fast hva Gud talte om Sodoma og Gomorra. Gud lot det regne svovel og ild — fra Herren, fra himmelen ned — over Sodoma og Gomorra. 1. Mos. 19, 24.

Således vil også alle Jesu ord stå fast, og vi vil ikke kunne unnfly, om vi forakter denne store frelse.

V. 5 og 6. «For det var ikke under engler han la den kommende verden, som vi taler om. Men en har på et sted vidnet så: Hva er et menneske, at du kommer ham ihu, eller et menneskes sønn, at du akter på ham?»

David sier i 8. salme: «Når jeg ser din himmel, dine fingrers gjerning, månen og stjernene, som du har gjort, hva er da et menneske at du kommer ham ihu, og et menneskebarn, at du ser til ham!

Og du gjorde ham lite ringere enn Gud, og med ære og herlighet kronte du ham. Du gjorde ham til hersker over dine henders gjerninger, alt la du under hans føtter, får og okser, alle tilsammen, ja også markens dyr, himmelens fugler og havets fisker, alt som ferdes på havenes stier.

Herre, vår Herre, hvor herlig ditt navn er over all jorden!»

Alt blir lagt under Menneskesønnen. Og lider vi med ham, da skal også vi herliggjøres med ham; for vi er jo lemmer på hans legeme — ikke bare på hans jordiske legeme i lidelser, men også på hans herlighets legeme, hvis vi er trofaste og holder ut. Kol. 1, 22 og 23.

Den tilkommende verden blir ikke lagt under engler. «Men når han atter fører den førstefødte inn i verden, sier han: Og alle Guds engler skal tilbede ham.» Hebr. 1, 6.

V. 7, 8 og 9. «Du gjorde ham lite ringere enn englene; med herlighet og ære kronte du ham, og satte ham over dine henders gjerninger. Alle ting la du under hans føtter. For idet han underla ham alle ting, unntok han intet som ikke er ham underlagt; men nu ser vi ennu ikke at alle ting er ham underlagt. Men den som var gjort lite ringere enn englene, Jesus, ham ser vi, fordi han led døden, kronet med herlighet og ære, forat han ved Guds nåde skulle smake døden for alle.»

Det var fordi Jesus led døden for alle, at han blev høyt opphøyet over alle. Og hva tilveiebragte han: Guds vilje gjennemført i kjød og blod. Liv og uforkrenkelighet. Seier over synd, død og all Satans makt, oppstandelseskraft og opphøyelse over all makt og myndighet og ethvert navn som nevnes både i denne verden og den tilkommende. Kol. 1, 15—20. Fil. 2, 9—11. Ef. 1, 19—23. Og Gud satte ham over alt dette til hode for menigheten.

V. 10. «For det sømmet sig for ham for hvis skyld alle ting er til, og ved hvem alle ting er til, da han førte mange barn til herlighet, gjennem lidelser å fullende deres frelses høvding».

Gud så at noget mindre kunde ikke gjøre det. Skulle mange barn føres til herlighet gjennem og ved lidelser, da måtte også førstemann av mange brødre, vår frelses høvding, føres samme vei. Alle ting er jo skapt ved ham og til ham, derfor måtte han også gå dypest av alle inn i lidelsene for derved å krones som herlighetens herre. Han overgår jo all erkjennelse. Det sømmet sig for Gud å gjøre det på denne måte, eftersom han for vår skyld hadde gitt avkall på sin himmelske herlighet.

Vers 11. «For både den som helliggjør, og de som helliggjøres, er alle av én; derfor skammer han sig ikke ved å kalle dem brødre».

Gud har lagt det hele lavt an, forat vi skulle være istand til å gripe det evige liv. Sin egen Sønn, Jesus Kristus, har han gitt oss som en broder blant brødre, og han har gjort ham til en annen Adam, til en levendegjørende Ånd. Vi er alle av en og samme Fader, hvis kjærlighet gjennemtrenger oss alle og drager alle til sig. Jesus kunngjorde Faderen for sine disipler, og det samme gjør han nu som Mellemmann. Vi står på forskjellige trin, derfor er Mellemmannen ikke bare for én; men Gud er én. Han når oss alle gjennem Mel-lemmannen. Han har forbindelse med oss alle ved Sønnen.

V. 14—15. «Eftersom da barnene har del i blod og kjød, fikk også han i like måte del deri, forat han ved døden kunde gjøre den til intet som hadde dødens velde, det er djevelen, og utfri alle dem som av frykt for døden var i trældom all sin livstid.»

Dersom Jesus ikke hadde fått del i kjød og blod, hadde han ikke kunnet hjelpe oss som har del i det. Men nu fikk han del i kjød og blod, og ved døden fikk han knust Satans, som hadde sin makt i kjødet efter syndefallet. De fleste mennesker befinner sig fremdeles i døden, fordi de ikke tror. Derfor er djevelens makt i dem fremdeles rådende. Nu har vi en hel del kristne som tror det er en formastelig tale dette, at Jesus fikk del i kjød og blod som oss. De mener han hadde kjød og blod som Adam før fallet. Men hva kunde det hjelpe oss, som trenger frelse efter fallet? Det var vel heller ikke noen før fallet som av frykt for døden var i trældom all sin livstid, så de nu ved Jesu åpenbarelse i kjød trengte til utløsning? Alt som ikke er guddommelig åpenbarelse, slår sin egen herre på halsen. For Skrifterne er ikke gitt til egen tydning, da de hellige Guds menn talte drevet av den Hellig-Ånd. Men Åndens åpenbarelse gis enhver til det som er gagnlig. Når et menneske lever i bevisste synder, så er det jo unødvendig for ham å få klarhet i Kristus åpenbart i kjød. Han klarer sig lenge med «synd og nåde», som vi har hørt så uendelig meget om, og som aldri fører frem til et seirende liv.

Den som ved livets Ånds lov skal seire over syndens og dødens lov, må nødvendigvis ha lys over Kristus åpenbart i kjød, og at Gud i hans kjød fordømte synden og at Jesus døde fra den, for å utfri alle dem som befant sig i trældom all sin livstid. Rom. 8, 1—3.

V. 16. «For engler tar han sig jo ikke av, men Abrahams ætt tar han sig av».

Abraham levet mange hundre år efter fallet. Det var hans ætt han tok sig av. Det var ikke englenatur han iførte sig, ei heller Adams før fallet. Abraham var en gudfryktig mann i syndig kjød, og han ventet på utløsning ved den stad som Gud er byggmester og skaper for. Mennesker som har dette sinnelag — tross sitt syndige kjød — de er i sannhet Abrahams ætt. Ingen annen får åpenbarelser om den store gudfryktighetens hemmelighet «Kristus åpenbart i kjød». 1. Tim. 3, 16. At det er en gudfryktighetens hemmelighet, sier oss tydelig at denne hemmelighet gis kun til gudfryktige mennesker. De har bruk for det. Her hjelper ikke teologiske studier. Det viser sig nemlig at mennesker med all sin teori i Det nye testamentet er helt utenfor og langt borte fra Kristi hemmeligheter, mens ulærde mennesker med letthet fatter Åndens undervisning. Hva kommer nå det av??? Hvor høyt raker ikke det åndelige presteskap over det jordiske!

V. 17. «Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, forat han kunde bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å gjøre soning for folkets synder».

Det var her på jorden i kjød og blod at Jesus fikk sin yppersteprestelige utdannelse. Det var her han hadde en egenvilje å beseire, Joh. 6, 38. Det var på jorden han led døden efter kjødet, han led når han blev fristet. Det var for å komme oss til hjelp, når vi fristes. For han har selv gått foran gjennem kjødet og kan derfor gi nåde til hjelp i rette tid.

V. 18. «For derved at han selv har lidt og har været fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet».

Er det vanskelig å forstå? Nei, det er ganske enkelt. Men det må forståes ved tro, for vantroen forstår sig ikke på noget.

Han har selv lidt og været fristet som oss, derfor er han en trofast yppersteprest og kan ha medynk med oss. En mann som aldri selv har været prøvet i noget, kan ikke komme noen til hjelp i prøvelser. Om Jesus hadde været som Adam før fallet, da var han ikke prøvet som oss. Adam før fallet kjente ikke forskjell på godt og ondt. Men Skriften sier ikke så. Den sier: «Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik». Det er Guds Ord vi har å rette oss efter og ikke menneskelige eventyr. Tro er en sikker forvissning om ting som ikke sees, og ved tro forstår vi.

Men vantroen har også sin forståelse: På Jesu tid var fariseerne og de skriftlærde rasende når Jesus sa om sig selv at han var «Guds Sønn». Idag blir man det samme når vi sier han er «Menneskesønn». Men troen vet vei både fordum og nu. Og mot denne tro roper hopen alltid: «korsfest, korsfest!» Dette er just skille mellem vantro og tro. Og av hvem blev hopen oppegget mot Kristus, da han levet? Mon ikke av de skriftlærde og fariseerne. Det er intet nytt under solen, det samme skjer idag. Folkets synder er prestenes levebrød. Men i 1. Johs. 3, 8 heter det: «Den som gjør synd, er av djevelen; for djevelen synder fra begynnelsen. Dertil er Guds Sønn åpenbart, at han skal gjøre ende på djevelens gjerninger.» Og det blir ende på djevelens gjerninger, når vi gjør som Guds Ord sier: Daglig tar korset opp.