3. kapittel

V. 1—2. «Derfor, hellige brødre, I som har fått del i et himmelsk kall, gi akt på den apostel og yppersteprest som vi bekjenner, Jesus, han som var tro mot den som gjorde ham dertil, likesom og Moses var i hele hans hus.»

Gi akt på Jesus som apostel. En apostels gjerning er det å forkynne lys for de som sitter i mørke. Messias skulle lide, og han som den første av de dødes oppstandelse skulle forkynne lys for folket og for hedningene. Ap. gj. 26, 23. Efterat Jesus var blitt fristet av Satan, og efterat han hadde fått høre at Johannes var kastet i fengsel, tok han bolig i Kapernaum ved sjøen, i Sebulons og Naftalis landemerker.

Fra nu av begynner Jesus sin apostelgjerning. Han var fristet av Satan og forblev tro. Johannes var kastet i fengsel, så han kunde ikke støtte sig til ham. Nu stod han der med himmelsk kall, kraft og lys innen i sig imot en hel verden i ondskap og mørke — uten et eneste støttepunkt i denne verden.

Gi akt på Jesus i denne situasjon — i sannhet en apostels stilling. Esaias profeterer: «Det folk som vandrer i mørket, skal se et stort lys, de som sitter i dødsskyggens land, over dem skal lyset stråle». Matt. 4, 13—16.

Gi akt på Jesus som yppersteprest. Han blev av Gud kalt yppersteprest efter Melkisedeks vis. Jesu yppersteprestelige gjerning begynner først efterat en død har funnet sted fra overtredelsene under den første pakt. Hebr. 9, 15. Han er da Mellemmann for en ny pakt. Den pakt som er skrevet i hjerter og sinn. Når du omtrent aldri hører tale om Jesus som yppersteprest fra taler-stolene, så er grunnen at de ikke kjenner ham som yppersteprest. Man kjenner ham kun som syndoffer. Jesu yppersteprestelige gjerning består deri, at han gjør oss til syndoffer i Kristi jordiske legeme. Kol. 1, 22. Kunnskapen om «synd og nåde» strekker ikke til innen Kristi legeme. Den må utdypes til å omfatte kunnskap om Kristi død i oss. Da kommer mellemmannstjenesten til sin rett. For vi som lever, hengis stadig til døden for Jesu skyld, forat Jesu liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød. 2. Kor. 4, 11.

Dette skrives til mennesker som har fått del i et himmelsk kall. Uten dette kall er det umulig å bekjenne og forstå Jesus som apostel og yppersteprest.

Jesus var tro mot den som gjorde ham dertil. Ved troskap får også vi lys over Jesus som yppersteprest, at han blev gjort dertil i sitt kjøds dager ved den troskap han utviste mot sin himmelske Fader i alle mulige ting. Denne troskap anvender ypperstepresten på oss, som følger det himmelske kall. Inntil de aller minste detaljer blir vi undervist om rett og urett, om sannhet og løgn. Vi står hvert øieblikk på valg. Her må vi utvise guddommelig troskap, hvis vi skal være av den flokk som følger Lammet, hvor det går. Åp. 14, 4. At vi følger Lammet vil si, at vi stadig blir slaktet som Lammet. Egenviljen må alltid oppgis. Gud har bestandig rett, og vi urett. Dette må vi stadig innrømme. Da gir vi akt på Jesus som yppersteprest, og hvordan han blev gjort til yppersteprest.

V. 3—6. «For denne er aktet så meget større ære verd enn Moses, som den som har gjort huset, har større ære enn huset selv».

Moses var tro i hele Guds hus. Ved loven kom huset tilsyne. Gud blev kjent ved navnet Herren. Legemet fikk form. All synd som et menneske kan gjøre, er utenfor legemet. Loven kom til for overtredelsenes skyld, og lovens alle ofringer renset til kjødets renhet. Herved kom legemet tilsyne. Gud som tidligere var kjent som en stor og allmektig Gud, blev nu kjent ved navnet Herren. Klippen som fulgte dem, var Kristus. Det var en stor ære for Moses, at han var tro i all sin tjeneste for huset. Men Kristus har gjort huset og den som har gjort huset, har større ære enn huset selv. Dette er forskjellen på Mose ære og Kristi ære.

«Hvert hus blir gjort av noen; men den som har gjort alt, er Gud.»

Moses fremstillet det hus som var gjort av Gud, før Moses blev født til verden. Dette hus var blitt gjort usynlig p. gr. av overtredelser og synd. Men ved loven og ofringene kom huset, som er legemet, tilsyne. Troskap i denne tjeneste var Mose ære.

«Men Kristus som Sønn over hans hus, og hans hus er vi, såfremt vi holder vår frimodighet og det håp som vi roser oss av, fast inntil enden.»

Alle ting er skapt ved Kristus og til Kristus. Huset blev skapt lenge før Moses. Men nu kom fallet og huset blev usynlig. Ved Mose tjeneste blev huset atter synlig. Men Mose tjeneste fikk ikke renset huset innvendig, bare utvendig ved ofringer av enhver art. Men da Kristus kom, han som hadde gjort huset, da gikk han inn i huset og fordømte synden i kjødet. Rom. 8, 3. Han renset huset innvendig og gjorde det som var umulig for loven. Han påtok sig kjød og blod som barna og kom på den måte inn i huset. Og var han først kommet inn, så bandt han den sterke (Satan) og kastet ham ut med alle hans redskaper. Satans vilje blev knust, fordi Jesus i kjød og blod kun gjorde sin Faders vilje, og ikke den vilje som lå i kjød og blod. Dette er ved tro ganske enkelt å skjønne. Hans hus er nu vi. Han bor ved troen i våre hjerter, og vi har helliget ham som Herre derinne. Satan og kjødet er ikke lenger herre. Tvert om har vi korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer. På den måte blir Satan knust under våre føtter, og hans vilje blir gjort til intet. Vårt hode er Kristus, og han virker i oss både til å ville og utrette — stikk mot kjødets og Satans vilje. På den måte er vi Kristi hus, og vi har en større tjeneste enn Moses, som kun forkynte ytre renhet. Vi kan i Kristi kraft ved den Hellig-Ånd forkynne indre og ytre renhet. Vi kan synge Mose og Lammets sang. Moses hadde vannets vidnesbyrd, men vi har Åndens, vannets og blodets vidnesbyrd, såfremt vi er tro mot ham som taler fra himmelen.

V. 7—11. «Derfor, som den Hellig-Ånd sier: Idag, om I hører hans røst, da forherd ikke eders hjerter som ved forbitrelsen, på fristelsesdagen i ørkenen» o.s.v.

Guds røst fører oss inn i landet som flyter med melk og honning. Idag om vi hører hans røst, kan vi gå inn ved tro. Nu går vi ikke inn i et jordisk Kanan, men i et himmelsk. Det jordiske Kanan var fullt av fiender. Speiderne kom tilbake og kunde fortelle at amalekittene bor i sydlandet, og hetittene og jebusittene og amorittene bor i fjellbygdene, og kananittene bor ute ved havet og langs med Jordan. 4. mos. 13, 29.

Mot alle disse fiendtlige folkeslag hadde Herren sagt: «Så skal du da vite, at Herren din Gud, han som går frem foran deg som en fortærende ild, han skal ødelegge dem, og han skal ydmyke dem for deg, så du skal drive dem bort og tilintetgjøre dem i en hast, således som Herren har sagt til deg.» 5. mos. 9, 1—4. 3. mos. 18, 25.

Men folket knurret og ville stene Josva og Kaleb. For de menn som hadde vært med og speidet landet, talte ille om det blant Israels barn og sa: «Vi makter ikke å dra opp mot det folk; for det er sterkere enn vi. Alle de vi så der, var høyvoksne folk. Og der så vi kjempene, Anaks barn av kjempeætten, og mot dem var vi i våre egne øyne som gresshopper, og det syntes også de at vi var.»

Disse fiender var alle sammen forbannet, så Israel lett hadde kunnet slå dem, men de var vantro og trodde ikke Herren, enda de hadde sett hans store gjerninger hele veien fra Egypten. Nu er turen kommet til oss. Idag om I hører hans røst! Vårt land er også fullt av fiender: «utukt, urenhet, skamløshet, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, kiv, avind, vrede, stridigheter, tvedrakt, partier, misunnelse, mord, drikk, svir og annet slikt». Gal. 5, 19—21.

Alle disse fiender er forbannet, og Herren sier: «Dra opp imot dem og slå hver eneste en av dem ned for Herrens åsyn». Også i våre dager gråter folket og sier: «Vi kan ikke, fiendene er for sterke». Og så stener de åndelig talt alle som ved tro vil gå inn. Men Herrens ed står ennu ved makt: «Sannelig, de skal ikke komme inn til min hvile». Hebr. 3, 11.

V. 12—13. «Se til brødre, at det ikke i noen av eder er et ondt, vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud, men forman hverandre hver dag, så lenge det heter idag, for at ikke noen av eder skal forherdes ved syndens svik.»

Jo, det passer utmerket: et ondt og vantro hjerte. Når splittelser, partier, misunnelse og havesyke har festet røtter i hjertedypet, og man ikke vil oppgi det, da har man et ondt og vantro hjerte. Guds Ånds veiledning går rett imot disse fiender. Når man så dertil gråter over å skulle miste disse vederstyggelige ting, da blir det sant: Bedrøvelse efter verden føder død. Salig hver den som hører Guds røst og ikke forherder sig. Han vil gå inn til hvilen ved tro.

V. 14. «For vi har fått del med Kristus, såfremt vi holder vår første fulle visshet fast inntil enden.»

Kristus kom i kjød og opptok kampen mot egenviljen som var i kjødet. Han seiret i kraft av en evig ånd, den ånd han fra fødselen av hadde mottatt av sin himmelske Far. Nu har vi fått den samme ånd som Kristus, og seirer vi slik som han seiret, da får vi del med ham både i lidelse og herlighet. Men betingelsen er at vi holder fast ved troens fulle visshet inntil enden.

V. 17—19. «Og hvem var det han harmedes på i firti år? Var det ikke på dem som hadde syndet, så deres kropper falt i ørkenen? Og om hvem var det han svor at de ikke skulle komme inn til hans hvile, uten om dem som ikke hadde villet tro?

Så ser vi da at det var for vantros skyld de ikke kunde komme inn.»

Alt dette er skrevet oss til forbilleder. Ved tro går vi inn til hvilen. Men ved vantro har Gud svoret at ingen skal komme inn til hans hvile.

Israel var frelst fra Egypten og Farao. Det motsvarer vår frelse fra Satans makt og verden. Men allikevel hadde Gud ikke behag i de fleste av dem på grunn av vantro. De kristne idag går som regel også rundt i ørkenen uten å komme til troens hvile. Gud harmes på slik vantro. Når veien er banet gjennem forhenget, hans kjød, da er det sørgelig at så få vandrer på denne velsignede vei. Det bringer Gud til harme, som rimelig er. Han byder oss å gå inn i landet og overvinne vrede, hissighet, ondskap, baktalelse, havesyke, misunnelse, hor, partier osv., og så ligger man under for de fleste av disse kjødets gjerninger. Det gir ikke hvile, tvert om gir det dårlig samvittighet og uro av alle slags. Drep disse fiender, da får du fred for dem. Knus deres spede barn mot «Klippen», så får du hvile.