1. kapittel

V. 1. «Efterat Gud fordum hadde talt mange ganger og på mange måter til fedrene ved profetene, så har han i disse siste dager talt til oss ved Sønnen».

Jesus sier: «Jeg vil ikke efterlate eder farløse. Jeg kommer til eder». Joh. 14, 18. Han kommer til oss ved Sannhetens Ånd. «Talsmannen, den Hellig-Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære eder alle ting, og minne eder om alle ting som jeg har sagt eder». Fordum talte Gud på mange måter ved tegn og undere, men nu taler han kun gjennem Sannhetens Ånd, som tar det han hører av Sønnen og meddeler oss.

V. 2. «Som han har satt til arving over alle ting, ved hvem han og har gjort verden».

Når en så mektig arving taler, da skulde det vel lønne sig å høre efter. For meningen er at du og jeg skal bli medarvinger. Og det blir vi ikke uten å høre efter ham som taler fra himlen. Gud har gjort verden ved sin Sønn. Det er da klart at han ikke senere overlater den til nogen annen.

V. 3. «Han som er avglansen av hans herlighet og avbilledet av hans vesen og bærer alle ting ved sin krafts ord».

Alt blir oppholdt ved ham, likesom alt er skapt til ham. Den som har sett Sønnen og den måte å være på som han var, han har også sett Faderen. De to er uadskillelig ett. Blir vi da ett med Faderen og Sønnen, så får vi også avglansen av hans herlighet og blir dannet til avbilledet av hans vesen. For lider vi med ham, da skal vi også herliggjøres med ham. Her er håp og fremtid.

Efterat han nu har gjort renselse for våre synder, har han satt sig ved Majestetens høyre hånd i det høye. Det er oppstandelseskraften som har ført ham dit opp. At han har satt sig ved Majestetens høyre hånd, vil si at Gud bruker ham som Talsmann for å fremføre sin vilje til menneskene gjennem den Hellig-Ånd. Gud taler til oss ved Sønnen, som griper inn i alle livets forhold. Han overbeviser verden om synd, rettferdighet og om dom. Når samvittigheten blir urolig, da er det Sønnen som taler, da er det ting å rette på.

V. 4. «Og er blitt større enn englene som han har arvet et herligere navn fremfor dem».

Jesu navn er kjent ut over hele jorden. Ikke så med englene. I Jesu navn kan en fattig synder få tilgivelse. Ikke så med englene. I Jesu navn kan en tilgitt synder få seier over synden og vokse opp til ham som er hodet for menigheten. «Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menigheten». En slik sjel kan seire over synden. Det ser vi av Åndens tale til de syv menigheter i Lilleasia.

V. 5. «For til hvem av englene har han noen tid sagt: Jeg vil være ham en far, og han skal være mig en sønn?»

Englene har aldri hatt kjød og blod som oss mennesker, men det har Sønnen. Det var i kjød og blod at Jesus blev fristet. Det var der han oppgav sin vilje for å gjøre sin Faders vilje. Joh. 5, 19. 5, 30. 6, 38. 7, 18. Hvem av englene blev åpenbaret i kjød? Ingen. Det er i kjødet motstanden mot Guds vilje ligger. Det var derfor Gud måtte sende sin Sønn i kjød for å overvinne denne vilje — egenviljen. Guds vilje blev åpenbart mennesket ved loven, men det var umulig for loven å få gjennemført Guds vilje p. gr. av kjødets skrøpelighet. Men nu er det mulig, da Gud har sendt sin Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og har fordømt synden i kjødet. Rom. 8, 3. Dette gir kraft til oss, så lovens krav kan bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer efter kjødet, men efter Ånden.

Begynn å vandre i Ånden stikk imot ditt eget kjød, da vil du fryde deg over, at Jesus Kristus blev åpenbart i kjød og fordømte synden i kjødet. Det blir en langt større frelse enn dette om «å synde og få nåde (tilgivelse)». Seiren skal vinnes i tankelivet, før det blir syndig gjerning.

Hvem av englene har vel utført et så veldig verk? Og til hvem av englene har han vel sagt: «Du er min sønn». Sønnen utfører Guds vilje i kjød inntil blodet, ja korsets død. Ingen av englene er blitt prøvet på denne måte.

V. 6. «Men når han atter fører den førstefødte inn i verden, sier han: Og alle Guds engler skal tilbede ham». Her kommer forskjellen tydelig frem. Her får vi se verdien av å ha vært åpenbart i kjød. Alle Guds engler, som aldri har vært i kjød, skal tilbede ham.

Og du som fornekter Kristus åpenbart i kjød, hva vil du si på den dag? Din uvitenhet i denne sak skal ikke hjelpe deg. Kanskje alle Guds englers tilbedende forhold til Sønnen på den dag vil få overbevist deg om din store feiltagelse og vantro.

V. 7. «Og om englene sier han: Han som gjør sine engler til vinder og sine tjenere til ildslue».

Gud bruker sine engler til ytre tjeneste, enten som forsvar mot ytre vanskeligheter eller til straff over ugudelighet. Men til indre tjeneste bruker Gud Sønnen, da englene ikke er kjent på den nye og levende vei gjennem forhenget, hans kjød. Derfor begjærer de å få et blikk inn i denne Guds uransakelige visdom. 1. Peter 1, 12.

V. 8. «Men om Sønnen: Din trone, Gud, står i all evighet, og rettvishets kongestav er ditt rikes kongestav».

Sønnen er nådd frem til troneverdighet, han er ett med Faderen og vil i all evighet komme til å føre rettvishets kongestav. Hvorfor? Fordi han i kjød og blod var lydig inntil døden, ja korsets død, fordi han ofret sig selv i kraft av en evig ånd. Og fordi han led døden efter kjødet, så har Gud gjort ham levende efter ånden. Ingen makt og intet velde kan stå sig for hans rettvishets kongestav. Den rekker inn i døden efter kjødet og opp til Majestetens trone efter ånden.

V. 9. «Du elsket rettferd og hatet urett; derfor har, Gud, din Gud salvet deg med gledens olje fremfor dine medbrødre».

Det merkelige er at han som elsket rettferd og hatet urett, alltid skulle kollidere med de skriftlærde og fariseerne, som jo var den tids øverste religiøse ledere og som satt på Mose stol. Var det da slik, at disse religiøse mennesker var stikk motsatt Mesteren, så de elsket urett og hatet rettferd? Jesus taler aldri så hårdt til folket som til presteskapet. Gang på gang sier han: «Ve eder, I skriftlærde og fariseere, I hyklere, I blinde veiledere, I som renser beger og fat utvendig, men innvendig er de fulle av rov og griskhet. I som ligner de kalkede graver, som utvendig er fagre å se til, men innvendig er fulle av dødningeben og all urenhet». Matt. 23. Lukas 11.

Sålenge et menneske befinner sig i mørke, da er også vår tids presteskap bra nok; men så snart man går fra mørket over til hans underfulle lys, da våkner hatet i fariseerne og de skriftlærde. De får ved det åndelige presteskap en forståelse av at deres presteskap kun er menneskelig. Avind og hat stiger opp fra kjødets grobunn, det samme hat og den samme avind som korsfestet herlighetens herre, og som senere forfulgte alle hellige, like ned til Hans Nielsen Hauge, og som fremdeles gir sig utslag mot hans hellige. Det er disse folk som i alle dager bærer kunnskapens nøkler, som selv ikke går inn i himlenes rike, og som hindrer dem å gå inn som vil gå inn. Denne store hindring gikk Jesus til kamp imot, og det endte med at de slo ham ihjel. De fikk den verdslige myndighet på sin side, og så fikk de satt sin vilje igjennem. Nu i våre dager sitter deres åndsfrender (skjøken) så løst i salen på det røde dyr og er så nær ved å bli vippet av, så de tør ikke forsøke sig mot Guds hellige. Men lysten er der. Dog, tiden er snart inne da det røde dyr som hater skjøken, skal gjøre henne øde og naken, hennes kjøtt skal de ete, og henne selv skal de brenne opp med ild. For Gud gav dem i hjertet å fullføre en og samme tanke. Åp. 17, 16 og 17. Da blir der glede i himmelen. Åp. 19.

Det er denne barrikade som Guds rikes tjenere alltid har hatt å kjempe imot, når de under sin ferd har elsket rettferd og hatet urett.

Derfor, lyd røsten fra himmelen som sier: «Gå ut fra henne, mitt folk, forat I ikke skal ha del i hennes synder, og forat I ikke skal få noget av hennes plager!» Åp. 18, 4.

Ved å elske rettferd og hate urett blir noget spaltet i vårt liv, så Guds lys og visdom trenger inn. Jesus holdt på med dette hele livet igjennem. Det virket på ham som et åndens sverd som kløvet og delte og trengte igjennem, inntil det kløvet sjel og ånd, ledemot og marg, og det dømte hjertets tanker og råd. Hebr. 4, 12. Dette bragte Guds velbehag over ham, og dette velbehag var for Jesus gledens olje. Og på den måte gikk Menneskesønnen inn til hvilen i en dypere grad enn noen av hans medbrødre, og gledens olje fulgte med.

V. 10, 11 og 12. «Du Herre, grunnfestet i begynnelsen jorden, og himlene er dine henders verk; de skal forgå, men du blir, og de skal alle eldes som et kledebon, og som en kåpe skal du rulle dem sammen, og de skal omskiftes. Men du er den samme, og dine år skal ikke få ende.»

Da Guds skaperverk var fullendt, så Gud på alt det han hadde gjort, og se, det var såre godt. 1. Mos. 1, 31.

Men så kom slangen og forførte menneskene. Og Gud sa til Adam: «Fordi du lød din hustru og åt av det tre som jeg forbød deg å ete av, så skal jorden være forbannet for din skyld». 1. Mos. 3, 17.

Jorden var fra begynnelsen av grunnfestet i Guds rettferdighet. Alt var såre godt. Men ved syndefallet kom forbannelsen over jorden. Himlene er hans henders verk, men Satans, den gamle slange, og hans engler falt og blev styrtet ned fra himmelen. Dette er grunnen til at Gud må skape en ny himmel og en ny jord hvor rettferdighet bor. Den gamle himmel og jord skal eldes og forgå. De skal sammenrulles som en kåpe.

Peter sier i sitt annet brev, 3. kapittel: «Men de himler som nu er, og jorden er ved det samme ord spart til ilden, idet de oppholdes inntil den dag da de ugudelige mennesker skal dømmes og gå fortapt. Men Herrens dag skal komme som en tyv, og da skal himlene forgå med stort brak, og himmellegemene skal komme i brann og oppløses, og jorden og tingene på den skal oppbrennes.»

Men Jesus Kristus er den samme. Han stod sin ildprøve i sitt kjøds dager, så Guds ild kan ikke fortære ham. Han blir til evig tid. Jesus sier: «Ild er jeg kommet for å kaste på jorden». De som følger ham, får også sin ildprøve. De får evig liv. De løses fra jorden og menneskene ved denne ild. Åp. 14, 3 og 4.

V. 13. «Men til hvem av englene har han noen tid sagt: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til en skammel for dine føtter?»

Det ser ut som om verden styrer sig selv uten Gud. Man stemmer og velger og preker politikk som om «vi alene vite». Dog, Gud står bakom og driver nasjonene hen for Kristi føtter. Det vil man få se den dag Gud gir Gog et gravsted i Israels land.

Les Esekiel 38. og 39. kapittel. Da skal Gud samle nasjonene på Israels fjell, og der skal han gå irette med dem med ild og svovel og med et stort jordskjelv, og fjellene skal ramle og bergveggene styrte ned. Og den enes sverd skal vendes mot den annen.

Og Gud vil åpenbare sin storhet og sin hellighet og gi sig tilkjenne for mange folks øyne. Og de skal kjenne at han er Herren.

I Åp. 19 står om samme sak: «Dyret (folkeslagene) blev grepet og sammen med det den falske profet, han som for dets øyne hadde gjort de tegn hvormed han hadde forført dem som tok dyrets merke og tilbad dets billede. Disse to blev kastet levende i ildsjøen som brenner med svovel. Og de andre blev drept med hans sverd som satt på hesten, det sverd som gikk ut av hans munn. Og alle fuglene blev mettet av deres kjøtt.»

«Alle som bor på jorden, skal tilbede dyret, hver den som ikke, fra verdens grunnvold blev lagt, har fått sitt navn skrevet i livsens bok hos Lammet, som er slaktet.» Åp. 13, 8.

Gud vil samle alle hedningefolkene til krig mot Jerusalem. På den måte oppfyller han sitt ord: «Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt alle dine fiender til skammel for dine føtter». På den dag skal Kristus sette sine føtter på Oljeberget, som ligger midt imot Jerusalem i øst, og Oljeberget skal revne tvert over mot øst og vest, så der blir en stor dal, idet den ene halvdel av fjellet viker mot nord, og den andre halvdel mot syd. Dette er Herrens sverd som kløver og deler utad.

«Da skal Herren min Gud komme, og alle hellige med deg, min Gud. På den dag skal lyset bli borte; de herlige himmellys skal formørkes. Men mot aftenstid, da skal det bli lys. Da skal Herren bli konge over hele landet; på den dag skal Herren være én, og hans navn ett.» Sak. 14.

V. 14. «Er de ikke alle tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse».

Da Jakob velsignet Josefs sønner, sier han: «Den engel som forløste mig fra alt ondt, han velsigne guttene». 1. Mos. 48, 16.

Israel ropte til Herren, og han hørte deres bønn og sendte en engel som førte dem ut av Egypten. 4. Mos. 20, 16.

«Og samme natt skjedde det at Herrens engel gikk ut og slo hundre og fem og åtti tusen mann i assyrernes leir; og da folket stod opp om morgenen, fikk de se dem alle ligge der som døde kropper». 2. Kong. 19, 35.

«Herrens engel leirer sig rundt omkring dem som frykter ham, og han utfrir dem». Sal. 34, 8.

Vi får av dette en forståelse av englenes tjeneste for deres skyld som skal arve frelse.