12. kapittel

V. 1. I 11. kapittel er nevnt en stor sky av vitner. Når vi da ser deres liv og grunner på det, da må også vi avlegge alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og med tålmodighet løpe i den kamp som er oss foresatt.

Her er et liv å leve, her er meget å avstå fra; for en kamp er oss foresatt. Hva skal vi avstå fra i en dypere og dypere grad? Jo, hykleri, smiger, persons anseelse, snakkesalighet, baktalelse, pengekjærhet, feighet, bare ta hensyn til sig selv, å ville være mer enn man virkelig er, å ville ta sig godt ut i kjødet, kjekk kar, pyntesyke osv. Men henger dette så fast ved oss efterat vi er døpt med den Hellig-Ånd, vil noen spørre. Jo, det er der så lenge vi befinner oss i dette jordiske legeme. Når predikanten gjerne vil la sig kalle pastor, hva er det annet enn lyst til storhet? Eller når noen i menigheten alltid beveger sig blant de personer som har noen anseelse? Hva er det annet enn hofferdighet og stormannsgalskap? Eller når man driver pengetiggeri i menigheten. Hva er det annet enn utslag av gjerrighet? Menigheten vil nødig gi, og pastoren vil gjerne ha mest mulig.

Salv øynene med øyensalve, og du skal få se mange flere utslag av synden, som henger så fast ved. Hva mere skulle det være, vil noen spørre? Jo, Kains avind. Du vil gjerne være eldstebroder, og så blir en valgt som i dine øyne er langt dårligere enn deg selv. Du vil gjerne være leder av musikken, men så kommer der en med løvenatur og tar hele kommandoen. Du vil gjerne være fin, intelligent og dannet, men så kommer der en annen som gjør deg mindreverdig.

Jo, jeg skal si der er meget å korsfeste. Kom aldri og fortell slike dumheter som at syndelegemet er uttatt. Si heller at visdommen er uttatt, og at der er bare dumheter igjen, da er vi sannheten betydelig nærmere, hvis der da noensinne har været noen visdom å ta ut.

V. 2. «Idet vi ser på troens opphavsmann og fullender, Jesus, han som for den glede som ventet ham, led tålmodig korset, uten å akte vanæren, og nu sitter på høyre side av Guds trone.»

Ved tro, på korset, under lidelser i kjødet kan vi seire over alt det som foran er nevnt. Jesus er troens begynner. Han seiret og vi kan seire. Les i åpenbaringen: «Den som seirer!»

Når da en menighet er full av synd som oven nevnt, og den får råde uten å bli refset, da er det en «dødninge forsamling». Gå ut fra den. En slik forsamling mangler Åndens, Vannets og Blodets vidnesbyrd. Men den har til gjengjeld vidnesbyrd fra kjødet, det tre som kjennes på sine frukter.

Jesus er troens opphavsmann og fullender. Det beviser at Jesus er en troens vei. Vi kan ikke avlegge alt på én dag, men litt efter litt vil vi ved Jesu bud, lys på de indre veie, kunne få kraft til å avlegge alt som hindrer og løpe på troens vei i den oss foresatte kamp. Her foregår forvandlingen: Fra tro til tro, fra lys til lys, fra kraft til kraft, fra seier til seier, alt av den annen Adam, som er blitt til en Levendegjørende Ånd. Dette er Guds Vei, som alle vegne finner motsigelse. Kun de oppriktige av hjertet finner frem på denne vei! Dette er troens vei i vår Herre Jesus Kristus. Intet rivende dyr vandrer på denne vei. Kun de som elsker vår Herre Jesu Kristi Åpenbarelser og som vandrer i lyset.

V. 3. «Ja, gi akt på ham som tålmodig har lidt en slik motsigelse av syndere, så I ikke skal gå trett og bli motløse i eders sjeler.»

Når Jesus fikk motsigelse av syndere, så var det vesentlig av hin tids religiøse mennesker. Det samme gjelder idag. De som tykkes sig å vite noe uten å være opplyst ved Åndens åpenbarelse, men ved studie og lesning av Skriftene og religiøse bøker, prester og pastorer, er de verste til å protestere mot Guds vei. Derfor forblir de å være ufruktbare trær. Verdslig visdom og tomt bedrag har dåret dem. Lysten til tom ære blir dem en avvei bort fra Kristus, ham hvori alle visdommens og kunnskapens skatter er skjult tilstede. Teologenes gresk vil ikke kunne hjelpe dem; for den Ånd som veileder oss til all sannhet, taler til oss nordmenn på norsk. Tenk at Talsmannen kan norsk! En teolog sa en gang at vi kunde ha klart oss bedre om vi hadde lært gresk. Jesus sier: «De ord jeg taler er ånd og liv.» Han bruker ikke døde språk for å tale til de levende.

All slik motsigelse av syndere må vi bære med tålmodighet, så vi ikke går trett i våre sjeler; for Guds Vei bryter sig vei gjennem torner og tidsler, like frem til Faderen.

V. 4. «Ennu har I ikke gjort motstand like til blodet i eders kamp mot synden.»

Det er målet, blodets vidnesbyrd, at vi står synden imot like til blodet.

Her dør gjerrigheten, avindsyken, pastoren, prelaten, stormannsgalskapen og all annen galskap. Det blir kun tilbake en ny skapning, og tenk, Jesus Kristus fra himmelen taler til ham på norsk. Ja, godt er det, hvis ikke måtte vi snart ha resept, og betale en eller annen teolog for å bli kvitt all den synd som henger så fast ved oss. For mennesket lager levevei av alt mulig. Nu slipper vi altså det, Gud skje lov og pris. Vi har fått det for intet og gir det for intet; for vi er gjenløst ved Jesu dyre blod, uten sølv og gull.

V. 8. «Men er I uten tukt, som alle har fått sin del av, da er I uekte barn, og ikke sønner.»

Det er tukt for oss mennesker med syndig kjød å holde Guds bud, eftersom Ånden strider mot kjødet og kjødet mot Ånden. Hver den som ikke kjenner denne strid, denne tukt, han er uekte. Våre brødre i verden må gjennomgå de samme lidelser. Jo mere lydig vi er mot Ånden, desto mere lidelser i kjødet, men også større forjettelser: «Dersom vi lider med ham, skal vi også herliggjøres med ham.» Dette er beviset for at vi er ekte Sønner.

V. 11. «All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg; men siden gir den dem som derved er blitt oppøvet, rettferdighets salige frukter.»

Vi hadde som barn våre foreldre som tuktet oss efter sitt tykke for å oppdra oss. Og godt var det siden i livet med denne tukt. Men det smakte ikke så lenge tukten stod på. Slik er det med all tukt. Gud hudstryker hver Sønn som han antar sig. Men når vi blir øvet til å tåle tukt, da forstår vi at den bringer rettferdighets salige frukter. Dessuten avstår vi fra onde lyster for ikke å komme inn under tuktens hårde behandling. Derfor står det: «Det er for tuktens skyld at vi tåler lidelser.» Vi velger heller å lide i kjødet og være lydige enn å være ulydige og bli tuktet.

V. 12 og 13. «Derfor, rett de hengende hender og de maktløse knær og gjør rette stier for eders føtter, forat ikke det halte skal komme rent i ulag, men heller må bli helbredet!»

Foran er skrevet om tukt, hvor nødvendig den er, men sålenge tukten står på, så synes den ikke å være til glede, men til sorg. Man vakler i gangen, hendene henger slappe, og man tenker som så: «Det nytter visst ikke å gå på denne trange vei.» Jo, det nytter! Tukt er den rette medisin, den gir visdom og befrier deg for oppblåsthet og hovmod, den setter deg i rett skikk. Den er som en observasjon fra himmelen for å vise deg hvor du befinner deg. For som regel tror man sig å være meget lenger fremme enn man virkelig er. Tukten er vårt liv, elsk den. Bed Gud om nåde til timelig hjelp, så vil tukten omsider bli daglig kost, og uten den trives man ikke. Den inneholder alle de vitaminer vi trenger. Husk det når du vakler i knærne.

V. 14. «Jag efter fred med alle, og efter helliggjørelse, for uten helliggjørelse skal ingen se Herren.»

Vi kan umulig jage efter fred med alle uten i forbindelse med helliggjørelse. Vi kan ikke jage efter fred med Gud og Satan. Fred med Herodes og Pilatus ville forderve oss. Men en jagen efter fred med alle i forbindelse med helliggjørelse kan forståes.

V. 15. «Og gi akt på at ikke noen viker tilbake fra Guds nåde, at ikke noen bitter rot skal vokse opp og volde mén, og mange bli smittet ved den.»

Å vike tilbake for Guds nåde, er det samme som å vike tilbake for Guds hjelp, hans styrke og visdom. Det blir bare til fordervelse.

Guds nåde er den seier som Jesus Kristus har vunnet i sitt kjøds dager. Derfor hersker nåden ved rettferdighet. Vi får ved den hjelp til selvhjelp.

Når tukten ikke får virke som tukt, og ikke blir tatt imot i nåde fra Gud, da oppstår en bitter rot. Der blir trette og motsigelser. Noen tar parti for den ene og noen for en annen. Det blir bare til fordervelse for dem som hører på. Slike bitre røtter har lett for å spire opp hvor der ikke er noen vis og forstandig mann som kan skille tretten fra sin broder. Lysten til tom ære gjør sig gjeldende. Og dog gir ikke Gud noen fremmed sin ære.

Slutt med tretten, lid ondt, og så vil de bitre røtter dø av sig selv.

V. 22. «Men I er kommet til Sions berg og den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, og til englenes mange tusener.»

Den levende Guds stad er bruden, Åp. 21. Sions berg er det urokkelige faste stade i ånden. Englenes mange tusener er den uhyre store hjelp som er i virksomhet for alle som tror. Denne hjelp kan både føles og fornemmes.

«Til høytidsskaren og menigheten av de førstefødte, som er oppskrevet i himlene, og til dommeren, som er alles Gud, og til de fullendte rettferdiges ånder,

V. 24 og til Jesus, mellemmann for en ny pakt, og til oversprengningens blod, som taler bedre enn Abels.»

Her har vi den dype hvile hvortil noen skal gå inn. En hvile hos høytidsskaren, hos Gud, alles dommer, hos Midleren for en ny pakt og ved oversprengningens blod. Kan vi ikke hvile tillitsfullt her? Er ikke Satan kastet ned fra Guds og Kristi åsyn? Er han ikke overvunnet her? Jo, vær sikker, hvil du kun ganske trygt.

V. 25. «Se til at I ikke avviser ham som taler. For slapp ikke hine fri, de som avviste ham som talte på jorden, hvor meget mindre skal da vi slippe om vi vender oss bort fra ham som taler fra himmelen.»

Se til at I ikke avviser ham som taler. Det er Talsmannen, Jesus Kristus. I ham ligger alle herlighetene som han vil gi oss. Han taler fra himmelen efterat ofret er bragt, så hele guddommens fylde bor i ham. Vi skal ikke slippe fri om vi vender oss bort fra hans klare tale.

Gud talte ved Moses fra jorden før Kristi legeme var ofret, og de som ikke ville høre hans tale, fikk sin velfortjente straff, hvor meget mer da de som vender sig bort fra ham som taler fra himmelen. Det er talen fra himmelen som fører oss inn til hvilen i det himmelske Kanan, og setter oss i forbindelse med alle himmelske herligheter.

Hans røst fra jorden rystet den gang jorden, men nu vil hans røst fra himmelen ryste både himmelen og jorden.

V. 28. «Derfor, da vi får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige.»