11. kapittel

V. 1. «Men tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees.»

Velsignede tro. Det er den seier som har overvunnet verden. Vantro er kaos. Tankelivet beveger sig hulter til bulter lovløst hen over alle problemer. Men tro ordner alle forhold. Full visshet i håpet innstiller hele menneskets livsretning mot de evig saliggjørende verdier, likesom kompassnålen innstiller sig efter de magnetiske poler. Der er kun én tro og ett håp, begge i én og samme ånd, Sannhetens Ånd. Løgn finnes ikke i denne tro, dette håp og denne ånd, hvis anker befinner sig på sikker grunn innenfor forhenget, der inne i det aller helligste. Dette anker kommer aldri i drift, for Guds keruber våker over det natt som dag. Og ingen synd ei heller noe syndig menneske eller noen ond ånd har adgang til Guds helligdom. Av den grunn er tro full visshet om det som håpes. Velsignede håp hvis anker er dryppet i et rike og på en grunn som ikke kan rystes.

Vantro er lovbrudd likesom synden selv. Derfor føles det så smertelig å tale med vantro mennesker. Dårskap og lovløshet sitter i høysetet, d.v.s., man taler med en myndighet og kraft som om det skulle være realiteter, og så er det bare løgn, for troen er borte.

V. 2. «For på grunn av den fikk de gamle godt vidnesbyrd.»

Hvorfor fikk de gamle godt vidnesbyrd ved tro? Jo, fordi de vandret i tro, og det gikk dem såre godt. Ved tro beveget de sig innen rettferdighetens lover, innen ustraffbarheten og innen velsignelsen. Dette gav dem godt vidnesbyrd. De holdt fast ved den Usynlige, han som ikke kan sees. Og de fant ham ved å søke ham i den gode samvittighets lov.

V. 3. «Ved tro skjønner vi at verden er kommet istand ved Guds ord, så det som sees, ikke blev til av det synlige.»

Ved tro skjønner vi!!! Men ved vantro skjønner vi intet. Troen setter sig i forbindelse med Gud. Troen tar i bruk hele mennesket; for med hjertet tror man, og livet går ut fra hjertet. Hjertets opplyste øyne gir syn på det som ikke sees, og et boret øre det som det naturlige øre ikke kan høre. Derfor er hjertets hørende øre den rette domstol. Jesus dømte ikke efter det hans øyne så eller hans ører hørte; men han dømte en rettferdig dom. Han dømte efter det usynlige, og det vil også Gud gjøre på hin dag; han skal dømme efter det skjulte hos menneskene, efter motivene for deres handlinger. Ved tro forstår vi alt dette.

At verden er kommet istand ved Guds ord, forstår vi ved tro. Hvordan det? Jo, vi forstår det på den måte at alt det synlige er fremkommet av det usynlige. Alt på jorden som er synlig, har sine røtter i det usynlige; for alle ting er skapt ved Kristus og til ham. Derfor talte Jesus til folket i lignelser (i ytre billeder) for å lede deres tanker, om det var mulig, hen på de usynlige krefter som lå bakom. Dette gjorde han for å vekke tro hos dem. Men de fleste skjønte sig jo ikke engang på de naturlige ting, hvorledes skulle de da kunne forstå de åndelige. Skjønt menneskene har data i sig til å bli guder, så blir mange av dem som djevler, og det blir de ved å la sig lede av onde ånder og sine egne syndige lyster.

Der er et forheng mellem tro og vantro. Dette må splittes fra øverst til nederst, og så vil man få se underlige ting i Guds lov og vesen. Naturen kan kun forklare naturen så langt det rekker. Dette er videnskap. Men Kristus er Guds visdom, hvorved alle ting er blitt til. Derfor kan en videnskapsmann med sin naturlige videnskap, den han har lest og eksperimentert sig til, ikke fatte Gud i hans visdom, den usynlige, hvorfra alt det naturlige nødvendigvis må fremkomme. Her er forhenget som alle verdens videnskapsmenn ikke har maktet å sprenge. Derfor sier Brorson: «Gikk alle konger frem på rad i all sin makt og velde, de maktet ei det minste blad å sette på en nelde.» Den skapende makt og veksten har Gud forbeholdt sig selv, den er ikke overlatt til noe menneske. Og hvorfor? Jo, det forstår vi ved tro!!!

V. 6. «Uten tro er det umulig å tekkes Gud; for den som treder frem for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.»

Vi kan umulig be til Gud uten å tro at Gud er til. Men tror vi at Gud eksisterer, da kan vi be og forvente at han vil høre oss.

Jo, du kan være sikker på at Gud er til. I ham lever og røres vi. Han oppholder alt som ellers ville forgå. Gud holder likevekten i stjernehimmelen; han setter lover for mennesker, dyr, fuglene og insektene. Han setter vandringslover for fuglene og havets fisker; han bestemmer over insektene og alt som eier liv på jorden.

Gud binder et menneske i hans synds lenker; og han løser mennesket når han ber om tilgivelse. Han forherder en Farao og ydmyker en Nebukadnesar. Han tukter nasjonene med krig, og han gir fred i sin tid; for krigen hører Herren til. Alt det onde er kommet inn i verden for syndens skyld. Gud sier til Sønnen: «Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt alle dine fiender til en skammel for dine føtter.» Herav forstår vi at all politikk og all krig omsider viser sig som midler hvorved alle ugudelige skal legges under Kristi føtter. Dette forstår vi ved tro. Og hvorledes kan vi da annet enn tro at han er til, og at han rikelig belønner dem som tar sin tilflukt til ham.

Vi kjenner også Gud gjennem samvittigheten og ved hans Ånds virkninger i våre hjerter til å gjøre det som rett er. Når vi gjør det gode, da er vi glade; men gjør vi det som ondt er, da slår vi våre øyne ned og får en dårlig samvittighet.

Guds gode Ånd er sendt ut over hele verden og overbeviser om synd, rettferdighet og dom. Jo, vi tror at Gud er til, og at Gud er over alle, gjennem alle og i alle.

I hvilket forhold står du til Gud?

V. 8. «Ved tro var Abraham lydig da han blev kalt, så han drog ut til det sted han skulle få til arv, og han drog ut uten å vite hvorhen han skulle komme.»

Over alt hvor Gud kaller, må man dra ut. Saken er at Guds kall fører oss ut fra mørke til lys, fra Satans makt til Gud. Derfor må vi dra ut fra slekt og venner som befinner sig i mørket. Vi vet ikke hvorhen vi kommer, som Abraham, men ved tro på Gud og i tillit til ham som er kjærlighet, så drar vi avgårde. Og vi ser det gikk godt for Abraham, Noah, Enok, Moses, Josva, Gideon, Barak, Samson, Jefta m. fl., når de trodde Gud og var ham lydig. Derav forstår vi også at det vil gå godt for oss, når vi lyder ham. For Guds vilje er vår helliggjørelse. Vi kan derfor trygt gå ut når Herren kaller oss; for Guds vei fører til lys og herlighet.

Det er ikke nok at Gud er til, men han fører oss i detaljer ved sin elskelige Sønn, Jesus Kristus.

V. 17. «Ved tro ofret Abraham Isak dengang han blev fristet; ja, sin enbårne ofret han som hadde fått løftene. Han som det blev sagt til: I Isak skal det nevnes deg en ætt.»

Tro og offer følges ad. Troen går til angrep på egenviljen. Herav forstår vi at troen er guddommelig, mens min egenvilje tilhører mitt fordervelige kjød. Abraham elsket sin sønn Isak, og det var veldige kamper han hadde for å lyde Gud som urokkelig holdt fast ved at Isak skulle ofres. Og Abraham var Gud lydig. Løftene til Abraham gikk gjennem Isak; men når han nu skulle ofres, så var det som om han skulle oppstå fra de døde. Underlige tro og tillit til Gud. Og Abraham fikk Isak tilbake som om han skulle være oppstått fra de døde. Et forbillede på Gud som ofret sin Sønn og oppreiste ham fra de døde.

V. 29. «Ved tro gikk de gjennem det Røde Hav som over tørt land; men da egypterne prøvde på det, druknet de.»

Alt er mulig ved tro. Ved tro gikk Jesus på sjøen; ved tro kunde også Peter gå; men da vantroen grep ham, så sank han. Ved tro holdt Josef et helt folk i live. Ved tro tålte Jesus at Judas bar pungen, endog han visste han var en tyv. Han forstod ved tro at Judas skulle forråde ham ved sin arvesynd, gjerrigheten. Ved tro sa Jesus intet til disiplene om Judas, inntil hans time var kommet.

V. 30. «Ved tro falt Jerikos murer, da de hadde gått omkring dem i syv dager.» Ved tro ropte folket og støtte i basunene. Da folket hørte basunene, satte de i et hærskrik — og ved tro falt murene helt sammen, og folket steg bent inn i byen og inntok den. Josv. 6, 20. Det hærskriket, basunklangen og Guds løfter gjorde troen levende, og murene måtte falle — selv om de var av stål.

Ved tro la David stenen i slyngen, og i den Herre Sebaoths navn gikk han mot Goliath, som hadde hånet Herrens slagordener. Selv om Goliaths panne hadde vært ti meter tykk, så var Davids glatte sten fra bekken trengt igjennem. Ved tro var Samson sterk.

V. 33. og 34. «Ved tro seiret de over kongeriker, håndhevet rettferdighet, fikk løfter oppfylte, stoppet gapet på løver, slukket ilds kraft, slapp fra sverdets egg, fikk styrke igjen efter sykdom, blev veldige i krig, fikk fienders hærer til å vike m. m.»

V. 37. og 38. «De blev stenet, gjennemsaget, fristet; de døde for sverd; de flakket omkring i fåreskinn, i gjeteskinn, de led mangel, trengsel, hård medferd. Verden var dem ikke verd — de vanket om i utørkener og fjell og huler og jordkløfter.»

Alt dette klarte de ved tro, som gav dem kraft, guddommelig kraft. Hva kan da ikke også vi beseire og utholde ved den samme tro? Jo, vi formår alt i tro, den tro som drar Guds Ånd og krefter ned over oss.

Må vi derfor øve oss i tro og tålmod, så skal vi mer enn seire ved ham som elsker oss.