13. kapittel

V. 1. «La broderkjærligheten bli ved!» Denne formaning sier oss at vi selv kan legge vinn på broderkjærlighet. Og det må gjøres, for det er Jesu Kristi bud. Når urettferdigheten blir mangfoldig, da blir kjærligheten kold. Vær derfor rettferdig mot brødrene. Bidra du for din del til å syre Kristi lov om kjærlighet inn i broderflokken. Derved økes samfunnet med Faderen og Sønnen og menigheten. Guds rike blomstrer og Fredsfyrsten får herske iblant oss.

V. 2. «Glem ikke gjestfrihet! For ved den har noen uten å vite det hatt engler til gjester.»

Vær gjestfri uten knurr. Ban vei for Ordets tjenere og andre som trenger hus. Vi lever kun én gang, og den dag som svant, kommer aldri igjen. Gjør derfor godt, mens du lever, for enhver skal få igjen efter sine gjerninger. Uten å vite det fikk noen engler til gjester, og uten å vite det kan du få Guds tjenere inn i huset, som kan bli deg og din familie til evig velsignelse. For det heter: «Den som tar imot den jeg sender, han tar imot mig, og den som tar imot mig, tar imot min Fader.»

V. 4. «Ekteskapet være i akt og ære hos alle.» D.v.s. la ekteskapet være uten kjødets og åndens besmittelse, så kjærligheten i ånden ikke glir ut i en kjærlighet efter kjødet. Her må man våke.

V. 5. «Eders ferd være uten pengekjærhet, så I nøies med det I har; for han har sagt: Jeg vil ingenlunde slippe deg og ingenlunde forlate deg.»

Pengekjærhet er en rot til alt ondt. Ved den kommer urettferdigheten til å herske, og gledens olje blir borte. All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra fra lysenes Fader hos hvem der ikke er skygge av omskiftelse. Den pengekjære kan ikke gi noen god gave og fullkommen gave. Derfor sår han karrig og skal karrig høste.

Nabal blev slått av Herren så han døde for sin gjerrighet, mens hans hustru blev velsignet, fordi hun kom David og hans menn imøte med mat i rette tid. Skal din rettferdighet stå fast til evig tid og skal ditt minne være til velsignelse, da dryss ut av det du har mens du lever; for i dødsriket kan ingen, gjøre noget godt. Forøvrig hører sølvet og gullet Herren til. Og om du har noget, da har du fått en nådegave som du skal husholderere med i troskap. Vi skal tjene hverandre med våre nådegaver. Når vi da lever nøysomt, så skal det ikke så meget til. Gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning!

V. 7. «Kom ihu eders veiledere som har talt Guds Ord til eder! Gi akt på utgangen av deres ferd, og efterfølg så deres tro.»

Efter straks foran å ha talt om pengekjærhet, taler han nu om å komme veilederne ihu — de som har talt Guds Ord til dem. Det er det samme som om han vil si: Bind ikke munnen til for den okse som tresker; for arbeideren er sin lønn verd. Ingen kan tale Guds Ord uten å være utsendt. Og når de gir deg åndelige goder, hva stort er det da om du gir noget av dine timelige midler?

Når du ser utgangen av deres ferd, da efterfølg deres tro. Ikke alle har samme gjerninger; men alle har tro. De som talte Guds Ord til deg, fulgte sin tro, og du som ikke er utsendt, men lever gudfryktig, du følger din tro og har til forbillede de som har talt Guds Ord til deg, når du ser utgangen av deres ferd. Før den tid står jo all sæd i fare inntil høsten.

V. 9. «La eder ikke føre på avveie ved mange forskjellige og fremmede lærdommer! For det er godt at hjertet blir styrket ved nåden, ikke ved mat, som ikke har gagnet dem som gav sig av dermed.»

Guds Ord er mat; det er ånd og liv. Disse mange forskjellige og fremmede lærdommer fører på avveier. Har vi ikke sett det? Jo, visselig. Guds Ord tar ikke feil. Det ser ut som mat, men det er bare tør lære, hodekunnskap, som aldri har gagnet noen. Jesu ord er ånd og liv, og det skaper åndssamfund og livssamfund. Når det står at det er godt at hjertet styrkes ved nåden, så vil det si ved Jesu Kristi åpenbarelser. Men i tørr lære eksisterer hverken nåde eller åpenbarelser — bare villfarelser. «Mine får hører min røst», sier Jesus. Men røsten fra de mange forskjellige lærdommer fører bort fra overhyrdens røst hen til røsten fra selvbestaltede leiesvenner og levebrødspredikanter, hvis ord på langt nær ikke er ånd og liv.

Vokt deg for dem!

V. 10. «Vi har et alter som de ikke har rett til å ete av, de som tjener ved teltet.»

Å tjene ved teltet er en ytre tjeneste. I den gamle pakt ofret man på dette alter slaktoffer og matoffer til syndsforlatelse. Men nu i den nye pakt blir Kristi fullbragte verk redusert ned til syndsforlatelse — ja bare syndsforlatelse — eller telttjeneste som i den gamle pakt. Og dog er Jesus Veien, Sannheten og Livet. Han skal veilede oss til all sannhet.

Likesom der gis et alter for det ytre, så gis der også et alter for det indre. Syndernes forlatelse er en avtvettelse på legemet med rent vann. For all synd et menneske kan begå, er utenfor legemet. Men vandring i lyset, likesom han er i lyset, gir blodet i det indre vesen anledning til å rense oss fra all synd.

Dette alter har vi rett til å ete av. Og de som bare tjener ved teltet, har ikke rett til å ete av dette alter, fordi fiendskapet (kjødet) setter sig imot en slik tjeneste.

V. 11. «For de dyr hvis blod bæres inn i helligdommen ved ypperstepresten til å sone for synd, deres kropper brennes opp utenfor leiren.»

I den gamle pakt (skyggen) blev blodet av dyret ført inn i helligdommen ved ypperstepresten, mens kroppen blev brent opp utenfor leiren.

Likedan i den nye pakt. Kroppen må føres utenfor leiren, ut fra all religiøsitet innen sekter og partier og ut til ham — utenfor leiren — for å lide og dø sammen med Kristus, for å stå synden imot like til blodet, for å bli likedannet med Sønnens billede. Blodet blir så av vår himmelske yppersteprest ført inn i helligdommen. I blodet er sjelen. Jesus uttømte sin sjel like til døden. Den første Adam blev til en levende sjel, men den annen Adam er blitt til en levendegjørende ånd. Vår ånd skal levendegjøres og vår sjel uttømmes. I sjelen er livet i denne verden. Vi må miste livet for å finne livet. Blodet føres av ypperstepresten inn i helligdommen. Her får vi vår sjel igjen i de dødes oppstandelse, når legeme, sjel og ånd skal gjenforenes.

Mens vi er her på jorden, er legemet dødt på grunn av synd, men ånden er liv på grunn av rettferdighet. Dette legeme blir nu fremstillet som et Gud velbehagelig offer, som er vår åndelige gudstjeneste.

V. 12. «Derfor led også Jesus utenfor porten, for at han ved sitt eget blod kunde hellige folket.»

Folket er inne i leiren. Der var alle de tolv Israels stammer.

Men han som skulle hellige folket ved sitt blod, Jesus Kristus, måtte lide og dø utenfor leiren. Legg merke til hellige folket! Det er telttjeneste, renselse i det ytre.

V. 13. «La oss da gå ut til han utenfor leiren og bære hans vanære!»

Jesus er fremdeles utenfor leiren, og det er en vanære å gå der ut til ham for å bli likedannet med ham. Det er ikke noen vanære i å stå i en eller annen sekt; men går du så sant ut til ham — utenfor leiren — da begynner vanæren å komme.

Verket foregår utenfor leiren og kan aldri skje innenfor. Der utenfor har Herren forordnet velsignelse. Dette er stedet hvor Herren lar sig se, og hvor skjøgedommen aldri kan trives; for der er kors, død og blod over alt kjød; men herlighet for ånden.

V. 14. «For vi har ikke her en blivende stad, men søker en kommende.»

Dette var også Abrahams tro og sinnelag.

Han ventet på den stad med de evige grunnvoller som Gud var byggmester og forarbeider til. Derfor var han fremmed og utlending i det lovede land. Akkurat sådan har også vi det. Vi er fremmede og utlendinger her i verden.

V. 16. «Men glem ikke å gjøre godt og å dele med andre! For slike offer tekkes Gud.»

Det er mange ting vi må minnes om å gjøre. Deriblant å gjøre godt og dele med andre. Det er offer også i dette. Derfor heter det: «For slike offer tekkes Gud, han som lar det regne over rettferdige og urettferdige.»

V. 17. «Lyd eders veiledere og rett eder efter dem! For de våker over eders sjeler som de som skal gjøre regnskap, så de kan gjøre det med glede og ikke sukkende; for det er ikke eder til gagn.»

Ingen kan være veileder for andre uten at han selv blir veiledet av den store overhyrde.

Peter måtte gi løfter om at han elsket Jesus mere enn fårene og lammene for å kunne føde dem og vokte dem.

I Esek. 44, 10 og flg. omtales hyrder som hang mere fast ved folket enn ved Herren. Folket hadde pengene og maten, og så fulgte prestene med dem. De elsket buken høyere enn Herren og hans bud. De var prester for folket. De var ikke sanne veiledere; for folket veiledet dem.

Men de levittiske prester, Sadoks sønner, stod fast ved Herren, da folket forvillet sig. De skulle være prester for Gud og ta vare på det han ville ha varetatt. Det var rette veiledere. Vers 15 og flg.

V. 20, 21. «Men fredens Gud, som i kraft av en evig pakts blod førte fårenes store hyrde, vår Herre Jesus, opp fra de døde, han gjøre eder fullt dyktige i all god gjerning, så I kan gjøre hans vilje, idet han virker i eder det som tekkes ham, ved Jesus Kristus; ham være æren i all evighet! Amen.»

Her kalles Gud for fredens Gud, som i kraft av en evig pakts blod førte fårenes store hyrde opp fra de døde. Blodet måtte flyte før Gud kunde kalles fredens Gud. Guds vilje måtte skje like til blodet. Derfor er det tre som vitner: Ånden, vannet og blodet.

For dette vitnesbyrds skyld var Johannes på øen Patmos og så uhørte ting langt inn i evigheten.

Gud gi oss alle nåde til å holde fast ved Ordet og vidnesbyrdet!