Den nye pakt

«Derfor sier han idet han treder inn i verden: Offer og gaver ville du ikke ha, men et legeme laget du for meg, brennoffer og syndoffer hadde du ikke lyst til. Da sa jeg: Se, jeg kommer - i bokrullen er det skrevet om meg - for å gjøre, Gud, din vilje. Idet han først sier: Offer og gaver og brennoffer og syndoffer ville du ikke ha og hadde du ikke lyst til - og de bæres dog fram etter loven - så har han deretter sagt: Se, jeg kommer for å gjøre din vilje. Han tar det første bort for å innsette det annet, og ved denne vilje er vi helliget ved ofringen av Jesu Kristi legeme én gang for alle.» Hebr. 10,5-10.

Den første pakt var bare en skygge av den nye. V. 1. «For et eldre bud settes ut av kraft, fordi det var svakt og unyttig - loven førte jo ikke noe fram til fullkommenhet - og et bedre håp føres inn, så vi kan nærme oss til Gud.» Hebr. 7,18-19.

Den første pakt kunne ikke utrette noe i legemet, og under den pakten hadde de heller ikke gitt sine legemer som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer - det som var Jesu åndelige gudstjeneste. Rom. 12,1. Hva var så denne åndelige gudstjeneste? Jo, det var å lyde det lys Gud gav ham, idet Gud forbannet synden i kjødet. Da ble det legemet frigjort fra synden, som alltid hadde hatt makt over alle legemer, og som gjorde at det trengtes: «Offer og gave og brennoffer og syndoffer.» Men dette hadde Gud ikke behag i. Det som behaget Gud, var et legeme som gjorde hans vilje.

Ved at synden ble fordømt i kjødet, trengtes ikke disse ofringene. Jesus gjorde Guds vilje. Dette var det Gud hadde lyst til. «Han tar det første bort for å innsette det annet.» Hebr. 10,9. «Og ved denne vilje er vi helliget ved ofringen av Jesu Kristi legeme én gang for alle.» V. 10. «Således kan da ingen av eder være min disippel uten at han oppgir alt det han eier.» Den som blir Jesu disippel, han har også gitt sitt legeme over til Gud som et offer, slik som Jesus gjorde, og ved den samme vilje er også våre legemer helliget ved ofringen av Jesu legeme, én gang for alle.

Denne ofringen var det Paulus var kommet inn i når han sier: «Så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med ham i hans død.» Da skjedde det samme i Paulus’ legeme som i Jesu legeme. Frigjort fra synden var han trådt i Guds tjeneste, og hadde sin frukt til helliggjørelse. Rom. 6,22. Han var kommet inn i den nye pakt som Jesus hadde opprettet. Han trengte ikke lenger disse ofringene som Jesus avskaffet, det som Gud hadde forordnet under den første pakt. Han var kommet inn i det annet, det som Jesus opprettet i den nye pakt. Dette er evangeliet for hver den som elsker Gud og hater synden.

Den første pakt «førte jo ikke noe fram til fullkommenhet - og et bedre håp føres inn, så vi kan nærme oss til Gud.» «Så visst er det en bedre pakt som Jesus er blitt borgsmann for.» «- - - Og derfor kan han også fullkommen frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever til å gå i forbønn for dem.» Hebr. 7,18-28.

«Den som kommer til Gud ved ham,» det er de som blir Jesu disipler. «Jeg formaner eder altså, brødre, ved Guds miskunn at I fremstiller eders legemer som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer - dette er eders åndelige gudstjeneste - og skikk eder ikke like med denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av eders sinn, så I kan prøve hva som er Guds vilje: det gode og velbehagelige og fullkomne!» Rom. 12,1-2.

Her ser vi at det samme som skjedde i Jesu legeme, skjer nå i våre legemer. Det er den nye pakt han opprettet, og som vi ved hans fullbrakte verk og sannhetens Ånd er kommet inn i. Dette er evangeliet vi som disipler har å forkynne, og som enhver ved troens lydighet kan komme inn i. Vi leste: «For loven innsetter til yppersteprester mennesker som har skrøpelighet, men edens ord, som kom etter loven, innsetter Sønnen, han som er blitt fullendt for all evighet.» «Således lærte han, skjønt han var Sønn, lydighet av det han led, og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham.»

Dette er evangeliet, og likesom han var ofret og lærte lydighet, er hans disipler kommet inn i den samme utvikling. Peter sier: «Men I er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at I skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørke til sitt underfulle lys.» 1. Pet. 2,9.

Dette høres jo fint ut, og de fleste regner det for noe vi kalles for, fordi vi tror på Jesus. - Det er et veldig religiøst bedrag. Hvordan skal vi kunne forkynne hans dyder uten at vi selv har dem? Og hvordan skulle vi kunne ha dem, uten at Jesu død virker i våre legemer? Det ville være helt umulig. Derfor sier de religiøse vanligvis: Se ikke på meg, men se på Jesus! Når de blir kritisert for sin synd, svarer de: Du skal ikke dømme! - Det er så helt igjennom en forførelse bort ifra evangeliet. Det er å føre menneskene bort fra å følge Jesus som disippel, helt motsatt av den oppgaven Jesus gav sine disipler før han ble tatt opp fra dem:

«Og Jesus trådte fram, talte til dem og sa: Meg er gitt all makt i himmel og på jord, gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet I døper dem til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt eder. Og se, jeg er med eder alle dager inntil verdens ende!» Matt. 28,18-20.

Det er Jesu disipler, de som dannes til likhet med ham, som får del i hans liv og kan forkynne hans dyder. De får del i evangeliet, slik Paulus vitner om seg selv: «Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg, og det liv jeg nu lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og gav seg selv for meg.» Gal. 2,20.

Vi ser at dette liv kunne han leve fordi han var korsfestet med Kristus. Det er jo klart at han ikke tenker på Golgata, men på det korset som Jesus sa hans disipler skulle ta opp hver dag og følge ham. Dette er evangeliet, i motsetning til jødene som ville legge galaterne under loven og omskjære dem. Ved korset kunne Paulus også vitne: «Alltid bærende Jesu død med oss i legemet, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme.» 2. Kor. 4,10.

Fordi han var kommet inn i Jesu Kristi evangelium, kunne han vitne, stikk motsatt av hva de fleste religiøse sier: «Bli også I mine etterfølgere, brødre, og akt på dem som vandrer således som I har oss til forbillede!»

Men forførelsen var allerede på Paulus’ tid blitt så utbredt at han måtte tilføye denne advarsel: «For mange vandrer, som jeg ofte har sagt eder og endog med tårer sier er fiender av Kristi kors, hvis ende er fortapelse, hvis gud er buken, og som setter sin ære i sin skam, de som attrår de jordiske ting.» Fil. 3,18-19.

Vi forstår at det ikke var korset på Golgata de var fiender av. Nei, det var det korset som skulle ha brakt død over kjødet med dets lyster og begjæringer. Deres trøst, kan jeg tenke meg, var Jesu død på Golgata. Slike såkalte evangelister gjorde vel den gang som i dag: De taler glimrende om Jesu lidelser og veldig følelsesfullt om Jesu korsfestelse, men langt ifra slik som Paulus: «Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.» - Derfor kan de heller ikke si som Paulus: «Det som I også har lært og mottatt og hørt og sett hos meg, gjør det, og fredens Gud skal være med eder.» Fil. 4,9. De såkalte evangelister har ingen forståelse av den nye pakt og evangeliet.

Alt i den første pakt dreide seg om det utvortes. Loven kunne ikke makte noe med synden i legemet. Den gav bud og regler for å bevare legemet så mye som mulig fra de utslag synden i kjødet ville gjøre. Og var de lydige mot disse bud og regler, kunne Gud gi dem jordisk velsignelse. 5. Mos. 28. Men bare de frommeste kunne greie å bli ustraffelig etter loven. Paulus vitnet om at han var det, men det kalte han for sin egen rettferdighet. Det var bare noe utenpå, men han ville komme til Guds rettferdighet, den han kom til ved troen. Da måtte også døden virke i hans legeme, og til det måtte han ha Jesu oppstandelseskraft. Med den ble det sant tvers igjennom, ikke noe hykleri, som Jesus advarer så kraftig imot. Fil. 3,6-10. Luk. 12,1.