Den gamle og den nye vei inn i helligdommen

«Han er den som kom med vann og blod, Jesus Kristus, ikke bare med vannet, men med vannet og med blodet, og Ånden er den som vitner, fordi Ånden er sannheten.» 1. Joh. 5,6. Vannet renser legemet utvendig, og blodet renser legemet innvendig. Det blodet Jesus kom med, var paktens blod. «Men fredens Gud, som i kraft av en evig pakts blod førte fårenes store hyrde, vår Herre Jesus, opp fra de døde, han gjøre eder fullt dyktige i all god gjerning, så I kan gjøre hans vilje, idet han virker i eder det som tekkes ham, ved Jesus Kristus, ham være æren i all evighet! Amen.» Hebr. 13,20-21.

Pakten var: «Se, jeg kommer for å gjøre, Gud, din vilje.» «For jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje som har sendt meg.» Joh. 6,38.

For at Jesus kunne holde denne pakten, måtte han ofres. Ved denne ofringen: «Ikke min vilje, men din vilje!» kom blodet fram. Det var paktens blod. I kraft av det kunne fredens Gud reise ham opp fra de døde. Han kom ikke bare med vannet: syndenes forlatelse, men med døden over synden. Det var den nye pakt.

I den første pakt står det skrevet hvordan ypperstepresten skulle gå inn i helligdommen: «Deretter skal han slakte den bukk som skal være syndoffer for folket, og bære dens blod innenfor forhenget, han skal gjøre med dens blod likesom han gjorde med oksens blod, og sprenge det på nådestolen og foran nådestolen. Således skal han gjøre soning for helligdommen og rense den for Israels barns urenhet og for alle deres overtredelser som de har forsyndet seg med, og likeså skal han gjøre med sammenkomstens telt, som er reist blant dem midt i deres urenhet.» 3. Mos. 16,15-16.

Slik var altså den gamle veien inn i helligdommen, og vi leser: «For så sant blodet av bukker og okser og asken av en kvige, når den sprenges på de urene, helliger til kjødets renhet, hvor meget mer skal da Kristi blod, han som ved en evig ånd bar seg selv fram som et ulastelig offer for Gud, rense eders samvittighet fra døde gjerninger til å tjene den levende Gud!» Hebr. 9,13-14. Okser og bukker hadde jo ikke seiret over noen synd, slik at det blodet kunne ha noen kraft. Men Gud hadde pålagt denne ofring for at de skulle kunne få syndenes forlatelse. Den «helliger til kjødets renhet.»

Den nye vei gikk gjennom Jesu eget kjød, der synden ble dødet, idet han ofret seg selv i kraft av en evig ånd. Det blodet har kraft til å rense våre samvittigheter fra døde gjerninger til å tjene den levende Gud. - Den første veien gav ingen vekst og utvikling. Det bæres fram de samme offer som ikke kan bortta synder. Hebr. 10,11. Det var døde gjerninger. Hebr. 13,1-3.

Det var ingen andre enn ypperstepresten som fikk gå inn i helligdommen, men ikke uten blod. Ingen av dem som fikk syndenes forlatelse, fikk komme inn. «Idet den Hellige Ånd herved gir dette til kjenne at veien til helligdommen ennå ikke er åpenbart så lenge det forreste telt ennå står.» Hebr. 9,8.

Nå leser vi om den nye veien: «Da vi altså, brødre, i Jesu blod har frimodighet til å gå inn i helligdommen, som han har innvidd oss en ny og levende vei til gjennom forhenget, det er hans kjød.»

Så lenge forhenget stod, var ikke veien åpnet. Vi leser i Matt. 27,50-51: «Men Jesus ropte atter med høy røst og oppgav ånden. Og se, forhenget i templet revnet i to stykker fra øverst til nederst, og jorden skalv og klippene revnet, og gravene åpnedes, og mange av de hensovede helliges legemer stod opp.» Vi kan spørre hva det var han ropte. Vi leser i Joh. 19,30: «Da nu Jesus hadde fått eddiken, sa han: Det er fullbrakt. Og han bøyde sitt hode og oppgav sin ånd.»

Da var pakten holdt - den nye veien inn i helligdommen var innvidd. Et menneskelegeme av Davids ætt kunne da oppreises til den Hellige Ånds tempel. Den nidkjærhet Jesus utviste for å gjøre dette, kom billedlig til syne idet han laget seg en svepe og renset templet fra all den forretning de drev der. Når vi leser det i sammenheng i Joh. 2,13-22, ser vi at det dreide seg om legemets tempel.

Vi leste at denne nye og levende vei gjennom forhenget inn i helligdommen var innvidd oss. Han var forløper på denne veien, og han kan ikke kalles forløper uten at han har etterløpere. Hebr. 6,19-20. Hva var målet med hans løp? Det var å døde synden i kjødet, som hindret legemet i å gjøre Guds vilje, og å oppta hele guddommens fylde legemlig. Kol. 1,18-20 og k. 2,2-3 og 9-10. Dette var det også Paulus jaget etter når han sier: «Ikke at jeg allerede har grepet det eller allerede er fullkommen, men jeg jager etter det, om jeg og kan gripe det, ettersom jeg og er grepet av Kristus Jesus. Brødre! jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men ett gjør jeg: idet jeg glemmer det som er bak, og strekker meg ut etter det som er foran, jager jeg mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus.» Fil. 3,12-14. Her hadde Jesus en sann etterløper. Og vi ser foran i v. 10 på hvilken måte han fulgte Jesus gjennom forhenget, som var hans kjød: «Så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med ham i hans død.» Da kom han også til Jesu blod, og hadde frimodighet til å gå inn i helligdommen.

De fleste regner slik at ved Jesu blod har de syndenes forlatelse og har frimodighet til å gå inn i helligdommen. Men ingen av dem i den første pakt som fikk syndenes forlatelse, kom inn i helligdommen. Det blir jo ingen vei når de bare ved Jesu død på korset skulle komme inn i helligdommen. Slik er hele religiøsiteten forført ved disse uttrykk som er så alminnelig brukt: «Han har gjort alt, vi skal ingen ting gjøre. - Vår frelse er fullbrakt på korset, og vi er fullkomne i ham. - Gud ser oss gjennom Jesu blod uten synd», og mange lignende uttrykk som forfører menneskene. De taler ingen ting om å følge Jesus, eller om at vi skal ha samfunn med hans lidelser, eller bære hans død i våre legemer. Derfor har de heller ikke hørt evangeliet.

Det står om Jesu blod at det taler bedre enn Abels blod, og til det er vi kommet, og til mellommannen for en ny pakt. Hebr. 12,24. Jesu blod taler ikke om hevn, slik martyrenes blod taler. Åp. 6,9-11. Derfor lærer Jesus oss at hvis vi ikke tilgir våre skyldnere, blir heller ikke våre synder tilgitt. Matt. 6,12 og 14-15.