Stunder du etter det håp evangeliet gir?

I 1. Pet. 1 leser vi at Peter skriver til dem som var spredt rundt om: «Utvalgt etter Gud Faders forutviten, i Åndens helliggjørelse, til lydighet og oversprengning med Jesu Kristi blod: Nåde og fred bli eder mangfoldig til del! Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, han som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, til en uforgjengelig og usmittet og uvisnelig arv, som er gjemt i himlene for eder.»

Gud har utvalgt oss etter Gud Faders forutviten, i Åndens helliggjørelse, til lydighet og oversprengning med Jesu Kristi blod. Vi forstår at han visste hva han gjorde da han utvalgte oss. Det var et kolossalt herlig mål han utvalgte oss til. Dette er jo en veldig trøst når vi synes det er dårlig stell med oss, og vi føler at det er umulig at Gud kan få gjort denne gjerning med oss. Joh. 15,16-17. Når vi leser i 1. Kor. 1, ser vi hvorfor han utvalgte slike dårlige emner. Det er for at vi ikke skal ta noen ære av det han gjør med oss, men at vi skal gi ham æren. Det er likesom med Abraham og Sara.

Vi leser i Rom. 8,24-34 at i håpet er vi frelst. Vi tror på ham som har utvalgt oss, og vi er født på ny til dette håp. Det vi håper på, stunder vi etter. Hvis vi ikke stunder etter dette håp vi er gjenfødt til, da har vi mistet troen. Det gjorde ikke Abraham. Jo svakere han ble, desto sterkere ble han i troen, for han gav Gud æren. Dette må vi ta eksempel av når lyset skinner over vårt liv. Han som har kalt oss, han skal også gjøre det.

«Vi vet ikke hva vi skal be om, slik som vi trenger det, men Ånden selv går i forbønn for oss med usigelige sukk.» Dog «vi vet at alle ting tjener dem til gode som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt.» Altså er vi alltid bønnhørt. Her dreier det seg om at vi skal dannes til likhet med Sønnens bilde. Hva som skal til for oss for å bli likedannet med ham, vet vi ikke: For alle dem han forut kjente, dem har han også bestemt til å bli likedannet med Jesu bilde for å bli hans brødre. Vi leser videre at dem han forut kalte, dem har han også rettferdiggjort, og dem har han også herliggjort. «Hva skal vi da si til dette? Er Gud for oss, hvem er da imot oss?» Nei, ingen kan hindre ham eller oss, dersom vi virkelig vil og stunder etter det. Vi leser videre at han som gav sin egen Sønn, han skal også gi oss alle ting med ham.

«Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør, hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død, ja, hva mer er, som også er oppstanden, som også er ved Guds høyre hånd, som også går i forbønn for oss.»

Her ser vi at det er farlig å anklage de utvalgte. Gud har ennå ikke gjort det han har bestemt med alle disse dårlige emner han har utvalgt, men han rettferdiggjør dem som du kanskje anklager. Jesus er død for dem, og er oppstanden for dem, og sitter ved Faderens høyre hånd og går i forbønn for dem. Les Kol. 3,11-15. Mange er de som går omkring og mener seg selv å forstå sakene. De kritiserer og anklager andre, men de kan komme til å miste sitt eget kall. Vi er ikke kalt til å anklage, men til å være Guds tjenere. Rom. 6,22.

Vi leser i 2. Pet. 1 at vi ved kunnskapen har fått de største og dyreste løfter for at vi ved dem skal få del i guddommelig natur. Derfor må vi legge vinn på i vår tro å vise dyd. Da er vi ikke ufruktbare eller uvirksomme i kunnskapen om vår Herre Jesus Kristus. Han formaner videre til å legge enn mer vinn på å gjøre vårt kall og vår utvelgelse fast! Da skal vi heller ikke snuble. Nei, har vi det i tankene å føye dyd til vår tro, da snubler vi ikke, men stadfester vårt kall, og vi får en rik inngang i vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike. Derfor ville Peter stadig, så lenge han levde, trass i at de visste det og var grunnfestet i sannheten, likevel alltid fortsette å minne om dette.