Fristelse

«Akt det for bare glede, mine brødre, når I kommer i allehånde fristelser, da I vet at prøvelsen av eders tro virker tålmodighet.» Jak. 1,2-3. «Ingen si når han fristes: Jeg fristes av Gud. For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen. Men hver fristes idet han drages og lokkes av sin egen lyst, deretter, når lysten har unnfanget, føder den synd, men når synden er blitt fullmoden, føder den død.» Jak. 1,13-15.

Av dette forstår vi at vi ikke har syndet om vi blir fristet. Men fristelse er en prøve på troen. Først når fristelsen har unnfanget, føder den synd - den har erobret mitt sinn, og jeg begjærer. Jeg har da ikke fulgt Jesus - ikke tjent i Åndens nye vesen. Hadde jeg gjort det, hadde jeg ved Ånden dødet begjæret, og Jesu liv var kommet fram fra mitt legeme i stedet for synden. Ånden kunne da vitne med min ånd at jeg var et Guds barn, og i Jesu blod hadde jeg frimodighet til å gå inn i helligdommen.

Vi leser videre i Jak. 1,12: «Salig er den mann som holder ut i fristelse, for når han har stått sin prøve, skal han få livsens krone, som Gud har lovt dem som elsker ham.» Det er altså store muligheter i fristelsene. Og det står at vi er salige om vi holder ut. Da får vi også en prøvet tro som er så verdifull. 1. Pet. 1,6-7.

«Ettersom vi da har en stor yppersteprest, som er gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen. For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medynk med våre skrøpeligheter, men en sådan som er blitt prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd. La oss derfor trede fram med frimodighet for nådens trone, for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid.» Hebr. 4,14-16. - Når er rette tid? Det er når jeg fristes. Da kan jeg få nåde til å tjene i Åndens nye vesen, slik at det som frister - mine egne lyster - kan bli brakt i døden, og Jesu liv kan bli åpenbart ved mitt legeme. Å bli fristet er det samme som å bli ført til mine fiender, slik som Israel ble ført til sine fiender da de skulle innta landet. «Salig er det menneske som har sin styrke i deg, de hvis hu står til de jevne veier. Når de vandrer gjennom tåredalen, gjør de den til en kildevang, og høstregnet dekker den med velsignelse. De vinner den ene seier etter den andre, så man kan se at Gud er på Sion.» Salme 84,6-8. (8. v. tysk overs.)

Jesus kjente til vår skrøpelighet, men det er et spørsmål om vi kjenner vår egen skrøpelighet. At han kjente vår skrøpelighet, beviser Hebr. 5,7-10.

Vi leste at han ble frelst fra døden. Men han måtte jo dø for våre synder. Vi er kjøpt med Kristi dyre blod som blodet av et ulastelig og lyteløst lam. 1. Pet. 1,19. Hva var det for en død han da ble frelst fra? «For dersom I lever etter kjødet, da skal I dø.» Rom. 8,13. Jesus hadde dette kjød, og kjente den skrøpelighet vi har, og hvor lett vi har for å fristes. Derfor denne kamp, og han ble frelst fra den døden som kommer av å leve etter kjødet. Til tross for at han ble prøvd i alt i likhet med oss, ble han uten synd. Derfor kunne apostelen si: «Og vi forkynner eder evangeliet om det løfte som ble gitt til fedrene, at dette har Gud oppfylt for oss, deres barn, idet han oppreiste Jesus.» Ap. gj. 13,32. «Men den som Gud oppvakte, han så ikke tilintetgjørelse. Så være det eder da vitterlig, brødre, at ved ham forkynnes eder syndenes forlatelse, og fra alt det som I ikke kunne rettferdiggjøres fra ved Mose lov, rettferdiggjøres i ham enhver som tror.» V. 37-39.

Det de ikke kunne rettferdiggjøres fra ved Mose lov, var: «Du skal ikke begjære.» Det var synden i kjødet som Gud fordømte i Jesu kjød. Der ble alt begjær dødet. Det tok sin tid. Det var en vei han innvidde, og her er han blitt vår forløper. Det er det håp som vi har tatt vår tilflukt til, «det vi har som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når innenfor forhenget, hvor Jesus gikk inn som forløper for oss, idet han ble yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis.» Hebr. 6,18-20.