Tjener i Åndens nye vesen og ikke i bokstavens gamle vesen

«Derfor, mine brødre, døde også I fra loven ved Kristi legeme, for at I skulle høre en annen til, ham som er oppstanden fra de døde, så vi kan bære frukt for Gud. For da vi var i kjødet, virket de syndige lyster, som vaktes ved loven, således i våre lemmer at vi bar frukt for døden, men nu er vi løst fra loven, idet vi er død fra det som vi var fanget under, så vi tjener i Åndens nye vesen, og ikke i bokstavens gamle vesen.»

«For Kristi kjærlighet tvinger oss, idet vi har oppgjort dette med oss selv at én er død for alle, derfor er de alle død, og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som er død og oppstanden for dem.» 2. Kor. 5,14-15.

«For det som var umulig for loven, idet den var maktesløs ved kjødet, det gjorde Gud, idet han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet, for at lovens krav skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.» Rom. 8,3-4.

Vi ser her at Gud gjorde noe helt nytt. «Ettersom da barna har del i blod og kjød, fikk også han i like måte del deri, for at han ved døden kunne gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen, og utfri alle dem som av frykt for døden var i trelldom all sin livstid.» Hebr. 2,14-15.

Her ser vi det veldige verk Gud gjorde ved og i sin Sønn. Det gav oss den mulighet at lovens krav kunne bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden. Da kommer vi også inn i Åndens nye tjeneste. De fleste troende kjenner ikke denne tjeneste, derfor kommer de aldri til et guddommelig liv. De regner slik at Jesus oppfylte loven i vårt sted. Vi må da spørre: Hvordan leser de? Hva er så lovens krav? Det er: «Du skal ikke begjære.» Rom. 7,7.

«I har hørt at det er sagt: Du skal ikke drive hor. Men jeg sier eder at hver den som ser på en kvinne for å begjære henne, har alt drevet hor med henne i sitt hjerte.» Her kommer Jesus med oppfyllelsen av loven: Du skal ikke begjære. Begjæret er skjult for menneskene, og derfor var loven maktesløs ved kjødet. Derfor måtte Gud sende sin Sønn i det kjødet hvor begjæret var, for å fordømme begjæret i kjødet, og Jesus dødet begjæret i kjødet. Derfor står det: «i syndig kjøds lignelse.» Hos oss har begjæret vært virksomt, derfor er kjødet blitt syndig. Vi leste: «for at han ved døden kunne gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen.» Den død det tales om her, var døden over begjæret i kjødet. Det var en ny død Jesus kom med. Ved den døden syndet han ikke. Derfor kunne ikke døden holde ham. Oppstandelsen fra de døde beviste at han var Guds Sønn. Rom. 1,3-4.

Fordi den døden først var virksom i Jesus, kalles den for Jesu død. Den samme død kan også vi bære i våre legemer, og da vil også Jesu liv åpenbares i våre legemer. 2. Kor. 4,10-11. Vi leser om Jesus: «Hvor meget mer skal da Kristi blod, han som ved en evig ånd bar seg selv fram som et ulastelig offer for Gud, rense eders samvittighet fra døde gjerninger til å tjene den levende Gud!» Hebr. 9,14. Denne Ånd sendte han over apostlene på pinsedagen. Da ble de ikledd kraft fra det høye, den som Jesus hadde lovt dem. Ap.gj. 1,8. Da først kunne de komme inn i Åndens nye tjeneste. I den tjenesten dødes synden i kjødet, og de kunne være Jesu vitner. Men Ånden skulle ikke bare gi dem kraft, men også veilede dem til hele sannheten. Joh. 16,13. Det var det Gud gjorde med Jesus, idet han fordømte synden i kjødet. Jesus er troens opphavsmann og fullender. Hebr. 12,2.

Jesus måtte leve i tro. Han forstod ikke selv å fordømme synden i kjødet. Det var Gud som gjorde det, og Jesus fulgte opp og ofret seg i kraft av en evig ånd. Den veien innvidde Jesus for oss inn i helligdommen. Når den var innvidd, revnet forhenget fra øverst til nederst. «Idet den Hellige Ånd herved gir dette til kjenne at veien til helligdommen ennå ikke er åpenbart så lenge det forreste telt ennå står.» Hebr. 9,8. Da Jesus ropte: Det er fullbrakt, revnet forhenget, og veien var åpen. Før dette var det bare ypperstepresten som kunne gå inn, men ikke uten blod. Han gikk ikke inn med sitt eget blod, men med dyreblod. Jesus derimot, gikk inn med sitt eget blod og fant en evig forløsning. Hebr. 9,11-12.

Ved at Jesus var lydig når Faderen fordømte synden i kjødet, ofret han seg selv i kraft av en evig ånd. Han innførte denne tjenesten i Åndens nye vesen. Da brakte han fram paktens blod: «Da sa jeg: Se jeg kommer - i bokrullen er det skrevet om meg for å gjøre, Gud, din vilje.» «Han tar det første bort for å innsette det annet.» Hebr. 10,7-9. «Men fredens Gud, som i kraft av en evig pakts blod førte fårenes store hyrde, vår Herre Jesus, opp fra de døde - - -.» Hebr. 13,20. Han «kom ikke bare med vannet, men med vannet og med blodet, og Ånden er den som vitner, fordi Ånden er sannheten.» 1. Joh. 5,6-10.

Det er i Jesu blod vi har frimodighet til å gå inn i helligdommen. Da må vi også tjene i Åndens nye vesen, ellers kommer vi ikke til Jesu blod, og har heller ikke frimodighet til å gå inn i helligdommen. Jesus sa: «Den som elsker sitt liv, mister det, og den som hater sitt liv i denne verden, skal bevare det til evig liv. Om noen er min tjener, han følge meg, og hvor jeg er, der skal også min tjener være, om noen er min tjener, ham skal Faderen ære.» Joh. 12,25-26. Da er vi i Åndens nye vesen, og ikke i bokstavens gamle vesen. Fariseerne hadde grepet kvinnen i hor, og de sa til Jesus: Moses sier at hun skal stenes, hva sier du? Da bøyde Jesus seg ned og skrev på jorden. Da de ble ved å spørre, sa han: Den av eder som er uten synd, han kaste den første sten. - Mon ikke han skrev det som Moses videre sier: Du skal ikke begjære. - Da står det på engelsk: Da de hørte det, ble de overbevist i sin samvittighet, og de gikk ut den ene etter den andre. Joh. 8,9-11. Jesus hadde et helt annet budskap å gi henne: «Gå bort og synd ikke mer!»

Der ser vi at fariseerne stod i bokstavens gamle vesen og tjente. Den tjenesten kalles også for dødens tjeneste. Vi leser om disse to tjenester i 2. Kor. 3. Der ser vi resultatet av å tjene i Åndens nye vesen. V. 17-18. «Derfor, da vi har denne tjeneste, ettersom vi har fått miskunn, så taper vi ikke motet.» K. 4,1-2. Nei, denne tjenesten fører oss til Åndens samfunn, den enhet som Jesus ba om: «At de alle må være ett, likesom du, Fader, i meg, og jeg i deg, at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg.» Joh. 17,21.