Kristi legeme

«For likesom legemet er ett og har mange lemmer, men alle legemets lemmer, om de enn er mange, dog er ett legeme, således er det også med Kristus, for vi er jo alle døpt med én Ånd til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, enten vi er treller eller frie, og vi har alle fått én Ånd å drikke.» 1. Kor. 12,12-13.

Denne ene Ånd er den Ånd Jesus ofret seg selv i. Hebr. 9,14. Alle som er blitt døpt med denne ene Ånd, er disipler og lemmer på Jesu Kristi legeme, eller som Jesus sa: grener på ham, som er det sanne vintre. Det ville da være meningsløst å si at de ikke kunne gjøre noe. Jesus sa: «Han bærer megen frukt.»

Jesus står også beskrevet som hodet for legemet, og vi leser hva innhold hodet har: «Og han er hodet for legemet, som er menigheten, han som er opphavet, den førstefødte av de døde, for at han i alle deler skulle være den ypperste, for det var Guds vilje at hele hans fylde skulle ta bolig i ham.» Kol. 1,18-19.

Når han er den ypperste, da er også alle lemmene ypperlige. Vi leser videre: «For at deres hjerter må bli trøstet, så de knyttes sammen i kjærlighet og når fram til hele rikdommen av den fullvisse innsikt, til kunnskap om Guds hemmelighet, det er Kristus, i hvem alle visdommens og kunnskapens skatter er skjult til stede.» Kol. 2,2-3 og 9-10. «For i ham bor hele guddommens fylde legemlig, og I er fylt i ham, som er hodet for all makt og myndighet.» Videre kan du lese i Ef. 1,19-23 hvilket hode som er gitt til menigheten, «som er hans legeme, fylt av ham som fyller alt i alle.»

Av disse skriftsteder kommer det tydelig fram hva også lemmene blir fylt av, slik Paulus forkynner: «- - - og kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, for at I kan fylles til all Guds fylde,» Ef. 3,19.

Denne utvikling er disiplenes helliggjørelse og vekst, og dermed kunne de, frigjort fra synden, trå inn i Guds tjeneste, og få sin frukt til helliggjørelse. Rom. 6,22.

Jesus satte i menigheten tjenere som skulle hjelpe de hellige - de som var disipler - til å vokse fram til å bli fullkommengjort til tjenestegjerning, til Kristi legemes oppbyggelse. Ef. 4,11-13. Vi ser videre denne utvikling av disiplene: «Inntil vi alle når fram til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde.» Vi ser at disiplene har denne vekst: «inntil vi alle når fram til enhet i troen på Guds Sønn og i kjennskap til ham.»

Større utdannelse kan vi ikke få enn å bli fullkommengjort til tjenestegjerning, til Kristi legemes oppbyggelse. Denne utdannelse får vi ved at Jesu død er virksom i vårt legeme. Da forstår vi også å tjene de andre lemmer på legemet. Uten at Jesu død er virksom i vårt eget legeme, kan vi ikke tjene i menigheten.

Er dette sant, hvorledes kan det da bli splittelse blant de troende??? Nei, det går ikke an hvis de tror på evangeliet! «Er Kristus blitt delt?» Nei, alle sammen forstod nok at det ikke gikk an, men likevel kjeklet de. Hadde Paulus og Kefas og Apollos søkt sitt eget, var det straks blitt tre partier. 1. Kor. 1,10-15. Men disse tre var Jesu tjenere, som kunne hjelpe de hellige fram til denne vekst og utvikling som vi har lest om. Korintierne var fremdeles kjødelige og småbarn i Kristus til tross for at vi leser i det samme kapittel at Paulus takket Gud for den nåde som var dem gitt i Jesus Kristus, at de i ham var blitt gjort rike på alt, på all lære, all kunnskap og alle nådegaver, og at de ventet på Jesu Kristi åpenbarelse. Se kap. 3. Vi ser at disse tre Herrens tjenere var ett. De var selv blitt det de skulle hjelpe de andre til å bli, og derfor kunne det ikke bli splittelse - tre partier. Som tjenere i menigheten og lemmer på samme legeme hadde de forskjellig tjeneste, men de var ett, og regnet seg selv for intet. Bare Gud, som gav vekst, var noe. K. 3,5-9.

Av dette forstår vi at alle de forskjellige religiøse partier ikke har noe med Kristi legeme å gjøre, selv om de forklarer og vrir på alt for å få det til å være bibelsk. Når de forklarer noe, kan du bare spørre: Hvor står det? Da vil du merke at om de viser deg et skriftsted, begynner de straks å forklare det vekk. De tar det ikke slik det står, men tyder det vrangt som Peter sier: «Og akt vår Herres langmodighet for frelse, således som og vår elskede bror Paulus har skrevet til eder etter den visdom som er ham gitt, likesom og i alle sine brev når han i dem taler om dette, i dem er det noe som er svært å skjønne, og som de ulærde og ubefestede tyder vrangt, som de og gjør med de andre skrifter, til sin egen undergang.» 2. Pet. 3,15-16.

Vi ser her at Paulus og Peter var ett. De kunne betjene de hellige om det var aldri så dårlig stell med dem i begynnelsen. Det ble ikke splittelse, men det var mange det gikk slik med som Jesus sier: «Om noen ikke blir i meg, da kastes han ut som en gren og visner, og de sankes sammen og kastes på ilden, og de brenner.» Joh. 15,6.

Vi forstår at alle disse religiøse forsamlinger aldri har hørt evangeliet. De tror at evangeliet bare er syndenes forlatelse, og at alt det som var i Jesus, skal tilregnes dem, uten at de får del i det, for det skal de få i himmelen.

Det kommer tydelig fram at alt det disse religiøse snakker om: å være disipler - Jesus som hode og menigheten som hans legeme - og vi som Guds barn, bare er talemåter, og har ingen ting med evangeliet å gjøre. For dem er det bare budskapet om syndenes forlatelse som er viktig. Sier du en sannhet til dem, da svarer de: «Du skal ikke dømme.» Men, de som elsker sannheten, får erfare sannheten og oppfyllelsen av Jesu bønn: «At de alle må være ett, likesom du, Fader i meg, og jeg i deg, at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg. Og den herlighet som du har gitt meg, den har jeg gitt dem, for at de skal være ett, likesom vi er ett, jeg i dem, og du i meg, for at de skal være fullkommet til ett, så verden kan kjenne at du har utsendt meg og elsket dem, likesom du har elsket meg.» Joh. 17,21-23.

Når vi leser v. 7 og 8, ser vi at den herlighet som Faderen gav Jesus, og som Jesus gav sine disipler, er Guds ord. Uten å holde Guds ord blir det ingen herlighet, og en kan ikke bli ett med Faderen og Sønnen.

Det er altså på den måten vi skal drive misjonsvirksomhet. All denne virksomheten som har skinn av gudsfrykt, uten kraft til å få seier over synd, så de kan bli ett, er bare et bedrag. 2. Tim. 3,1-5.

Nå er det nevnt flere skriftsteder hvor det står: «Likesom» i forbindelse med Jesus og oss. Når du leser Joh. 17, ser du det flere ganger: «Likesom du har utsendt meg til verden, har også jeg utsendt dem til verden.» Dette passer veldig godt når vi tenker på Jesus som Mester og Herre, og oss som lærlinger. Da blir det ikke tomme ord, men sannhet. Da er vi i den nye pakt: «Her er jeg, Gud, for å gjøre din vilje, i bokrullen er det skrevet om meg.» Ordet blir da også kjød i oss likesom i ham, så lenge nådetiden er over oss til vår egen utdannelse, og til å gjøre hans gjerning i verden. Når den er over, kommer opprykkelsen.

«Men om tidene og stundene, brødre, trenger I ikke til at noen skriver til eder, I vet jo selv grant at Herrens dag kommer som en tyv om natten.» 1. Tess. 5,1-11. - Når han kommer som en tyv, skulle en jo nettopp tro at en kunne trenge å vite dagen og timen. Disiplene behøver ikke å vite det, for de gjør som skrevet står: «Derfor, mine elskede, likesom I alltid har vært lydige, så arbeid, ikke bare som i mitt nærvær, men nu meget mer i mitt fravær, på eders frelse med frykt og beven, for Gud er den som virker i eder både å ville og å virke til hans velbehag. Gjør alt uten knurr og tvil.» Fil. 2,12-14.

«I elskede! nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli, vi vet at når han åpenbares, da skal vi bli ham like, for vi skal se ham som han er. Og hver den som har dette håp til ham, han renser seg selv, likesom han er ren.» 1. Joh. 3,1-3. Dette holder disiplene på med, enten det er kort eller lang tid til han kommer, og annerledes kan vi ikke ta livet. Men vi kan være mer eller mindre ivrige, eller ta det mer eller mindre alvorlig. Det stod om å arbeide med «frykt og beven» på vår frelse. «Derfor, da vi får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans velbehag, med blygsel og frykt! For vår Gud er en fortærende ild.» Hebr. 12,28-29.

Slikt hører vi ikke blant de religiøse, og derfor er de også ivrige til å regne ut tiden for Jesu komme. Men på grunn av den lære de har, har de ingen anledning til å gjøre seg rede. Jesus har jo gjort alt, og vi skal ingen ting gjøre. De er alle fullkomne i ham. - Vi leser at Kristus gikk «inn i selve himmelen, for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld.» «Og likesom det er menneskenes lodd én gang å dø, og deretter dom, således skal og Kristus, etter å ha vært ofret én gang for å bortta manges synder, annen gang åpenbare seg, uten synd, til frelse for dem som venter på ham.» Hebr. 9,24-28.

Her kommer det tydelig fram at han ikke kommer på samme måte annen gang som han gjorde første gang. Første gang kom han for å bortta manges synder, annen gang kommer han for å hente dem som er resultatet av hans første komme. I Åp. står det: «La oss glede og fryde oss og gi ham æren, for Lammets bryllup er kommet, og hans brud har gjort seg rede.» Åp. 19,7.

«Men I, brødre, er ikke i mørket, så dagen skulle komme over eder som en tyv.» «La oss derfor ikke sove, som de andre, men la oss våke og være edrue!» «Men vi som hører dagen til, la oss være edrue, ikledd troens og kjærlighetens brynje og med håpet om frelse som hjelm, for Gud bestemte oss ikke til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus, han som døde for oss, for at vi, enten vi våker eller sover, skal leve sammen med ham.» 1. Tess. 5,1-11. Og han fortsetter: «Forman derfor hverandre, og oppbygg den ene den andre, som I og gjør!»

Disiplene har et herlig kall, et «himmelsk kall». «Men dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt, men når vi dømmes, da refses vi av Herren, for at vi ikke skal fordømmes sammen med verden.» 1. Kor. 11,31-32.

«For det er nå tiden da dommen skal begynne med Guds hus, men begynner det med oss, hva blir da enden for dem som ikke vil tro Guds evangelium? Og blir den rettferdige vanskelig frelst, hvor skal det da bli av den ugudelige og synderen?» 1. Pet. 4,17-18.

Den som dømmer seg selv, er den rettferdige. Han er blant dem som bygges opp som levende stener til et åndelig hus. 1. Pet. 2,5. Disse elsker sannheten, og blir ikke fordømt sammen med verden. Dette er vårt himmelske kall. Men alle de som sier, når de får høre sannheten: Døm ikke! er av de ugudelige som vreden er bestemt for. «Eller forakter du hans godhets og tålmods og langmods rikdom, og vet ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse? Ved din hårdhet og ditt ubotferdige hjerte opphoper du deg vrede på vredens dag, den dag da Guds rettferdige dom åpenbares, han som skal betale enhver etter hans gjerninger.» Rom. 2,4-6.

Vi forstår at når nådetiden er omme, har ikke menigheten - Kristi legeme - mer å gjøre på jorden. Da kommer opprykkelsen og bryllupet. Alle de legemer som Kristi død har vært virksom i, og Kristi liv er åpenbart ved, rykkes opp.