Guddommelig natur

Evangeliet gir oss håp om å få del i guddommelig natur i den tiden vi er i dette legemet. Denne veien åpnet Jesus da han var her i et legeme av Davids ætt. Og kunnskapen om ham gir oss dette håp.

«Er I da oppreist med Kristus, da søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd! La eders hu stå til det som er der oppe, ikke til det som er på jorden! I er jo død, og eders liv er skjult med Kristus i Gud.» Kol. 3,1-3. Her sikter han til dåpen i k. 2,11-12.

«Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn, og det er vi. Derfor kjenner verden ikke oss fordi den ikke kjenner ham.» 1. Joh. 3,1.

Som Guds barn lever vi i tro og ikke etter forstanden. Jesu familie kunne heller ikke forstå Jesus. Mark. 3,21. Under loven hadde de jordiske løfter. Da måtte de også tro på Guds velsignelse for å holde den, men det ble jo alt sammen synlig. 5. Mos. 15,7-11. Vi derimot har et himmelsk kall, og da formanes vi til å gi akt på den apostel og yppersteprest som vi bekjenner, Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender. Hebr. 3,1 og 12,2.

Kolossenserne var døpt, hadde skrevet under på lærekontrakten, og var oppreist til et nytt liv, det som Jesus levde. De formanes til å søke det som er der oppe, og ikke anseelse hos mennesker. Ved loven og ofringene ble de renset til kjødets renhet. Det var vannets renselse, men Jesus ofret seg selv i kraft av en evig ånd. Hebr. 9,13-14. Han sier: «For jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje som har sendt meg.» Det var en indre og usynlig ofring. Der kom «paktens blod» fram, og Ånden vitnet, fordi Ånden er sannheten. 1. Joh. 5,6-10. I den ofringen var det ingen ære av mennesker, men Gud gav ham vitnesbyrd.

«Tar vi imot menneskenes vitnesbyrd, da er Guds vitnesbyrd større, for dette er Guds vitnesbyrd at han har vitnet om sin Sønn. Den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg selv, den som ikke tror Gud, har gjort ham til en løgner, for han har ikke trodd på det vitnesbyrd som Gud har vitnet om sin Sønn.» - Vi vet hvor mye det betyr for et menneske å få vitnesbyrd av mennesker. Derfor lever de et utadvendt liv, og strever for å få en god fasade. De tenker mindre på den skjulte ofringen, for å få det vitnesbyrd Gud vitnet om sin Sønn. Slike er ikke Guds barn. De er ikke født på ny, og ved alle sine ofringer kommer de ikke til guddommelig natur. Slike er alltid i trelldom.

«For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn. I fikk jo ikke trelldommens ånd, så I atter skulle frykte, men I fikk barnekårets Ånd, ved hvilken vi roper: Abba, Fader! Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn.» Rom. 8,14-16.

Når vi har det slik, er vi kommet til Jesu ofring: «Skje ikke min vilje, men din!» Der har vi både vannets, blodets og Åndens vitnesbyrd. Det er det skjulte liv med Kristus i Gud, og vi har det vitnesbyrd som Gud har vitnet om sin Sønn. I denne skjulte ofring kommer vi til guddommelig natur. Da er Jesu død virksom i våre legemer, og Jesu liv åpenbares i vårt dødelige kjød.

Hebreerne var ikke kommet til blodets vitnesbyrd. Derfor hadde de ikke fått en åndelig vekst. Hebr. 12,4 og 5,11-13.

«Når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal I åpenbares med ham i herlighet.» Det må være nok for oss. Kol. 3,4. Det står videre om å døde og avlegge. Slike formaninger vi leser om videre, kan en ikke gi andre enn disiplene, de som er født på ny.

«For sin død, den døde han én gang for synden, men sitt liv, det lever han for Gud. Således skal også I akte eder som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus. La derfor ikke synden herske i eders dødelige legeme, så I lyder dets lyster.» Rom. 6,10-12.

«Levende for Gud i Kristus Jesus». Er det ikke Gud du er levende for, da kommer du aldri til guddommelig natur. Du får ikke kjenne Åndens vitnesbyrd med din ånd, at du er Guds barn. Vi leste: «Hvor meget mer skal da Kristi blod, han som ved en evig ånd bar seg selv fram som et ulastelig offer for Gud, rense eders samvittighet fra døde gjerninger til å tjene den levende Gud!» Hebr. 9,14.

«Men nu, da I er frigjort fra synden og er trådt i Guds tjeneste, har I eders frukt til helliggjørelse, og til utgang et evig liv.» Rom. 6,22.

Hva er døde gjerninger? Det er gode gjerninger en gjør for å tekkes Gud, men når en samtidig tar ære av det selv, bringer det ikke helliggjørelse. Derfor blir det døde gjerninger. Vi ser at alt det de strevet med under loven, gav dem ingen helliggjørelse. Det kan du lese om i Matt. 23, i lignelsen om fariseeren i templet. De roste seg av det de gjorde, og søkte menneskers vitnesbyrd. De levde ikke for Gud. Slik er det også med det meste av religiøst arbeid. Det skjer ingen indre ofring, slik at de blir åndelige, så de kan føre menneskene inn i det liv som Jesus ba om: «At de alle må være ett, likesom du, Fader, i meg, og jeg i deg, at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg.» Hvilken verdi har alt dette arbeid når ikke Jesu bønn blir oppfylt? De «har gudfryktighets skinn, men fornekter dens kraft - og disse skal du vende deg fra.»

Hva ble resultatet for Jesus av å gjøre sin Faders vilje? Det resulterte i: «Den som har sett meg, har sett Faderen.» På den måten opptok han hele Faderens fylde i seg. Ordet var Faderen, og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet. - Våre samvittigheter skulle bli renset fra døde gjerninger, som var bud og forskrifter. Når vi blir drevet til det av samvittigheten, da er det trelldom - døde gjerninger. Det står om Jesus: «Idet han ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter, for at han ved seg selv kunne skape de to til ett nytt menneske, idet han gjorde fred.» En blir ikke et nytt menneske ved døde gjerninger, men får kanskje mye å rose seg av. Ved å trede i Guds tjeneste har vi vår frukt til helliggjørelse, da blir vi nye mennesker. Det blir levende gjerninger.

Og Jesus gir oss en kraftig advarsel og formaning:

«Ta eder i vare at I ikke utøver eders rettferdighet for menneskenes øyne, for å sees av dem, ellers har I ingen lønn hos eders Fader i himmelen.» Matt. 6,1-4. Tenk, de blåste i basun når de gav almisser. Jesus kaller dem hyklere. Alle som tjener med øyentjeneste, er hyklere. Det blir aldri guddommelig natur av slik tjeneste, og blir det ikke guddommelig natur, har tjenesten ingen evighetsverdi.

Vi leser: «I tjenere! vær lydige i alle ting imot eders herrer etter kjødet, ikke med øyentjeneste, som de som vil tekkes mennesker, men i hjertets enfold, idet I frykter Herren! Det I gjør, gjør det av hjertet, som for Herren og ikke for mennesker, for I vet at I skal få arven til lønn av Herren. Tjen den Herre Kristus!» Kol. 3,22-24.

Ofte får en dette spørsmål: «Er du heltidstjener?» Da tenker de på at en ikke har noe jordisk arbeid, men bare reiser rundt og preker, eller er en lønnet forstander. - Et slikt spørsmål viser at de har ingen forståelse av å tjene Gud. Slike mennesker er heltidstjenere for mennesker. De tjener ikke Gud i det hele tatt. Alle de gjerninger som gjøres i hjertets enfold for Herren, gir guddommelig natur, og arven til lønn av Herren.

«Ble du kalt som trell, da gjør deg ingen sorg av det, men kan du også bli fri, så gjør heller bruk derav! For den trell som er kalt i Herren, er Herrens frigitte, likeså er også den frie som er kalt, Kristi trell. I er dyrt kjøpt, bli ikke menneskers treller.» 1. Kor. 7,20-23.

De mennesker du forsøker å tekkes, er du også trell under, men det er Jesus som har kjøpt oss. Han er vår Herre. Derfor: «Alt som I gjør i ord eller i gjerning, gjør det alt i den Herre Jesu navn, idet I takker Gud Fader ved ham!» Kol. 3,17.

Når vi tenker på trellen, på all den religiøse virksomhet, og på å være heltidstjener, så hadde ikke trellen mange muligheter. Hvis det kom an på dette kunne Paulus heller ikke ha sagt: «Da gjør deg ingen sorg av det.» Derav forstår vi at det ikke er alt det du gjør, som er saken, men hvilken frukt du får ut av det. Blir det deg til guddommelig natur, da vinner du evig herlighet sammen med Jesus. Da får du del i evangeliet.

«Dog i Herren er verken kvinnen noe fremfor mannen eller mannen noe fremfor kvinnen.» Men tjenestene her i livet er forskjellige. En kan ikke si at den enes tjeneste er større enn den andres. Spørsmålet er bare: Gjør du det for Herren eller for mennesker? Søker du din egen ære eller Guds ære? Får du din frukt ut av det til helliggjørelse eller til mettelse for kjødet?

Mange predikanter og deres hustruer regner slik: Skal vi ha mange barn, kan vi ikke tjene Herren. Enkelte overgir sine barn til slektninger for å reise ut på misjonsmarken. Jeg har sett avisartikler om hvor veldig de har ofret seg for Gud. Men Gud hadde jo betrodd dem barna, og barn er en Herrens gave. De som gjør slik forstår ikke mye av evangeliet.

Paulus skriver: «- - - men hun skal bli frelst gjennom sin barnefødsel, såfremt de blir i tro og kjærlighet og helliggjørelse med tuktighet.» 1. Tim. 2,15.

Mødre som har mange barn, har ikke mye tid til å ta del i religiøst arbeid. Men har ikke hun en gyllen anledning til å vinne sine barn for Gud? Jo, men det er ikke så ærefullt som å reise ut på misjonsmarken. Der kan en mer gjøre seg gjeldende. Paulus skrev ikke bare at hun ble frelst gjennom sin barnefødsel. Han sier: «Såfremt de blir i tro og kjærlighet og helliggjørelse med tuktighet.» Akkurat dette kan vi tilføye til slaven også, og til all tjeneste. Ved dette får tjenesten verdi, men uten blir det ikke guddommelig natur. Det er bare guddommelig natur som har verdi i oppstandelsen. I hvilke forhold du får del i den, er det ikke snakk om.

«For derved at han selv har lidt og har vært fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet.» Hebr. 2,18. Lidelser virker fristelse, men Jakob skriver: «Akt det for bare glede, mine brødre, når I kommer i allehånde fristelser, da I vet at prøvelsen av eders tro virker tålmodighet, men tålmodigheten må føre til fullkommen gjerning, for at I kan være fullkomne og hele og ikke mangle noe.» K. 1,2-4.

Det er ingen sak når fristelsen virker tålmodighet. Da blir det alt annet enn å synde. Skal fristelsen virke tålmodighet, må en også ha Jesu død i sitt legeme. I fristelsen vekkes synden i kjødet, den som ikke er dødet, og jeg får anledning til helliggjørelse. Dette er det skjulte liv «med Kristus i Gud».

«Da nu Kristus har lidt i kjødet, så væpne og I eder med den samme tanke, at den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden, så I ikke lenger skal leve etter menneskers lyster, men etter Guds vilje, den tid I ennå skal være i kjødet.» 1. Pet. 4,1-2. Hva er det som står: «Ferdig med synden»! Ja, det er evangeliet. Det gir evig herlighet å leve etter Guds vilje den tid en er i kjødet. Da må Kristi død virke i fristelsen. Vi leser videre om dette:

«I elskede! undre eder ikke over den ild som kommer over eder til prøvelse, som om det hendte eder noe underlig, men i samme mon som I har del i Kristi lidelser, skal I glede eder, for at I også i hans herlighets åpenbarelse kan glede eder med jubel.» K. 4,12-13. Hvor mange har vel hørt slik forkynnelse?

«For også Kristus led én gang for synder, én rettferdig for urettferdige, for å føre oss fram til Gud, han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i ånden.» 1. Pet. 3,18. På denne måten kom han til «hele rikdommen av den fullvisse innsikt, til kunnskap om Guds hemmelighet, det er Kristus, i hvem alle visdommens og kunnskapens skatter er skjult til stede.» Kol. 2,2-3.

La oss følge ham etter, han er jo vår «forløper». Idet vi trår i Guds tjeneste, har vi også de samme muligheter i fristelsene. Paulus sier til Timoteus: Gi akt på deg selv og på læren, da skal du frelse både deg selv og dem som hører deg. - Da er han virkelig en arbeider og kan føre menneskene til Gud.

«For vi er hans legemes lemmer. Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød. Denne hemmelighet er stor, men jeg tenker hermed på Kristus og på menigheten.» Ef. 5,30-32. «Og som enhver må bekjenne, stor er den gudsfryktens hemmelighet: Han som ble åpenbart i kjød, rettferdiggjort i ånd, sett av engler, forkynt iblant folkeslag, trodd i verden, opptatt i herlighet.» 1. Tim. 3,16.

Her ser vi det store kall vi har fått. Vi skal ikke bare bli én ånd med ham, men også ett kjød med ham, men da må vi også vandre i Ånden for at det verket som skjedde i ham, skal skje i oss.

Hva slags kjød var det Jesus hadde? Han hadde et kjød der synden ble fordømt, og Ordet ble kjød, og de kunne se hans herlighet. Ordet var Gud, og Jesu herlighet kunne de ikke se på annen måte enn ved at Ordet var blitt kjød i ham. «Den som har sett meg, har sett Faderen,» sa Jesus.

På samme måte blir også vi ett kjød med Jesus, og blir hans brud. Vi har også lidd døden i kjødet og er blitt levendegjort i ånden, og har fått del i den samme kunnskap og visdom som ham. Dette er vårt himmelske kall ved evangeliet.