Tilregnet rettferdighet

«For Kristi kjærlighet tvinger oss, idet vi har oppgjort dette med oss selv at én er død for alle, derfor er de alle død, og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som er død og oppstanden for dem.» 2. Kor. 5,14-15.

Her ser vi Paulus’ regnestykke. Når vi er blitt disipler, da er vi i det hatet til vårt eget liv etter kjødet som Jesus demonstrerte i templet, der han talte om å bygge opp templet på tre dager. Joh. 2. Og likeså i den kamp han førte i Edom, som vi leser om i Es. 63. Da var hevnens dag i hans hjerte. Det var kampen i det «Davids legeme» for å tilintetgjøre lyster og begjæringer, slik at legemet kunne bli bygget opp som den Hellige Ånds tempel. Da kunne det bli ro der til å be og høre. 1. Kor. 6,19-20.

Den død og den fylde som tok bolig i Jesu legeme i hans kjøds dager, blir altså tilregnet disippelen når han har underskrevet kontrakten. Det er den tilregnede rettferdighet på grunn av troen på Kristus Jesus som yppersteprest og Herre.

Vi leser i Rom. 7,4-6: «Derfor, mine brødre, døde også I fra loven ved Kristi legeme, for at I skulle høre en annen til, ham som er oppstanden fra de døde, så vi kan bære frukt for Gud. For da vi var i kjødet, virket de syndige lyster, som vaktes ved loven, således i våre lemmer at vi bar frukt for døden, men nå er vi løst fra loven, idet vi er død fra det som vi var fanget under, så vi tjener i Åndens nye vesen, og ikke i bokstavens gamle vesen.»

Her ser vi igjen at det som skjedde ved Jesu legeme, tilregnes oss. Men det er bare hvis vi forblir i hatet til kjødets lyster og begjæringer. Da tjener vi i Åndens nye vesen. Det var en ny tjeneste som Jesus kom med. Han stod for Faderens åsyn. Han levde i «troens lydighet», og det kunne ikke hans søsken og hans mor forstå. Da han så begynte å virke, trodde de han var fra seg selv. Mark. 3,21. «I er jo død, og eders liv er skjult med Kristus i Gud.» Kol. 3,3. Disse søker det som er der oppe, ikke det som er på jorden.

Når vi nå, som Jesus, tjener i Åndens nye vesen, blir det som Ånden viser meg, det som kommer fra mitt legeme - min natur - også dødet, for vi ble jo døpt til hans død. Rom. 8,13-14. Dette er disippelens utvikling og vekst. Det som ble tilregnet ham ved det fullbrakte verk i Kristus Jesus, blir på denne måte også fullbrakt i disippelen. Hebr. 9,14. Og apostelen skriver: «For sin død, den døde han én gang for synden, men sitt liv, det lever han for Gud. Således skal også I akte eder som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus. La derfor ikke synden herske i eders dødelige legeme, så I lyder dets lyster, by heller ikke eders lemmer fram for synden som urettferdighets våpen, men by eder fram for Gud som de som av døde er blitt levende, og eders lemmer som rettferdighets våpen for Gud! For synden skal ikke herske over eder, I er jo ikke under loven, men under nåden.»

Når du leser dette, hva hører du da? Ved disse formaninger hører du kanskje loven? Gjør du det, da har du ikke hørt evangeliet. Vi leste: «For synden skal ikke herske over eder, I er jo ikke under loven, men under nåden.» - Å være under nåden er vel ikke å være under loven? Nei, det var Jesus som kom med nåden og sannheten - evangeliet. Det var Moses som kom med loven. Fordi du er kommet inn i en forfalsket nåde, som er uten sannhet, er nådens virkninger blitt som lov for deg. Judas 3-5.

«Med Silvanus, den trofaste bror - det holder jeg ham for - skriver jeg kortelig til eder for å formane og vitne at dette er Guds sanne nåde som I står i.» 1. Pet. 5,12.

På den tiden var allerede nåden blitt så forfalsket at Peter tok Silvanus med som vitne på at de stod i den sanne nåde. Derfor kunne han gi formaningen til å vokse i nåden og når det var ved nåde, var det vår Herre og frelser, Jesus Kristus, som fikk æren. De som selv søker ære, står ikke i nåden. 2. Pet. 3,17-18.

Her ser vi at formaninger hører med til den sanne nåde, og så fortsetter han i det andre brev å skrive til dem som har fått «samme dyre tro som vi ved vår Gud og frelser Jesu Kristi rettferdighet.» Vi leser videre: «Nåde og fred bli eder mangfoldig til del, idet I kjenner Gud og Jesus, vår Herre!» Så gjør han dette klarere for dem: «Ettersom hans guddommelige makt har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt, ved kunnskapen om ham som kalte oss ved sin egen herlighet og kraft og derved har gitt oss de største og dyreste løfter, for at I ved dem skulle få del i guddommelig natur.»

De fleste tror at vi skal få dette når vi kommer til himmelen, nettopp fordi de aldri har hørt evangeliet. Men apostelen forklarer videre når vi skal få det: «Idet I flyr bort fra fordervelsen i verden, som kommer av lysten, så legg og just derfor all vinn på i eders tro å vise dyd, - -.»

Fordi de stod i den sanne nåde, kunne han fortsette å formane dem, og han ville holde på med det så lenge han var i legemet, enda de visste det og var grunnfestet i det. 2. Pet. 1,1 og videre.

De aller fleste sier når de hører en formaning: Vi kan ingen ting gjøre, og de siterer Jesus. Da føler de at de er på sikker grunn. Men som de fleste forfalsker Guds ord til det som passer dem, slik forfalsker de også disse Jesu ord. Hva sier han: «Jeg er vintreet, I er grenene, den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer megen frukt, for uten meg kan I intet gjøre.» Joh. 15,5.

Altså når de sier: Vi kan intet gjøre, sier de samtidig at de er uten ham, og da er de heller ikke disipler. De er heller ikke lemmer på Kristi legeme.