Tredje trinn - Korsets vei eller Kristi lidelsessamfunn

Gud benytter gjerne ytre årsaker for å føre en inn på tredje trinn. Han setter en inn i slike forhold at selvlivet tvinges fram i lyset. Punkt for punkt spesifiserer Gud de mange uttrykk for selvlivet, idet man lar det passere det indre øye. Guds lys vil således etter hvert dømme selvlivet. Nå har man fritt valg, enten en vil anerkjenne den dom som blir brakt en ved Guds lys, eller forkaste den. Men på dette trinn er man grepet av Kristus. Hele dens lengsel er å si ja til ham, enten det gjelder dom eller befaling. Skulle det enn i enkelte øyeblikk komme mye fram for bevisstheten, så frykter man ikke. for en har ikke fått trelldommens ånd til frykt, men barnekårets Ånd ved hvilken en roper Abba Fader.

Guds lys dømmer selvlivet, dommen er alltid til døden. Hele selvlivet fikk sin dom på korset. Ved tro dør nå sjelen bort fra det i og med Kristus.

Selvlivet danner forbryteren i mennesket. Guds nåde har hittil dekket forbryteren, så man ikke har sett dybdene i den fordervede natur, fordi den ennå ikke tålte det. Johannes sier: «Loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.» Joh. 1, 17.

Gud lot oss først erfare nåden i rikt mål, men nå fortelles vi ved Guds lys den dype sannhet, at vårt eget liv er aldeles fordervet. Erkjenner vi da sannheten, vil den frigjøre oss fra den dårskap lyset åpenbarer.

Vi har fritt valg nå som alltid ellers. Vi kan leve med nåde over selvlivet, eller vi kan være enig med Gud i hans dommer og la forbryteren dø. Når selvlivet dør, da inntrer den utdypende rettferdighet punkt for punkt, hvilket i Skriften kalles for å jage etter rettferdighet.

Det vi er død fra, er vi virkelig frigjort (rettferdiggjort) ifra. På denne måte blir døden virksom i oss. 2. Kor. 4, 12. Det foregår en indre korsfestelse av selvlivet. Hva som er sant i Kristi kors på Golgata (den objektive sannhet), blir nå ved tro sant i oss (den subjektive sannhet). Ordet om korset er for oss som blir frelst en Guds kraft. 1. Kor. 1, 18. Vi får makt til å sette livet til. Den Hellige Ånd driver oss til korset, og korset er porten til et alltid dypere liv i Gud. Dersom vi dør med Kristus, skal vi leve med ham. På korsets vei er man enig med Gud i hans rettferdige dommer. Vi møter Gud på hans dommers veier og dømmer selvlivet sammen med ham ved å si ja til alt Guds lys. Idet man går korsets vei, vokser stadig kjærligheten til Gud og hatet til seg selv.

Kjærligheten til Gud er utøst i oss ved den Hellige Ånd, og dette virker det dype hat over alt som hindrer kjærligheten. Alt som hindrer en i ens vandring med Gud, fikk sin dom i Kristus på Golgata. Derfor elsker en korset, den plass hvor ens selvliv kan dø. Korsets vei blir en fortærende kraft. Alt som hindrer en i løpet, kastes av. Man lærer at en ikke må spare «seg» eller «sitt». Så mange som sparer seg selv, er Kristi korsets fiender. Disse sparer sin dårskap til sin egen skade. Satan står alltid bak ordene: «Spar deg selv.»

Idet selvlivet går til grunne, oppstår det lidelser i sjelen. Foran død går det lidelser. I Fil. 3, 10 heter det: «Så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med ham i hans død.» Vi får del i hans oppstandelseskraft for å kunne tåle hans lidelses samfunn, idet Kristi død virker den indre korsfestelse: Denne død er virksom inntil en blir dannet til å ligne Kristus i hans død.

Den dom som ble fullbragt i Kristus, skal nå ved tro fullbringes i oss. Disse indre dommer avsagt av Guds rettferdighet virker smerter, idet døden ustanselig er i virksomhet. «Alltid bærende Jesu død i legemet, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød,» sier Paulus. 2. Kor. 4, 10. Død står her uttrykt med «nekrose», det er en hentæren av oss selv. Man setter sitt mål i å bli dannet til å ligne Jesus i hans død. Lidelsene blir store, idet Gud renser og lutrer en i fornedrelsens ovn. Gud peker ikke alene på ting i livet som er onde etter menneskelige begreper, men også på de ting som synes å være gode. Alt som tilhører vårt selvliv, må fjernes, enten det synes godt eller ondt. Det faller ofte tungt å dø fra en ting som synes god. Når man skal miste en ting, da går det først opp for bevisstheten, hvor stor pris man setter på den. Men Gud tar i sin kjærlighet alt fra oss. Vi må oppgi alt uten betingelser, vi må dø fra det. Man tar i tro disse åndelige sprang ut fra seg selv. Det er som om man må lukke sine øyne, når man i tro tar disse sprang ut i mørket - i dødens mørke. Men hva skjer, idet man tar disse sprang? Å! Lys, frihet, glede, kraft: Guds åpenbarte herlighet slår en i møte. Under var de «evige armer!» Dette er den underbare hemmelige vei til befrielse, en vei som kun blir forstått av dem som vandrer den. Det er den dunkle vei i Jesu fotspor. Vi bryter igjennom til nytt lys, ny glede, til nye rikdommer. Det guddommelige liv åpenbares bak døden. I samme grad man dør, vil gudslivet åpenbares. I samme grad vi dør, vil våre gjerninger som er gjort under nådens velsignelse, opphøre, for at de guddommelige kan komme fram, det er de gjerninger som flyter ut fra rettferdighetens, livets kilde. Dette er frukt av en overvettes nåde. Det er en stor nåde at den benådede forbryter får dø.

Under denne dødsprosess kan lidelsene ofte bli så store at man må spørre om Gud har glemt en. Dog midt under lidelsen vokser hver dag kjærligheten til den hånd som slo. Man blir syk av kjærlighet. Nettopp gjennom denne prosess økes kjærligheten, så sjelen endog roper: Styrk meg med druekaker og kveg meg med epler, for jeg er syk av kjærlighet. Høys. 2. Vidunderlige liv i kjærlighet og hat, i glede og smerte.

Gud løser oss nå fra alt, fra ondt og fra det som vi ville kalle godt, det siste er det verste å slippe, men Gud løser oss fra alle bånd som ennå måtte binde oss, for at han kan knytte oss til seg selv. Det er som om alt blir røvet, intet blir tilbake. Man blir i sannhet fattig. Overgitt har en intet annet å gjøre enn å kaste seg i Guds armer, han som er miskunns Fader; og all trøsts Gud. 2. Kor. 1, 3-4. Alt som er utenfor Gud, svikter, det er så flyktende, så urolig. Således beskjærer Gud oss fra vårt eget, for at han selv kan utfylle hele vår tilværelse.

Under disse tilstander drar Gud oss gjennom alle hindringer. Denne Åndens dragning virker som en dyp lengsel. Denne lengsel er i sitt vesen en indre bønn, ofte uten ord, som gjennomtrenger hjertets innerste vesen. Bønn i tredje trinn adskiller seg fra bønn i annet trinn derved at den er ren hjertebønn, mens bønn i annet trinn mere er en omfattende bønn for de ting som er innenfor min egen interessesfære, under Guds velsignelse. Her kan man gjerne be timevis under Guds velsignelse, men i tredje trinn er hele tilværelsen en bønn.

Under disse tilstander taper man mer og mer den personlige rikdomsfølelse, som man hadde i annet trinn, da man følte seg rik og sterk, man treder nå over i åndens fattigdom. Denne åndens fattigdom blir større og større ettersom Gud rykker bort trosstøttene. Trosstøtter er gaver og velsignelser fra Gud, som setter en inn i et behagelig velvære. Mange blir gående hele sitt liv med disse trosstøtter, enten fordi de ønsker dem, da de er behagelige, eller fordi de ikke tåler å miste dem og driste seg ut i naken tro. Når trosstøttene faller, økes fattigdommen. Man blir nå ringere og ringere i seg selv. En synes at all godhet fra Gud er så ufortjent. En slår seg gjerne sammen med Gud imot seg selv, så stort er nå hatet mot selvlivet. Under alt føler man seg så ringe og uverdig, at endog andres godhet mot en kan virke som kors. Istedenfor godhet synes man at straff hadde passet bedre. En blir til sist så overlatt til Gud, at en befinner seg vel i sin smerte, ja nærer endog en dyp kjærlighet til smerte. Når denne en dag blir mindre, så ønsker man gjerne smerten tilbake igjen, om den enn er som en fortærende ild i dypet av ens indre vesen.

Her lærer man å elske Guds fortærende ild over selv livet likeså høyt som en før hadde elsket ham, når han som en herlig luftning fra himmelen ombølget en med sin milde nåde. Her lærer man å kjenne Guds rettferdighet. Midt under Guds rettferdige dødsdommer over ens selvliv økes kjærligheten til Gud, for under alle lidelser og prøvelser blir samfunnet med Gud renere og skjønnere. Nå ser man i sannhet at Gud midt i sin rettferdighet er idel kjærlighet.

Under alt dette lærer man en god lekse, man trer mer og mer inn i en hellig likegyldighet. En blir tilfreds med Guds vilje, hvorledes han enn behandler en. Ja, man synes endog å være tilfreds med hans vilje, om man enn ble støtt ut i ytterste mørke. En har lært å kjenne Gud som en rettferdig Gud.

På dette standpunkt er man meget subjektiv. I Guds lys har man vennet seg til å dømme seg selv. En er blitt innadvendt, derfor vil man oppdage de minste indre uttrykk og bevegelser. En er blitt som en fotografisk plate. Man har vennet seg til å skue ut etter Guds lys, for at det skulle åpenbare selvlivet. En har lært å fryde seg ikke alene i Guds milde kjærtegn, men også i hans dommer - endog midt under kjødets protest. Det har vært en glede å nekte kjødet det minste pusterom, den minste trøst.

Ettersom nå Gud lar selvet passere forbi det indre øye for å få ens bifall til dets død, så lærer man og blir øvet i mer og mer å skille mellom godt og ondt. Hebr. 5, 14. Fordi en nå er prøvet i mange ting, kan man komme andre til hjelp i deres lidelser med den trøst, hvormed en selv er blitt trøstet av Gud. 2. Kor. 1, 4.

I denne stand er det hele ens begjær å behage Gud. En inntar gjerne alle mulige stillinger for å komme Gud så nær som mulig.

Foruten de lidelser man har ved å avdø fra seg selv, så kommer dertil den objektive (ytre) lutringsprøve. Her blir man prøvet av andre. Vi avdør fra selvlivet ved tro. Nå skal denne tro prøves, idet vi skal vandre gjennom det praktiske liv, for ved tro skal den rettferdige leve. Vi er frigjort eller rettferdiggjort fra selvlivet ved tro, og ved tro skal jeg leve i denne frihet. Nå blir vår tro prøvet i livets kamper, som alltid er troskamper, og er vi befestet i vår tro, vil vi seire. Svikter troen, må vi atter i lutringsilden for samme ting. Seirer vi ved tro, da kan vi lide en rettferdig for urettferdige, således som Jesus. Dette er meget fruktbringende, for derved kan vi føre andre fram til Gud. 1. Pet. 3, 18. For når vi lider som rettferdig, får vi makt til å tilgi.

I denne stand møtes man med store fristelser fra Satan. Han søker alltid å gjøre en slik sjel forsagt, hvilket er det samme som å knurre mot Gud og være misfornøyd med hans veier. En synes ofte at en annen vei kunne være lettere. I sin dødsforlatthet vil den søke trøst hos andre i sine egne smertefulle sukk.

Midt under disse kamper og lidelser vokser det fram fattigdom i ånden, saktmodighet, ydmykhet, barmhjertighet osv. Det er dyder som man blir velsignet med. De gror fram ganske naturlig av lidelsens jordbunn uten at en vet om det. Lidelsene brakte en inn for Guds ansikt, og i hans nærhet er man blitt så skjønt beriket. Disse dyder er et uttrykk for ens indre vandring med Gud. Slik som hjertet er, så blir det ytre. Derfor har en slik sjel en vidunderlig virkning hvor den kommer. Fordi ens selvliv er under korsets prosess, så virker man som et kors på andre. Ens skjønnhet er en dom over all kjødelighet hos dem som man møter på sin vei. Men da denne dom er parret med saktmodighet og ydmykhet i ens Gudhengivne sinnelag, så virker den ydmykende på andre. Det kan i sannhet sies at man har fått en saktmodig og stille ånd, som er meget kostelig for Gud. Da en er ringe i sine egne øyne, har man ingen tanke for å heve seg i andres øyne. En er hva en er, for man ser på Gud og glemmer seg selv. Guds dyder stråler så herlig fram fra ens liv. Vidunderlige liv, lidelsen har gjort en ubevisst om seg selv. Derfor er man så herlig åpen.

Hvor Guds kjærlighet er forunderlig. Du oppelsker kjærligheten til deg på tusen måter ved gaver og velsignelser, og du tar disse igjen, bare for at man i den dype lengsel skal falle dypere inn i dine armer, du som har gitt alt dette. Du gir og du tar bare for at sjelene skal bli fattige, så du atter kan tilfredsstille dem i større mål enn noensinne før. Du knytter dem til fattigdommen, for at de i sin nød skal holde seg ved dine rikdommer, og du gjør dem rike midt i deres fattigdom. Fattigdommen virker en fortærende lengsel etter Guds rikdommer. Når Guds Ånd kaster lys over disse ting i Gud eller de dype åndelige tilstander man kan komme til, da virkes i en disse lengsler, som med makt bryter seg fram fra hjertedypet. Når man får øye på disse rikdommer hos Gud, da er det som om man faller tilbake nettopp i det motsatte av hva en har sett. I slike øyeblikk vet man nesten ikke om en skal fortvile over seg selv eller la seg fortære av lengsel. Denne trang er en ennå dypere bønn om disse ting. Gud skal fylle all ens trang etter sin rikdom i herlighet i Kristus Jesus. Fil. 4, 19. Hele personen er gjennomtrengt med denne lidelseslengsel, parret med håpets underbare glede. En er som en ball for Guds kraft, som drar en hen mot disse herligheter. En lar seg dra, men jo nærmere en kommer, desto fattigere føler en seg.

Det drar og drar, ja drar der inne
med evighets krefter i min barm,
og hjertet ønsker bare å forsvinne
i dypet av enhetens mektige favn.

Og dragningens lengsler virker som smerte
dog søtt så mitt hjerte hopper av fryd,
det sukker, ja roper i dypet av hjertet:
forsvinne i deg, du evige Gud.

Hele Gudslivet synes som en veldig bølge av ebbe og flod. Ebben river med seg alle ens dype lengsler og fører dem i mektige strømninger ut i Guds store osean, men samtidig blir vannstanden liten, ja det er som om man endog blir uttømt. Dette er den skrikende fattigdom i ånden, og en ny fattigdom er en uimotståelig bønn, et intenst rop etter Guds uendelige nåde - etter Gud selv - etter Jesus Kristus og den Hellige Ånd i dens fylde. Ebben avslører en lengtende og sørgende kvinne, som har mest lyst til å tilsløre seg, for at ikke noen skal se hennes ansikts blusel - ikke se hennes lengtende tårer.

O, hvilke rop som utgår fra hjertedypet! Bare Gud kjenner deres dybder. Ord ville forringe ropene, så disse ville tape seg som en vind taper seg i det fjerne. Dette er hjertelengselen, den som er virket av evige krefter parret med den dypeste fred. Dette rop trenger inn i dypet av Guds hjerte.

Når ebben har revet med seg alt - alt, så det synes kun å bli tilbake en uendelig tomhet, som bare en uendelighet kan fylle - en ubegripelig fattigdom, som en ubegripelig rikdom kan fylle, da blir det stille, som før bruddet av en storm. Mektige krefter røres der ute i Guds dybder, havet begynner å rulle og rulle med en veldig bølge, som synes å skulle rive med seg alt det som fantes der ute. Det er som om tomheten river fylden til seg, som om fattigdommen har sterkere krefter enn rikdommen, som om intetheten er sterkere enn allmakten, for den synes å skulle trekke alt til seg - Gud selv i hans evige fylde, som nå skyller inn over en som en overflod av kjærlighet, som bringer med seg gjenstanden for ens uendelige lengsler.

Det er som om evighetens skjulte krefter er rokket bare for å utfylle en lengtende sjel og tilfredsstille begjæret i dens hjerte! Himlenes språk vil neppe kunne tolke hva en slik åndelig flodbølge inneholder. Ja, englene fatter det ikke, men det «evige ord» i hjertedypet tolker på en herlig måte Guds dybder for den jublende sjel.

Slik er fattigdommen i ånden. Salige er de fattige i ånden! for himlenes rike er deres. Salige er de som sørger, de skal trøstes. Salige er de saktmodige, de skal arve jorden. Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet, de skal mettes. Matt. 5, 3-6. Det er som om disse salighetsprisninger nettopp gjelder disse sjeler.

Alt hva vi får av Gud, er skjulte skatter i ånden. Disse må ikke betraktes med et kjødelig øye, for det vil virke menneskelig velvære over den åndelige tilstand som man befinner seg i. Man skal derfor være fattig i sin ånd. Dette bevirker at en føler seg ringe som om man intet hadde, ennskjønt en har mye, som om man intet vet, ennskjønt man vet mye. Dette er stridende mot all fornuft. Her møter vi den guddommelige antilogikk (mot all fornuft). Denne bibelske antilogikk tilhører dybdene i Guds visdom, og den innebærer i seg en uendelig stor nåde. Den bringer Guds rikdommer inn i en uten at man blir stor av det.

O, dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud. Rom. 11, 33.

Gud fører en videre. Man skal gjennomgå en ennå dypere renselse. Atter og atter må man i ilden. Guds ord er rene ord, likesom sølv som er renset i en smeltedigel i jorden - syv ganger lutret. Salme 12, 7. En som skal dannes etter Guds ord, må lutres og renses mange ganger i smeltedigelen.

Gud har gitt åndens fattigdom som et middel til å få Guds rikdommer. Gud oppelsker kjærligheten ved velsignelser og prøver en ved lidelser.

En får et blikk på sin fattigdom i ånden, på sin saktmodighet, på sin ydmykhet. Man får øye på sin for Guds rikdommer mottagelige tilstand. Denne tilstand åpenbares i fattigdom i ånden, i saktmodighet, i ydmykhet. En begynner nå å sette pris på disse ting. Etterpå taler man om det og ber andre søke dem. Gud er sjalu, han vil bare eie oss i renhet, og derfor handler han underlig med oss. Når man får øye på sine dyder, begynner en straks å verdsette dem. Men Gud er nidkjær for denne sjel. Når en begynner å se på sine dyder, da svinner disse: fattigdom i ånden, saktmodighet, ydmykhet, indre bønn. En satte pris på disse ting, og tenkte ikke over at det egentlig var Guds rikdommer som bevirket disse dyder. Når en så på sine dyder, kom blikket bort fra rikdommene i Gud. Da disse svant for ens blikk, svant også dydene.

O, fattigdom! Man elsket sin fattigdom og glemte Guds rikdommer.

Før hadde man mistet følelsen av åndelig rikdom, nå kom turen til den åndelige fattigdom.

Nå får en riktig øynene opp. Man er engstelig og forundret. Halvt ubevisst begynner en å søke det tapte. En selvanklagende smerte og fortvilelse fyller en. Gud fører en nå ut i forhold hvor uante dybder i selvlivet kommer fram, og Gud renser en dypere og dypere. Under alt dette synes man å føle seg så lett i sitt kristenliv. En mangler det dype innhold. Derfor søker man overalt etter de tapte verdier. En roper til Gud om å få igjen de tapte dyder, den dype åndelige tilstand, den indre bønn. Hvis man søker hen til gleden, da møter en smerte, når man søker smerten, finner en ingen. En finner intet å støtte seg til. Det kommer en dødsforlatthet over en. Håpet om å få igjen det tapte dør mer og mer bort, man må avdø fra det en satte så mye pris på. Men det går her som ved enhver avdøen, man våkner opp i et rikere liv i Gud.

En trer nå atter over i Åndens klarhet. Vinen er blitt klar. En sier nå med David, da hans sønn var død: «Kan jeg bringe ham tilbake igjen? Jeg går til ham, men han vender ikke tilbake til meg.» 2. Sam. 12, 23.

Gud bønnhørte ikke. En fikk ikke de tapte dyder tilbake. En sier derfor som David: «Jeg går til ham.» Hans sønn var gått til Gud. Døden var kommet imellom. I Gud fant David igjen hva han hadde mistet. I Gud finner man igjen hva en har tapt. En fant det i ham ved å dø ifra det.

O, du Guds kjærlighet! Du tok disse ting bare for å føre en dypere inn i deg selv. Hva en tapte, finner en igjen i deg, hvor det ikke tapes. En mister det delte for å finne det igjen i det hele. En mister dydene for å finne dem igjen i deres opphav. Nå utfyller Gud selv det tapte.

Også de tilførte sannheter må ofres. Man hadde en tilbøyelighet til å gå tilbake til en gjentagende nytelse av disse, istedenfor å la dem virke som et ledd til å føre en videre fram. En vil gjerne stanse ved det delte, istedenfor å trenge inn i det hele.

Hukommelsen taper seg mer og mer overfor disse ting. Gud vil ikke at vi skal gå tilbake i tankene for å nyte hans sannheter oppstilt som i et bibliotek i vår hukommelse. Men han vil at vi skal ha forbindelse med ham selv i ånden, han som er alle store og små tankers opphav, han den ene store grunnsannhet, som innebærer i seg løsningen av livets tusen tanker. Han fører oss inn til livets kjerne, hvor mangfoldigheten samles i enheten, der hvor alt er liv.

Gud ønsker alt som offer. Også de frukter man bærer, må ofres ham. Hva man ofrer, får man til evig eie. Man lærer at en ikke må legge sin kjærlighet på det delte, men på ham som innebærer alt i seg selv. Man lærer videre at alt det tilførte ved offer blir som en trapp, som fører videre fram.

Enhver har tilbøyelighet til å søke tilbake til de sist tilførte velsignelser. Men disse går opp i liv, så de ikke finnes. En må derfor atter og atter søke hen til alle velsignelsers opphav. Derved økes livets innhold.

Gud renser alltid en sjel dypere, før han leder den videre. Foran enhver ny velsignelse går en ny renselse. Ethvert nedadgående stadie er en forberedelse til neste trinn.