Fjerde trinn - Autoritetsstadiet

Etter at Gud har blottet og renset oss, fører han oss ved lyset inn i fjerde trinn. Nå er all tåkedis forsvunnet, vinen er ikke lenger grumset, men klar. Nå er man undervist om seg selv, at en ikke lenger må henge i noe utenom Gud. (Sjelens berusende elementer kommer til ro). Dog skal en renses ennå mer. En er ennå ikke ferdig. På ethvert trinn blir man mer og mer renset og forberedes til videre fremgang. Hele Guds behandling har et fremadskridende liv som mål. Derfor er enhver indre behandling et trinn, hvorpå man kan sette foten for å gå videre fram. Således danner alle erfaringer trapper, hvorpå vi kan stige høyere opp. Derfor skal vi ikke bli stående ved erfaringer, men med foten på den siste erfaring skal vi strekke oss ut etter det vi ennå ikke har erfart. På den måte blir ikke erfaringer noe som skal bortkastes, men da de er gjort i Kristus, blir de en grunnvoll i ham, hvorpå jeg alltid bygger videre. Derfor priser vi Gud for både gammelt og nytt.

Gud knytter en nå til seg på en ny måte. En er nå fattig, men Gud gjør en rik, ikke mer i seg selv, men en blir rik i Gud. Guds Ånd - den skjulte lærer i hjertedypet - leder en nå inn i et dypere liv. En er kommet til ro i sin fattigdom. Nå blir en ført inn i den underbare stillhet for Guds åsyn. I stillheten lyder Guds røst klarest. Dog er denne røst så fin, at den endog uten ord meddeler seg til en. For Guds ansikt i hjertets lønnkammer åpnes det åndelige øye for de dype hemmeligheter i Kristus. Der lærer man å kjenne Jesu storhet, slik som den er i seg selv. Det blir et ennå dypere forhold, for fint til å uttrykkes i ord, og der opprettes det inderlige fortrolige samfunn mellom Jesus og sjelen. Jesus betror den her sine lønnligste tanker, sine hensikter, sine planer. Her får man nåde til å tre inn i det indre personlige samarbeide med sin frelser - dette omfattende arbeid for at Jesu brud, menigheten, kan fremstå i sin fulle skjønnhet.

Her inne i hjertets lønnkammer trer Jesus og sjelen sammen med ett hjerte inn for Faderens åsyn i inderlige bønner for Guds folk, for den kjempende brud. Her blir man delaktig i de dype lidelser frembragt av Jesu rene kjærlighet. En blir fylt med kjærlighet og lidelser parret med håpets søte glede for i dette å være Jesu medarbeider. Jesus ber til Faderen, og Ånden sukker samme bønn gjennom sjelen. Denne bønn når det øre som i den indre stillhet er vendt mot Åndens røst. Denne bønn gjennomtrenger en slik at det ikke lenger er som indre bønn i tredje stadie, men den tar hver tanke tilfange i den ytterste skarphet. Det blir et klarsynt, målbevisst, og intenst samarbeid med Jesus Kristus. Her er det ikke lenger tale om å søke Gud fra en kjent åndelig stilling eller fra et kjent åndelig følelsesuttrykk, for her har man ikke øye for seg selv eller den tilstand en er i. En glemmer å se på seg selv for det vell av lidelser som legger seg over en i ens kamp for sine brødre og søstre. Her er ens arbeid uten begrensning innenfor Guds planer. Her kan man nedbe rikdommer fra Gud over menigheten, og her kan man tre fram for overtredere. Ens arbeid er ikke begrenset av tid eller sted, for hvor man enn er kan man i trofasthet stå ved Jesu side - alene med ham i hjertets lønnkammer for Guds åsyn.

Dette lønnkammer kan man ta med seg over alt.

Foruten det indre har vi også det ytre samarbeid med Jesus, som sier: Sannhetens Ånd, den som utgår fra Faderen, han skal vitne om meg, men også I skal vitne. Joh. 15, 20-27. Ånden vitner direkte om sannheten i menneskehjertet, og vi skal som Paulus formane og lære hvert menneske med all visdom for å fremstille hvert menneske fullkomment i Kristus. Ånden vitner om sannheten både direkte og gjennom oss. Vi har derfor Ånden som en forbundsfelle i menneskehjertet, for at en sak alltid skal stadfestes ved to vitners utsagn. Her er det således et indre samarbeid med vår store yppersteprest i bønn for Faderens åsyn, og her er det et ytre samarbeid, idet vi anbefaler oss til ethvert menneskes samvittighet for Guds åsyn. (Samvittigheten dannes av den erkjente lysmengde).

Midt under dette arbeid renser Gud oss. Dette gjør han ved ettertanke. Når en har utført en gjerning for Gud, da gjør en som Jesus så mangen en gang gjorde, gikk alene opp på berget for å be i lønn. Når en har utført en gjerning, ligger det så nær å nyte fruktene og i beundring vise dem fram til andre, men når man holder ettertanke, idet en senker seg ned i bønn for Guds åsyn, da står plutselig hele ens handling så klar for ens blikk. Nå ser en de feilgrep en har gjort i den utførte gjerning. Istedenfor å beundre sine frukter, så blir man inderlig bedrøvet over at man ikke maktet å utføre sin gjerning mer fullkomment for Gud. Roten til at gjerningen ikke kom fram helt til Guds velbehag, finner man i sitt eget liv. En dømmer seg selv i Guds lys. En dør bort fra alt det som hindrer en. Nå vandrer man videre fram i Guds gjerninger, idet ettertanke holder vakt over en. Hva en lærer ved ettertanke, øker ens åndelige forstand, derfor står det: Forstand skal bevare deg. Således renser Gud den sjel som bærer frukt, for at den skal bære mer frukt.

Herske med Jesus i hans dommer.

Hele ens vandring med Gud er en passiv trosvei. Gud er den ledende og styrende hånd og den drivende kraft, vi er hans verk, som han danner til et fruktbringende tre. Når man nå i full klarhet trer inn i det indre bevisste samarbeide med Frelseren, da vil man på denne passive tros vei handle aktivt. Hvert nytt lys blir mottatt i forventning. Når det dømmer en dårskap i en, så er man straks enig. En handler i fellesskap med Jesu Kristi lys i dets dommer. Ja, en forlyster seg endog i lysets dommer, slik at en i nidkjærhet forventer nytt lys. Man står med sitt åsyn mot det innbrytende lys for å samarbeide med dette. Ja, en går helt inn til mørket, hvor Gud er, for i Guds nærhet virker lys som mørke, fordi øyet blir blendet av lysets klarhet. Ut fra dette mørke hos Gud lyder hans røst inn i sjelens dyp som lys. Her blir man grepet av Guds nidkjærhet. Sammen med Guds frembrytende lys dømmer man all levning av urenhet. Rettferdigheten blir mer og mer gjennomført i den. En ser at Guds kjærlighets brodd er rettferdighetens fortærende ild. Guds rettferdighet tærer som en ild på ens selvliv. Derfor elsker en Guds rensende ild i hjertedypet. Her lærer man at kjærlighetens brodd er rettferdighet, dens indre er herlighet og dens produkt er forvandling etter sitt eget vesen. Kjærlighetens virkende krefter, der som nidkjærhet gjennomfører rettferdighet, skaper et rom for sitt eget vesen i hjertets dyp. Dette arbeid foregår uten opphør, og det føles som et altoppslukende begjær, som overgår alle foregående intime krav og lengsler etter kjærlighetens fulle gjennomslag. Kjærlighetens redskap til å bane vei er rettferdighet, og dens kraft er pågående nidkjærhet for Gud, som krever vårt eget liv som et trosoffer. Nidkjærheten utløses i offer ved tro. Nidkjærheten gjør troen dristig, og prøvet tro øker nidkjærheten. Den blir en Herrens flamme med rettferdighets ild. Vidunderlige ild, hvis innhold først blir åpenbart etter dens virkninger. Det blir en fryd å bo ved den fortærende ild, for ildens renhet er skjønn. Ildens kraft økes ved at den mettes ved offer. Kjærligheten har kledt seg i ild. Dens mål er offerets tilintetgjørelse. Når tilintetgjørelsen er fullbragt, da slukner ilden, når hensikten er nådd, da bortfaller midlene. På ethvert punkt man blir renset, står en overfor Guds kjærlighet i dets eget uttrykksfulle vesen. Dog, i det fullkomne finner ingen egenskap noe uttrykk, fordi alt går opp i liv.

Offer er basert på rettferdighet, hvor det ofres, er det noe urettferdig, for rettferdighet kreves intet offer. Men rettferdigheten krever at en sjel skal ofre det som er i disharmoni med den selv, d.e. som bryter dens lover. Bare den som lyder rettferdighetens krav, vil forstå dens mening. Helt gjennomført rettferdighet er sannhetens store grunntanke - visdommens store mål. Her preger den hellige enfold seg inn i sjelen. Her får sjelen det store grunnsyn over livet, fordi dens eget liv har passert dens blikk.

Man har forenklet sitt liv ved å ofre sitt liv. Ens hvile i Gud betinges av korsets vernende makt, for korset dekker alt det urolige i oss. Døden kommer mellom oss og alt som forstyrrer, for at vi alltid kan hvile i Gud - i stillhet. Offer forminsker mangfoldigheten. Samtidig trenger vi oss dypere inn i visdommens kjerne. Vi vet at dette er nyttigere enn å fortape seg i dens tusen virkninger, for den store grunnsannhet innebærer i seg løsning av livets tusen tanker. Her får enhver ting sitt verd. Derfor vil den enkle, opphøyede enfold feste seg mer og mer inn i oss. Vi synker dypere og dypere ned i Gud. Det dype blir ikke lenger som noe dypt, for vi hører hjemme i Guds dybder. Dype tanker blir likefremme og enkle. En finner at det dypeste er det enkleste, og det enkleste er det mest fullkomne, fordi det er det reneste. Kommer man en gang mer opp på overflaten, så søker en straks igjen nedover, for det dype element er en livsbetingelse for en. Der i det dype lever man sitt liv med Gud i åpen enfold. Det dype skaper det enkle og åpne vesen, for i det sinn som stadig står åpent for Faderens åsyn, fester det åpne seg, så en virker åpen. Det åpne er det fullkomne, det skjulte dekker dårskap. Renhet trenger intet dekke. Guddommelig renhet danner grunnen for åpen enfold. Åpen enfold utad er åpenbarelsen av den høyeste sannhet i det enkleste liv og uttrykk. En sådan sjels bevegelser er ikke store, men ens virkninger strekker seg vidt, for den rører ved grunnen, der hvor vekten ligger. Det er som med David, han var som 10000.

Her i hjertedypet for Guds åsyn flyter sannheten så ren og klar inn, at en nesten ikke merker noe spesielt uttrykk for den enkelte sannhet, for alt går opp i liv, og livet vil selv gi uttrykk for sannheten, ettersom Gud har behov for den for sine planer. Ved offer forenkler vi vårt liv og kommer inn til den store grunnsannhet, hvor ikke lenger hvert uttrykk for sannheten tilflyter oss bevisst, men alt tilflyter oss som liv, så det i oss blir en dyp kilde, hvorfra Guds rikdoms fylde i tanker, ord og gjerninger flyter ganske naturlig. Således rustet fra de evige forrådskamre trer man inn i den store aktive tjeneste for Jesus Kristus, da man som Paulus forkynner Kristus som herre og seg selv som tjener. 2. Kor. 4, 5. Å fremstille menigheten fullkommen blir nå ens mål. En får samme arbeid som Jesus Kristus. Å tjene og gi sitt liv er en lov i ens liv. Alt sitt eget gir man hen i Mesterens hånd for å fremme hans sak: Gods, inntekter, legeme, sjel og ånd - alt settes inn. Det er en nødvendig kjærlighets trang. En blir lenket til kjærlighetens drivende krefter, og hver ny lenke er en fryd (d.v.s. et hvert nytt fremstøt av sannheten i ens eget liv. Slike lenkede personer er av Jesu Kristi forunderlige kjærlighet ført bort som fanger, de er hentet fra jordens lavere deler (ikke geografisk). Disse fanger gir han som gaver til menigheten. Der blir de satt, for at Jesus Kristus gjennom dem kan åpenbare sitt liv i tjenerskikkelsen. De er satt som tjenere for at de hellige skulle bli gjort fullkomne i tjenestegjerningen. I verden opplærer man tjenere ved kommando, men i Guds rike opplærer man de hellige til å tjene ved sitt eget eksempel på tjenende liv. Derfor skriver også Paulus til Timoteus: Men vær du et forbilde for de troende i tale, i ferd, i kjærlighet, i tro, i renhet. 1. Tim. 4, 12. Dette har til mål: Jesu Kristi legemes oppbyggelse, idet de alle når fram til åndens enhet i tro på Guds sønn. Hvor man vil herske, blir det splid og opprevne forhold, hvor alle vil tjene, blir det både indre og ytre samarbeid for felles mål. I Guds rike gis ingen annen enhet enn liv. Hvor ikke enhet er liv, skal det være sverd. (Sverd brukt i kjærlighet - med nidkjærhet). Kjærligheten skal med nidkjærhet føre rettferds sverd, for at sannheten skal få herske i freden.

Gud er nidkjær for sitt mål, og en sjel i samarbeid med Kristus blir nidkjær med Guds nidkjærhet, således som Pinehas. Med ham og hans etterkommere opprettet Gud en fredspakt.

Dette er en lov i Guds rike. Slike har ingen tid til å beruse seg i åndelig velvære. På de foregående trinn er det ofte det høyeste mål for åndelig sødme når Gud tilfredsstiller dem, så de føler seg tilfreds ved å ha hans velbehag. Men nå er forholdet slik at de glemmer seg selv for å gjøre Guds vilje, så han kan være tilfreds og ha sitt velbehag i dem som han hadde det i sin sønn, idet han ropte: Dette er min sønn i hvem jeg har velbehag. Dette rop toner ennå i Guds hjerte over de som åpenbarer Jesu tjenende liv her i verden. En tjener beruser seg ikke i gleden over en ordre, for det vil hindre ham i å utføre sin herres vilje, men hans glede blir fullkommen, når han kan bringe sin Herre glede ved en lydighet. Således blir det mat og høyeste åndelige tilfredshet for disse å gjøre Faderens vilje, enten det er i glede eller i lidelser, enten på Tabor eller på Golgata. Det gis intet større enn å tilfredsstille Gud i nuet ved å gjøre hans vilje, og derved bidra til at hans kjærlighets planer kan bli fullendt. Her betjener Gud seg av sine villige disipler, de som ikke har sitt liv kjært like inn til døden, de som seirer i kraft av Lammets blod og det ord de hørte. Disse er som Maria, som salvet Jesu legeme til hans jordferd.

Maria forsto Jesu veier og mål. I full forståelse av dette knuste hun det kosteligste hun hadde, den duftende narduskrukke, og salvet Jesu legeme. Disse sjeler knuser det kosteligste de har for å salve Jesu legeme som er menigheten.

Jesus ble fullendt gjennom lidelser og gikk gjennom døden og sitter ved Faderens høyre hånd, langt over makter og myndigheter. Nå skal Jesu brud, hans menighet, som er hans legeme, samme vei. Den som forstår brudens, menighetens vei, vil bryte det kosteligste den har for å salve Kristi legeme, så det på den banede vei gjennom døden kan forene seg med den oppstandne, det opphøyede hode. Vårt mål er ikke nytelse. Vårt store mål er Guds plan gjennomført ved menigheten. Derfor lever vi nå i det indre bevisste samarbeid med den opphøyede. Der blir vi fylt med kjærlighet og lidelser. Resultatene i Guds rike har kjærligheten født med smerte. Kjærlighetens mål er sannhet, derfor er sannhet vår glede. Johannes kunne derfor i inderlig forståelse med kjærligheten si: Jeg har ingen større glede enn denne, at mine barn vandrer i sannhet. Fedrene skulle fostre barna, så disse ble deres sjels vederkvegelse og alderdoms forsørgere, for ved å vandre i sannheten skulle barna mette fedrene med glede i deres alderdom.

Fjerde trinn er et autoritetsstadie. I full forståelse med Frelseren utøver man myndighet. En trer inn i den åndelige kamp med makter og myndigheter og med ondskapens åndehær i himmelrommet. En slår seg sammen med Kristus imot Satan og hans makt og metoder. Her står man ikledd Guds fulle rustning, idet en til enhver tid ber i ånden osv. Ef. 6, 18. Her har man enkens pågåenhet, for at man skal få rett over sin motstander, Djevelen. Luk. 18, 8. Skulle ikke Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, dem som roper til ham dag og natt. Her har man vennens ubluhet. Luk. 11, 2-8. Disse står gjerne opp midt på natten og banker på hos sin himmelske venn for å be om tre brød, for at menigheten skal ha nok næring. Hvor det er liten føde, der er opprevne og splidaktige forhold, men hvor det er rikelig næring, er alle vel tilfreds. Måtte alle hyrder i Guds menighet banke på hos sin himmelske venn for å be om brød til hungrende sjeler.

Med åndelig autoritet følger seier på seier. Man går fram til angrep, og en får makt til å seire. Ens liv er et seiersliv, og det kan i sannhet sies at man blir ført i triumf i Kristus Jesus. 2. Kor. 4, 15.

En skal renses videre. Det viser seg at man setter pris på sin autoritet. Gud tåler ikke at en henger ved noe utenfor ham. En taper derfor etter hvert alt det ytre, en blir svakere og svakere. Dog er en så sterk at man kan forsvare seg. Og da alt som er født av Gud, seirer over det som ikke er født av ham, viser det seg at man ved sitt forsvar overvinner alle sine fiender - endog ved taushet kan man seire. Gud fører en inn i en ennå dypere svakhet. En kan ikke lenger forsvare seg. Nå trer lammeskikkelsen fram, en blir aktet for intet. En er nå et bilde på den ytterste fattigdom, den ytterste skrøpelighet og elendighet. En blir som Jesus aktet for intet, slagen og plaget av Gud og gjort elendig. Det blir som Paulus sier: Meg synes at Gud har fremstillet oss apostler som de ringeste, som dødsdømte osv. Vidunderlige visdoms dyp hos Gud, du vil vise deg høy over menneskene, du vil være den du er, og du vil vise mennesket hva det er.

Midt under den dypeste svakhet og skrøpelighet seirer man. Gud vil vise at det svake hos ham er sterkere enn mennesket, og at Guds dårskap er visere enn menneskene. 1. Kor. 1, 25. Derfor sier også Herren til Paulus: Min kraft fullendes i skrøpelighet. Paulus var derfor vel tilmote i skrøpelighet, og derfor ville han helst rose seg av den, for at Kristi kraft kunne bo hos ham. Derfor kunne han si: Når jeg er skrøpelig, er jeg sterk. Her møtes disse ting: Vår avmakt og Guds allmakt, vår svakhet og Guds kraft, vår umyndighet og Guds visdom.

Jesus kunne ha seiret over all fiendens velde i kraft og herlighet, som løven av Juda. Men det var Guds plan å gjøre seieren større. Det var ikke Guds styrke, som skulle knuse Satans hode, men det var Lammet som skulle seire, for å vise at det svakeste fra Gud var sterkere enn menneskene. I svakhet, mørke og forlatthet både av Gud og mennesker, midt under fiendens triumfhyl, der seiret Lammet, idet dets blod ble utgytt. Der på Golgata utenfor stadens grå murer feiret kjærligheten sin største triumf midt i svakhet og skrøpelighet i et lam. Kjærlighetens største seier var ikke avhengig av åndelig velværefølelse. Den brøt sin vei igjennom fiender og dødens mørke. Midt i sin svakhet hadde Jesus slik makt, at han utropte et «Fader tilgi dem» rundt den hele jord. På korset fikk han makt til å tilgi. Han led en rettferdig for urettferdige for å føre oss fram til Gud. Han knytter nå sjelene til seg med tilgivelsens sterke makt for å kunne føre dem fram til evig herlighet. Den man kan tilgi, den har man makt over. På korset fikk Satan mennesket til å begå den største synd ved å korsfeste Herlighetens Herre, men nettopp derfor fikk Jesus makt til å tilgi den største synd. Lammet ble det rettferdige syndoffer. Derfor er hver sjel i Lammets makt. Det svakeste skal bli det mest opphøyede. Fil. 2, 5-14. I himmelen skal man rope: Verdig er Lammet, som ble slaktet, til å få makt osv. Åp. 5, 12.

Lammet har frembåret ett offer, og han har nå satt seg ved Faderens høyre hånd, idet han nå bare venter på at alle hans fiender skal legges til skammel ved hans føtter. Alle hans motstandere skal engang rope til fjellene og klippene: Fall over oss og skjul oss for hans åsyn, som sitter på tronen og for Lammets vrede! Men i dag ropes det ut: Forlik deg med Gud.

Lammet skal herske. Lammeskikkelsen er bildet på den ytterste svakhet, dog også på den ytterste styrke.

Jesus Kristus har vist oss et eksempel, for at vi skulle vandre i hans fotspor. Lammets brud må ha Lammets skikkelse og sinnelag. Bruden må følge Lammet på korsets vei for at også hun kan seire som lam. Da skal hun bli opphøyet med ham. Da skal man engang i himmelen høre ropet: Lammets bryllup er kommet og hans brud har gjort seg rede, og det er gitt henne å kle seg i rent og skinnende fint lin, for det fine lin er de helliges rettferdige gjerninger. Bruden dannes her i tiden ved å følge i Lammets spor, og hennes kledning veves sammen av de helliges rettferdige gjerninger.

Han som sitter på tronen og Lammet tilhører æren og prisen og styrken i all evighet

Amen.