Annet trinn - Åndens dåp eller kraftens stadium

En ny, hittil ukjent åpenbareise av Gud, bryter inn i samme øyeblikk kraften fra Gud gjennomstrømmer en. Livet er med et slag plutselig forandret. Fra den sjeliske er man kommet inn i den åndelige sfære. Guds kraft går ofte som en kjennbar strøm gjennom hele legemet medbringende en uendelig salighet, som utløser seg i en overvettes fryd og glede. Man er kommet fra avmakt inn i Guds kraft, fra mørke inn i skjønt lys. Guds fred senker seg dypt inn, den er i sannhet som en mektig flod. Gleden ombølger en som en herlig luftning fra himmelen, søt og vederkvegende, en er som innhyllet i en tåkedis. En hviler som i idel kjærlighet. En makter nesten ikke å si annet enn takk og pris i dette øyeblikk. Lovsang har fylt hjertet, tonene synes å gi gjenklang i himmelen.

En kan bli rent beruset av gleden, således som man også sa om apostlene på pinsedagen. Ap. gj. 2, 13-16: «De er fulle av søt vin!» Det er i det åndelige som i det naturlige, gleden kan bli så overvettes at man glemmer alt omkring seg og gjerne hopper av fryd. Den ytre opptreden er et utslag av den indre rørelse. Det er som om følelseslivet har tatt for stor plass, så den åndelige tenkeevne med dens kontrollerende og balanserende makt er trengt litt til side. Men apostlene var dog ikke som fulle av søt vin i lengre tid. Oppgavene i livet ventet dem. Kraften fra Gud, som i første øyeblikk virket så overveldende, skulle utløses i tjeneste for andre. Ofte, men ikke alltid, kan en eller flere av åndens nådegaver, som står omtalt i 1. Kor. 12, 8-10, følge med Åndens dåp. Dette forøker enn mer rikdommen og gleden som blir tilført en. Det er som om Gud særskilt elsker disse, for de blir smykket og prydet både med gaver, velsignelser, syner og åpenbarelser. Dette er oppfyllelsen av hva Jesus sier: «I skal døpes med den Hellige Ånd . . . I skal få kraft, idet den Hellige Ånd kommer over eder, og I skal være mine vitner.» Ap. gj. 1, 5 og 8. Peter sier: «Dette er det som er sagt ved profeten Joel: Og det skal skje i de siste dager, sier Gud, da vil jeg utgyde av min Ånd over alt kjød, og eders sønner og eders døtre skal tale profetiske ord, og eders unge menn skal se syner, og eders oldinger ha drømmer, ja, endog over mine treller og over mine trellkvinner vil jeg i hine dager utgyde av min ånd, og de skal tale profetiske ord.» Peter sier videre: «Løftet hører eder til og eders barn og alle dem som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller til.» Ap. gj. 2, 16-18 og 39.

Nå lærer man ved Ånden å kjenne Kristus som den drivende makt i sitt liv. De ting en før lå sukkende under for, har man nå seier over. Den strevende måte å tjene Kristus på avløses nå av Åndens drivende kraft. Den fryktaktige blir frimodig, den svake blir sterk, den vaklende sikker. Bevisstheten om Guds åpenbarte kraft befester sinnet i Gud. Store deler av Skriften som før var dunkle, blir nå lyslagt, og en er betatt av forundring over skjønnheten i det oppgående lys. En er i sannhet rikt benådet. Kjærligheten til Gud oppelskes ved en flom av nåde, som består i velsignelser og gaver. Han smykker en, og en må høylig prise ham.

Farer i annet trinn:

Idet man er kommet inn i denne nye, ukjente åndelige sfære, er en kommet innenfor en ny fristelsesramme. Farer som ikke truet en før, ligger her nær for hånden. På ethvert utviklingstrinn åpenbares nye farer. De er et utslag av det som har vært der før, men det ble ikke åpenbart, før man var nådd hen til et større lys. Roten til det samme ligger således skjult i alle som ikke er nådd fram til dette trinn. Åpenbarelsen av disse ting kan være til anstøt for dem som ikke er kommet til dette, men de vet ikke at det samme som er en åpenbar feil hos disse, ligger skjult i dem selv.

Alt som er skjult, må åpenbares, for at man kan avstå derfra.

I annet trinn får man en tilbøyelighet til å glede seg over at en er glad, over sin kraft, over sin fred, i det hele over den tilstand en er kommet inn i (således som de i første trinn gleder seg over syndenes forlatelse). En føler seg rik og vil gjerne nyte sine rikdommer. Det samme er tilfellet i det naturlige, hvor man også gleder seg over de gaver man får og den tilstand man er i. Dette hører alltid med til begynnelsesstadiet. Det bevirker at ens attrå går tilbake til en gjentagende nytelse av disse ting. Derved kan en komme ut av den rene forbindelse med Gud, idet en henger ved de ting Gud har gitt en, istedenfor ved ham selv. Man kommer derved bort fra den utdypende tilstand i Gud, som egentlig var tiltenkt en.

Dens inntrengen til Gud er ofte forbundet med en tåket gledesrus, hvor ens følelser settes i sterke svingninger. I denne søte beruselse hylles man i slike stunder inn i et behagelig velvære, som ofte er meget ettertraktet. Når man kommer ut av det, søker en igjen tilbake til det for å oppnå velsignelser av Gud. Og Gud møter en i sin nåde gjennom dette og styrker en. Men nå får man kanskje en tilbøyelighet til å søke en slik tilstand for velværets skyld, og all annen kost vil ikke smake. En blir åndelig nytelsessyk og vil felle en hård dom over de mennesker som en på møter eller andre steder tror hindrer en fra å komme inn i disse åndelige velværefølelser.

Når man først har hengitt seg i den åndelige velvære, liker en ikke å stå ansikt til ansikt med skarpe lærdommer og sannheter som trenger inn i ens selv liv, dette bringer nemlig smerte.

Man føler seg sterk i Kristus, således som Paulus skriver til korintierne: «Vi er dårer for Kristi skyld, men I er kloke i Kristus, vi er skrøpelige, men I er sterke.» 1. Kor. 4, 16. De kan få en åndelig selvtillit og vil gjerne sammenligne seg selv med andre for å måle sin egen åndelige størrelse. Da man føler seg rik, kan en også hemmelig se ned på andre, som ikke er nådd så langt som en selv.

Man kan bli hård i en utenfor grensene gående nidkjærhet overfor andre, som ikke forstår en. Hvor mange feilgrep ville man ikke unngå, dersom man alltid var seg bevisst, at Ordet bare kan forståes etter at det er trodd. Derfor skal det være troens ord som skal forkynnes. Guds hemmeligheter åpenbares kun for de som i sin umyndighet erklærer at de ikke kan forstå, men erkjenner at Gud er sanndru ved å tro hans ord. Det ord man tror, lukker opp ens forstand, så en forstår dets innhold. Selvklokhet og åndelig påståelighet er også en fare, likeså å ta ethvert inntrykk for Åndens røst.

På første trinn fristet Satan mest med ytre synder. Han forsøkte å få en til å gå opp i ytre ting. På annet trinn har man seier over disse ting, men her er en aldeles ukjent med Satans kampmetoder og list. Satan kan åpne utveier til mange feil ved å etterligne Åndens stemme. De mer fine åndelige synder kommer til syne i annet trinn. I gleden over seieren av ytre ting blir ofte det indre oversett.

De som står på første trinn blir ofte redde for å søke videre fram på grunn av de feil de finner hos dem på annet trinn. Og mange av dem som er rike i første trinn, unnskylder sitt mangelfulle liv med de feil som de ser hos dem i annet trinn. Men i Guds rike kommer man aldri lenger opp ved å trykke andre ned.

Man finner i første trinn mange motstandere av annet trinn. Grunnen til denne motstand er forskjellig, dog kan den dypeste rot søkes i vantro med derav følgende liten hengivelse til Gud. Den som kun ser hen til Gud, blir hurtig ført fram på de indre veier.

På annet trinn blir man ført inn i en bestemt åndelig tilstand, hvori man ved en normal utvikling etterhånden blir befestet. En bestemt åndelig stilling skaper et bestemt sinn. Man lar seg ikke rokke. Men dette blir som oftest ansett for hovmot.

Likesom det på første trinn var en oppadgående side, således er det også på annet trinn. Enhver på annet trinn når høydepunktet for så å gå nedover igjen. Slik er Guds vei. Gud støtter en i begynnelsen ved rike gaver og velsignelser, men senere rykker han støttene bort fra bevisstheten, for at man i full tro - uten støtter - skal gå fremover, bare stolende på Gud. Slike trosstøtter er nødvendig for de som ikke har lært å vandre i ren tro.

Gud har alltid en dypere hensikt med en. Fra dette trinn ønsker han å føre en videre fram. Da det høyeste liv og den dypeste erkjennelse følges ad, så vil Gud føre en inn i den dypere erkjennelse, for at en kan nå det høyere liv. Guds mål er nå å komme selve livet tillivs. Han ønsker å blotte det, så en grundig kan se sin egen fordervelse. Først måtte en oppgi sin synd, derpå sin egen kraft, idet en fikk Guds kraft. Nå gjelder det selve livet - selvlivet - roten til alle kjødelige og åndelige synder.

Gud handler og går fram i stor visdom. Han overøste en med rik nåde for å vise en at han er kjærlighet. Han oppelsker kjærligheten til seg ved denne rike nåde, så man elsker Gud, fordi Gud elsket oss først. Etter at dette fortrolige tillitsforhold er opprettet og befestet, går Gud videre. Det er som om han hvisker inn i hjertet: «Du ser at jeg er bare kjærlighet, dette har du erkjent. La meg nå fortsette min kjærlige behandling. Det kommer nok til å smerte, men du vet at kjærlighetens motiver godt og dens mål herlig. La meg få uttømme ditt selvliv.»

Slik går Gud fram. Han tvinger seg aldri fram. Han ønsker villige sjeler, slike som i full tillit går inn på alle hans veier. Tro på Gud åpenbarer tilliten til Gud og denne åpenbarer den rene kjærlighet til ham.

De fleste i første trinn går ikke inn på annet trinn, og de fleste i annet trinn går ikke inn på tredje trinn. De stanser opp på veien. De elsker gleden og frykter smerten: Derfor bever de tilbake ved det første blikk på selvlivet, det første snitt med kniven gjorde vondt.

Det motsatte uttrykk for glede i vårt følelsesliv er smerte, vandringen i Jesu fotspor bringer begge deler inn i vårt liv. Det er som om gleden må renses ved smerten, ellers blir den som stillestående vann, som råtner. Rinnende vann holder seg alltid friskt. Gleden renses gjennom sin motsetning, smerten. Kjærligheten til Gud renses gjennom hatet til synd og selvliv. Håpet renses gjennom fortvilelse over alt som hindrer meg i å nå målet for mitt håp. Motsetningene samarbeider for å nå kjærlighetens mål, som er helt gjennomført sannhet. Salige er de som lar seg føre fram av den evige visdom. De skal bli delaktig i kjærlighetens rene glede over et fullført verk.

For de som stanser i annet trinn, blir ikke gleden ren. De ønsker ikke å gå inn i de lidelser som blir frembragt av Guds rensende ild. De trekker seg bort fra ilden og søker alltid tilbake til gleden. Men da gleden ikke blir riktig ren, søker de alltid videre fram for å finne den renere. Enhver dårskap søker å dekke seg med renhet, også når den opptrer i de fineste former. Dårskapen dekker seg gjerne med mange ord, den leter alltid videre i sine uttrykk for å finne et rent dekke. Jo mer den leter etter et dekke, jo større blir bedraget. Gleden har ikke samklang med hjertets innerste. Gledesutbruddene lyder så tomme. De har ikke den rene klang, denne understrøm av renhet som kommer av selverkjennelse, således som vi finner den hos de som vandrer rett fram på veien. Sjeler uten selverkjennelse og renhet danner hindringer for vekkelse, hvilket standpunkt de enn står på. De danner den åndelige friksjon (motstand) i forsamlingene, så disse ikke kan utvikles. På hvilket trinn man enn treffer dem, så står de som en hindring for Guds sak. De gror gjerne fast i sine erfaringer, som de omdanner til tom lære og bygger videre med fornuftsslutninger - uten fortsatt livsutvikling.

Likesom mange på første trinn tildekker sin avmakt med falsk ydmykhet, således er det mange på annet trinn som tildekker seg med falsk glede.

Når ikke gleden i Gud er ren, så søker man trøst hvor man kan finne den for å holde seg oppe. Man priser den åndelige tilstand man er kommet inn i, man drømmer seg inn i håpets skjønne glede om de ting Gud engang skal åpenbare, som om man allerede var der. Disse ting griper man til for å tro at man stadig går fram mot et høyere mål. De vet ikke at det høyere går gjennom det lavere, at hvert trinn høyere opp går gjennom et trinn lavere ned. De ønsker å finne herligheten ved å gå opp, og den finnes kun ved å gå ned. De ønsker øket liv, men forstår ikke at det kun kan skje på selvlivets bekostning. Disse bedrar seg, idet de tror at de mistet hele sitt «Jeg» da de oppga selvlivets kraft til tjeneste for Gud. Likesom de mange fra første trinn fant ny kraft i sin hånd og derfor ikke ga tapt, således finner mange her ny glede for at de ikke skal gi tapt. De siterer Skriften til trøst og sier: «Gleden i Herren skal være vår styrke.» De glemmer at gleden i Herren betinges av at han har glede av oss. Gleden i Herren er ren, når vi vandrer på hans veier, om det enn går gjennom lidelser. Gleden i Herren må skilles fra gleden over vår tilstand, over vårt velvære, over vår glede.

Man har nå lett for å gli inn på en avvei. Satan setter opp en vei i herlighet. Endel glir ut her. For å slippe lidelser sier de at selvlivet er borte, lidelse vil nemlig oppstå. når selvlivet skal gå til grunne. Når nå Gud peker på et av de mange uttrykk for egoisme, så overføres dette til fristelser som man sier kommer utenfra, fra Satans hærskarer. Man legger glemselens slør over selvet, og Satan fører en inn i selvbedrag. Her tar man Jesu blod som en bevarende makt, men det faller bort som et rensende middel. Renselsen blir borte. Formaninger taper sitt verd. Korsets kraft til frelse fra all dårskap faller bort, og hjerteutviklingen stanser. Hjertedannelsen opphører, og en ytre menneskelig kjærlighet og glede oppelskes som motvekt mot det tapte indre.

Endel på annet trinn tør ikke i tro driste seg inn på korsets vei av frykt for å miste hva de allerede har. De vil være sterke, men lidelsen i ånden bringer fattigdom og svakhet. Når de nå får føling med disse ting, da trer de forskrekket tilbake. De dristet seg ikke fra gledens skjønne lys ut i troens mørke. Mange tror at de kommer tilbake til første trinns nedadgående side, og skyr derfor korsets vei. Satan holder dem tilbake ved å fortelle at på den vei kommer man inn i den gamle strevsomme måte, hvorpå man tidligere tjente Gud. De frykter for på ny å tjene Gud på en lovisk måte. På korsets vei kommer man ikke i konflikt med Guds lover, der blir man dannet etter hans vilje. Når gleden begynner å blandes med smerte, da spør den engstelige sjel som ikke kjenner veien: «Hvorfor er det ikke nå som i den første tid, da jeg ble døpt med Guds Ånd?» De har ennå ikke forstått at Kristus også døper med ild.