Første trinn - Frelsesstadiet

Den oppadgående side.

Trett av synden, verden og seg selv, trett av livets tomhet, søker vi inn til Gud. En ond samvittighet, en sjel i mørke, var syndens og verdens lønn. Vi søker Gud og får i Kristus Jesus våre synders forlatelse. Vi vender oss fra mørket, fra synden, fra verden, og Gud tar imot oss. Bevisstheten om å eie syndenes forlatelse fyller oss med frelsesfryd. Livet blir med et slag forandret.

Frelse bringer kjærlighet, og kjærlighet bringer omsorg. Frelse bringer trang etter å se andre frelst. «Jesus har gjort så mye for meg, jeg må gjøre noe for ham igjen», er gjerne en av de første tanker hos en nyfrelst sjel. En ser enhver ting i lys av sitt hjertes store glede, og ens håp er stort for andres frelse.

Vår første glede er ren, og vår lyst er til Herren.

Enhver kraft skal prøves ved motstand. Når vi skrider fram, vil vi snart merke at menneskesjelene er et hardt arbeidsfelt. Motstand i arbeidet og kamper i livet vil snart trenge seg inn i bevisstheten som en svakhetsfølelse overfor disse ting. Bevisstheten om avmakt trenger seg inn.

Den nedadgående side.

På første trinn finner vi en oppadgående side i den første glede, inntil vi når høydepunktet, da bevisstheten om avmakt begynner å trenge seg inn. Deretter begynner den nedadgående side. Når bevisstheten om avmakt våkner, virker dette nedtrykkende. Den første glede vil tape sin styrke, og den minsker enn mer, når vi får øye på at vi ikke har hel seier over synd og selvliv, som på mange måter gjør sine krav gjeldende. Vi ser nå at det er mange ting vi skulle ha seier over, mange ting vi skulle ha utrettet, men vi har ikke kraft til å følge lyset. Dag etter dag kan de samme feil, de samme tilbøyeligheter gjøre seg gjeldende, og vi går i bønn til Gud for å få tilgivelse. Gud tilgir gjerne, endog syv ganger sytti, således som Jesus lærte at hans disipler skulle gjøre mot dem som syndet mot dem.

De fleste troende lever på den nedadgående side av første trinn, uten å komme videre. Her fører de et sukkende og klagende liv uten hel seier. Deres tanker går ofte tilbake til den første tid, da gleden som en flod strømmet over dem. I deres vitnesbyrd liker de derfor også å peke på denne for dem uforglemmelige tid. Freden og gleden er nå meget skiftende. Følelsene varierer mye opp og ned, enkelte stunder kan gleden bruse fram, men snart faller de atter tilbake i sin tørre tilstand. Ofte faller de hen i en sløvhetstilstand, da de tror at livet ikke kan bli annerledes. Ofte glir deres liv mer og mer over i former med daglige andaktsøvelser.

Endel av disse kaster seg over en masse kristelig arbeid, og dette arbeid bringer dem en viss grad av glede og tilfredshet. Dette virker oppmuntrende på dem, men deri ligger nettopp en snare, da det kan trenge seg inn en selvtilfredshet og rikdomsfølelse ved arbeidet. Den indre åndelige trang som skulle ha funnet sin utløsning ved en indre vekst og fremgang, svinner nå mer og mer, og en gror fast i det standpunkt en er nådd til. En blir mett og rik, og i sin rikdom tåler en nødig en bekjennelse som strekker seg videre enn ens eget liv. Slik bekjennelse blir ofte betraktet som hovmot.

Gud fører oss ikke inn på den nedadgående side for at vi skal bli stående der, han vil ha oss videre fram. Han vil lære oss at vi ikke alene skal ha forlatelse for de synder vi har begått, men at vi trenger kraft for å leve et liv i seier. Men likesom han før hadde vist oss de begåtte synder, så vi fikk lengsel etter nåde og befrielse, således vil han nå vise oss vår avmakt for å vekke vår trang og lengsel etter kraft og seier. Veien til det «høyere oppad» går alltid gjennom det «dypere nedad». Gud vil ikke bare føre oss dit at vi skal klage over oss selv og vår kraftløshet. Men likesom han før hadde gjort synden levende, således vil han nå gjøre avmakten levende, så det ut fra denne stilling kan skapes trang etter kraften fra det høye. Men de færreste når grensen for sin avmakt, for det kan sies om dem med Esaias’ ord: «Av din megen vandring ble du trett, dog sa du ikke: Jeg gir tapt. Du fant ny kraft i din hånd, derfor ble du ikke svak.» Es. 57, 10.

Det faller tungt for en sjel å oppgi sin egen kraft. Som oftest er denne kamp større enn da en oppga sin synd og vendte seg til Gud. En har vanskelig for å forstå at en nettopp skal gå gjennom en avkledning før en kan bli ikledd.

Gud fører en sjel den tilsynelatende motsatte vei av ens bønner. Ber en om nåde, viser Gud en ens synder, om kraft, får en øye på sin avmakt, om en fylde av hans liv, så får en øye på sitt eget livs fordervelse og tomhet. Noomi førte Rut til et hvilested, for at det kunne gå henne vel. Men først måtte Rut på treskeplassen, det er renselsesplassen. Rut. 3, 1-2. Når Gud vil føre oss inn i en dypere hvile og en større velsignelse, da fører han oss først til treskeplassen, for at vi skal gjennomgå en dypere renselse. På denne plass virvler agnene slik for ens øyne, at man har vanskelig for å se. Det synes som man kun ser synd og selvliv virvle for sitt indre øye. Det er som om man får det motsatte av hva man ber om. Istedenfor lys synes man å komme inn i mørke, istedenfor kraft taper man sin egen kraft. Da den samaritanske kvinne ba Jesus om levende vann, pekte han på hennes syndige liv. Hun syntes å få det motsatte.

Foran enhver velsignelse ligger en dypere renselse.

Det er mange på første trinn som aldri når videre, da de er redde for treskeplassen. De søker Guds rike velsignelse og får tilsynelatende hva de ber om. Dette bevirker ofte et fiendskap mot det høyere åndelige liv. Ydmykelsen på treskeplassen var for stor. Det viser seg at treskeplassen, korset, er en forargelse for mange.

De som stanser på første trinn, forblir i sin gamle stilling til sin egen skade. Den vekst som skulle foregå i Kristus Jesus, avskjærer de seg selv.

Ofte finner de trøst i en falsk fortolkning av Skriften, idet de søker å få den tilpasset til sine egne erfaringer. For eksempel: «Når jeg er skrøpelig, er jeg sterk.» Men dette skriftsted peker hen på et langt videregående standpunkt, som vi senere skal omtale.

Gud arbeider etter bestemte lover, og den som underkaster seg Gud uten betingelser, vil hurtigst nå fram. Det er for de umyndige han åpenbarer sin herlighet. Den som villig går inn på treskeplassen, i troens mørke, han modnes i sin egen avmakt til å ta imot Guds kraft ved tro. Det har vært vantroen som hittil har vært den største hindring. Ved tro slipper man sin egen kraft for så, uten å se, å kaste seg i Guds armer. I samme øyeblikk man kaster fra seg sin egen kraft, fødes troen i hjertet til å ta Guds kraft i besittelse.