Møte i Oslo 26/11 1975

Det er noe som det, tross alt, er for liten forståelse av — jeg håper den øker i kveld — og det er at alt, også når det gjelder frelse, går etter lover. Akkurat som det er naturlover, er det åndelige lover. Og alle er like for loven — alle blir behandlet likt. Derfor, når vi ikke kjenner livslovene, kan vi f.eks. be «bort i ørska» — vi kan be Gud å handle stikk imot sin livslov.

Grunnloven for frelse, fra begynnelsen og til siste slutt — fra vi er nybegynnere til vi er fullendt — er ydmykhetens lov. Dette står det om i et av Peters brever, og i Jakobs brev, ordrett likt. — Men så har vi denne fortvilede overfladiskheten: Man leser fort over det, og får et inntrykk av det, og har ikke sett hva det står. Dette kan man ha gjort i mange år, og enda kjenner man ikke denne livsloven. Det lyder slik: «Gud gir den ydmyke nåde». Og så har vi det motsatte: «Den stolte» — eller hovmodige, eller selvkloke, eller oppblåste — «står han imot». Når en da ikke er ydmyk, og ber om nåde, ber en «i ørska». — Hvis man hadde levende tro på denne livsloven, kunne man ikke ligge å rope og skrike og be Gud om nåde. Man får nåde ved å ydmyke seg. Det en da, til nød, kunne be om, var om å få nåde til å ydmyke seg, men ikke selv uten videre be om nåde «i syv lange og syv brede» fordi man er i beit og trenger hjelp. Det kan være så ille at Gud står en imot, og da ber en jo forgjeves, helt forgjeves.

De åndelige lovene er minst likeså sikre og ufravikelige som naturlovene, selvfølgelig, for de er enda viktigere. Det er jo likt. Vi kan ikke så poteter og høste jordbær, om vi aldri så gjerne ville, og har på aldri så mye gjødsel, og om det blir aldri så mye regn, og om vi bearbeider jorda aldri så godt, så det skulle være gode vekstbetingelser, det går ikke an. Det går ikke an å få nåde når en ikke er ydmyk.

Man er jo ydmyk i større eller mindre grad, og hovmodig og stolt i større eller mindre grad. Jeg kan ikke få mere nåde enn jeg er ydmyk til.

Det sterkeste ordet vi har om ydmykhet, er Jesu ord, som lyder slik: «Den seg selv fornedrer, skal opphøyes», og jeg pleier å si: Enten han vil eller ei. Gud er forelsket i slike personer. Og selv om de ba om ikke å bli opphøyet, ble de opphøyet likevel. Så sikkert er det. Og dette tenker jeg at enhver især kan skjønne, hvem han enn er. Det er ikke noen alminnelig sak og foreteelse å fornedre seg selv, altså av egen drift å gå ned. Dette kan man ikke uten selverkjennelse. Da må jo min erkjennelse være at jeg er altfor høyt oppe — og da står Gud meg imot — og da er det jo en selvfølge og en forløsning å fornedre seg selv. Det er slik at når man gjør det, blir man sett ned på av alle dumme mennesker, og sett opp til av alle kloke mennesker. Og i alle fall, bortsett fra hva både dumme og kloke mennesker mener, blir man opphøyet. — Altså, å ha en skrekk for å fornedre seg — å ha en avsky for det, å kjenne det slik at det er det verste en kan tenke seg — er, åndelig talt, sinnsvakt, d.v.s. fullkomment meningsløst.

Å fornedre seg selv, av egen drift, er altså prima — det er det man burde forelske seg i, og benytte enhver anledning til. Og det er det samme som å ydmyke seg selv, av egen drift, altså, ikke fordi andre mener at en bør gjøre det. Dette alene er prima. — Men Gud er overmåte nådig og miskunnelig, og derfor kan det gå godt med sekunda også. Og det som er sekunda i denne forbindelsen, er å bli fornedret — å bli ydmyket. Dette er da noe som Gud foretar. Men det er ikke alltid man kan bli reddet da heller, men det er altså en mulighet. Det er en betingelse for å bli reddet når det bare er sekunda, og det er at jeg fullt ut erkjenner og godtar ydmykelsen eller fornedringen, ikke bare med munnen, men med hjertet. Da blir jeg også opphøyet. — Her må dere høre godt etter, og bite godt merke i hva som blir sagt, for det dreier seg om livslover, som er like for alle mennesker — det finnes ikke en unntagelse i et eneste menneskes liv så lenge vi lever. Alle mennesker blir behandlet etter dette, også de uomvendte — det er forskjell på dem også — det er forskjell på syndere. Og vi har flere drabelige eksempler på dette. Hitler f.eks. ville erobre hele verden — han hadde ikke livsrom nok. Og det kunne se ut som at det holdt på å lykkes også — det var kolossalt hvor mye land han erobret, men han endte alene nede i en kjeller i Berlin, sammen med Eva Braun. Dette var altså et eksempel på at hovmot står for fall. — Forut for undergang opphøyer en mann seg. Dette er altså det verste av alt som eksisterer. Det er i dypeste og sanneste forstand fullkomment livsfarlig. Gud bærer over med, man må nærmest si, alt mulig annet, men ikke med dette. Gud står den stolte imot — han er hans motstander. Hvor vil jeg da gå hen? Han som så forferdelig gjerne vil frelse oss og opphøye oss, forvandle og herliggjøre oss, er motstander av dem som opphøyer seg.

Det er nok atskillige, også blant vennene, som forsynder seg i dagliglivet, og erkjenner ingenting — ber aldri om tilgivelse — ber ikke om unnskyldning en gang, «unnskyldning» er jo et mye mildere ord. Det som er en selvfølge for slike personer, er å forsvare seg selv «med nebb og klør», ja, man klynger seg til ethvert «halmstrå» for å forsvare seg selv — man forsvarer seg med alt hva man kan finne på. Da bortforklarer man sin frelse — man motarbeider sin egen frelse. Det er ingen annen måte å bli frelst på i det hele tatt enn ved selverkjennelse — ved å ydmyke seg og fornedre seg og erkjenne, ved å dømme seg selv, og ingen andre. — Vi har et veldig dødsens alvorlig ord om dette:

1. Kor. 11, 31—32. Bit merke i dette og bli interessert i det! Dette uttaler også ufravikelige livslover. «Men dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt.» Dette er jo lettfattelig: Når jeg har dømt meg selv, er jo saken i orden, og hvis noen da ville dømme meg, kom de jo forsent. Det vanlige er å forsvare seg selv, istedenfor å dømme seg selv — å unnskylde seg selv, istedenfor å dømme seg selv. — «... men når vi dømmes, da refses vi av Herren.» Og så kommer det noe veldig alvorlig: «... forat vi ikke skal fordømmes sammen med verden.» Ja, spør om det er alvorlig! «... fordømmes sammen med verden.» Man blir altså satt i klasse med de ugudelige! — Dette er guddommelig kjærlighet i aller sterkeste grad, at når man ikke er ydmyk — når man ikke har «vett på» å dømme seg selv, er Gud så elskverdig — han har oss så kjær, at da sørger han for at vi blir dømt, direkte av ham, eller gjennom andre Guds menn. Og dette er altså siste instans. — I rettsvesenet er det slik at man kan appellere dommen til høyere instans. — Man har altså forsømt å dømme seg selv, men enda elsker Gud oss og har en mulighet til, og det er at vi blir dømt. Men da er altså det store spørsmål igjen, akkurat som før nevnt, om jeg godtar denne dommen, og hvis ikke, blir jeg fordømt sammen med verden! Du kan lese så mye du vil — det står ikke noe annet. Og jeg vil virkelig tillate meg å spørre: Hvem har aktet så nøye på Guds ord at de har lagt merke til dette? Jeg kunne gjette på at praktisk talt ingen har gjort det. — Jeg skal si at vi trenger gudsfrykt! — Dette kan vi ha som stående svar på alt mulig, når det er noe som ikke er som det burde være: Det kommer av himmelskrikende mangel på gudsfrykt. Man tar ikke Guds ord dødsens alvorlig, — men det er dødsens alvorlig.

Her er det altså «tripp-trapp-tre»: Dømte vi oss selv, ble vi ikke dømt — selvfølgelig, for det var ikke noen grunn til det. — Men når vi har forsømt det, er Gud så elskverdig at han dømmer oss, for å gi oss en sjanse til, og godtar vi da ikke denne dommen — denne fornedrelsen, denne ydmykelsen, så skal vi fordømmes sammen med verden.

Det blir ofte sagt når man leser Guds ord: «Dette forstår jeg ikke.» Det er helt feil uttrykk. Det rette uttrykket er: «Dette tror jeg ikke.» Man tillater seg ikke å tro noe på det. — Det står i Hebr. 11, 6 at uten tro er det umulig å tekkes Gud. — Hva skal vi tro? Vi skal ikke tro hva som helst, nei, men vi skal tro hvert Livets ord i Det Nye Testamente — alt det som Jesus og apostlene har sagt.

Annerledes sagt: Vi kan altså ikke bli frelst på forskjellige slags måter. Det er bare én måte å bli frelst på, og det er å erkjenne sannheten og være ydmyk, å dømme seg selv og avholde seg totalt fra å dømme andre — å kritisere andre — å kreve noe av andre, eller ha sterke ønsker om at andre skulle være annerledes. Alt dette er i samme ånd, bare i forskjellig grad.

Å kreve brutalt — er jo djevelsk, og en sterk forventning — er å blande seg i andres saker, istedenfor å passe sin egen sak. Selv et svakt ønske om at andre skulle være annerledes, er også litegrann krav — det er den samme ånd, bare med forskjellig styrkegrad.

Dette er så tydelig. En kan ikke si at en ikke skjønner hva det står skrevet. Det går ikke an. Det kan være noen steder det er slik, men en kan ikke si det om dette, og en kan ikke si det om det som står i Peters og Jakobs brev heller: «Gud gir den ydmyke nåde, og den stolte står han imot.» Vi kan ikke si at vi ikke skjønner hva som står der, men vi kan la være å tro på det, og fremfor alt, la være å forstå at det er en livslov, som alltid er gyldig for alle personer så lenge de lever.

Å forsvare og unnskylde seg selv, er altså den største dårskap som tenkes kan — det er å skyve frelsen fra seg. Og vi bør jo alltid søke det beste — vi bør søke det som er prima, og det er å dømme seg selv, å ydmyke seg selv, å fornedre seg selv, altså av egen drift. Dette er altså det største, herligste, mest lønnsomme og mest virkningsfulle som eksisterer, i ethvert tilfelle, hvert øyeblikk vi lever.

Jeg håper inderlig at forståelsen av livslover vil øke noe kolossalt i kveld, selv om det har vært noen forståelse av det før — og det har det jo vært hos mange, men ikke hos alle, — langt, langt derfra! Jeg håper at den i alle fall må øke noe kolossalt!

Vi kan altså si det slik med andre ord: Det er dette alt sammen dreier seg om. — Gud behandler alle mennesker likt, overensstemmende med disse fullkomne livslover. — Ingenting å erkjenne, ingenting å frelses fra. — Og det sier seg jo selv — det er nærmest en overflødig bemerkning — at å ydmyke seg for meget, er noe som ikke eksisterer, men for lite eksisterer det i lange baner. Det er ingen som noensinne har ydmyket seg for meget.

Vi har flere brødre som har vært iblant oss, og som lever fremdeles, som er kommet i et slikt mørke at det å ydmyke seg fullt og helt, er det verste de kan tenke seg. De velger heller å være utenfor menigheten — de velger heller å gå fortapt, enn å ydmyke seg. Større og svartere kan mørket ikke bli. Noen av disse brødrene har fått grei beskjed av meg gjentatte ganger, om at de kan bli fullkomment lykkelige, enda de har vært så gale — men bare på en eneste måte, og det er ved å ydmyke seg i den grad at Gud godtar det. Det er jo Gud som bestemmer — det er jo han som gir nåde, eller holder nåden tilbake — det er ikke noe menneske som kan gjøre dette. Det er han alene som kan gi nåde, og som kan holde nåden tilbake. Og det gjør han overensstemmende med disse hans ord. — I verste tilfelle risikerer vi altså å få Gud til motstander, og da er det ikke godt å finne noen som kan hjelpe en.

Vær så vennlig å ta dette til hjertet av all makt, av alt hva i deg er! Og les disse skriftstedene om igjen og om igjen, om igjen og om igjen, så de blir fastboende i hjertets dyp, og at de blir der for resten av livet. Da blir du selv hjulpet fullt og helt, og så kan du hjelpe andre også — andre som lar seg hjelpe.

Lykke til, alle og enhver! — Først må vi søke vår egen frelse, og dernest andres.

Og én gang til: I dypeste og sanneste forstand er det dette alt sammen dreier seg om: Forøvrig kan vi sprelle og agere som vi vil — det er alt sammen forgjeves.

Hjertelig til lykke, alle sammen! Til lykke med en ubeskrivelig herlig fremtid — en drabelig, grundig frelse! Og det er alene Gud som kan gi nåde til det. Og han gir gjerne nåde til det, svært gjerne. Det er det han aller, aller helst vil med alle og enhver.