Møte i Oslo 19/11 1975

Jeg vil prise Gud for bibelordboka, den er meget givende fordi det der står samlet temavis — så det er tankeløst og meningsløst i aller høyeste grad ikke å granske den.

Nå har jeg et voldsomt givende tema på hjertet, det er bare et spørsmål om mottakeligheten. Det er slik at vi leser det samme i Bibelen alle sammen, og vi hører det samme, men det blir ikke samme resultat. Mottakeligheten er høyst forskjellig, fra veldig til nesten ikke noe. Dernest er det en sannhet som også er voldsomt meget givende. Det er at all synd og all mangel og også all mangel på sant lys har samme årsak — en og samme årsak. Det er at en ikke tar de enkelte livets ord nøyaktig, alvorlig, slik som det står og tror det av hele sitt hjerte, og elsker det, og går inn i det og blir i det resten av livet. Det er bestandig det som er feilen, det er den dypereliggende bakgrunn for alt som er galt. Vi har nemlig Guds ord om alle mulige ting og alle mulige forhold, og der har Gud gitt sin vilje til kjenne tydelig og klart.

Nå skal dere høre et eks. på virkningen av bibelordboka. Jeg har slått opp på trengsler — der står en masse skriftsteder, det ene sterkere enn det andre. Så har jeg slått opp på prøvelser — likedan — en masse skiftsteder, det ene sterkere enn det andre. Og begge deler er noe av det aller viktigste som eksisterer. Fristelsene kommer overensstemmende med situasjonene. Trengslene og prøvelsene viser oss, hvis vi er mottakelige, og beviser nøyaktig på håret hvorledes det står til med oss — hver gang — og noe nyttigere enn det kan vel ikke eksistere. Da får vi jo bevis for hvor mye vi har av Gud, og hvor mye vi ikke har av Gud. Det ser jeg ved at jeg merker meg hvorledes jeg tar det, og hvorledes jeg reagerer. Enten består jeg prøvene, eller jeg består dem ikke. Består jeg prøvene, så blir jeg styrket og begeistret til å bestå neste prøve. Består jeg dem ikke, så har jeg fått bevis for at det ikke er bedre med meg enda. Så blir jeg dypt bedrøvet, hvis det er slik jeg har det da, og trenger kraftig inn på Gud så jeg kan bestå prøven neste gang. Noe så nyttig, noe så givende. Dette er akkurat så enkelt som 2 + 2 = 4.

Jeg vil anbefale hver eneste en å lese alt som står om trengsler og prøvelser — les sakte og ettertenksomt. Da er man nødt til å få lys hvis man er mottakelig og hungrer og tørster etter å bli frelst, en må nødvendigvis forstå at det er herlige saker. Det står f.eks. at det bør oss gjennom mange trengsler å inngå i Guds rike — det bør oss, står det. Masse med sterke ord.

Så kan dere slå opp på vanskeligheter. Det finnes ikke et ord i hele Bibelen om vanskelighet eller vanskeligheter! Hvis vi ikke er som stokk og sten, så må vel det gjøre et forferdelig fenomenalt inntrykk på oss! Det finnes ikke i Bibelen, men det finnes i menneskene, fordi de ikke tror det som står i Bibelen. Mitt personlige vitnesbyrd er at intet menneske har noensinne hørt meg snakke om mine vanskeligheter. Gud er rik, og det er ikke måte på all den hjelp han vil gi oss, det røyner på med hjelp, det har det gjort i de senere år for mitt vedkommende. I den lille boka om Sokrates finnes heller ikke ordet vanskelighet. Det var en ukjent glose for han også som ikke kjente Guds ord, ikke visste om et skriftsted, men han søkte Gud i ånd og sannhet og fant ham i aller høyeste grad — uten Guds ord! Hvor vi bør synke i våre egne øyne! Ganske enkelt — vanskeligheter er noe vi lager selv, det er noe hver enkelt person lager selv. Og når jeg sier det, så må en jo spørre hvorledes det er å forstå. Jo, Skriften inneholder, som sagt, detaljerte ord om alt som kan hende i et menneskes liv, om hvorledes det er Guds vilje og velbehag hvorledes vi skal ta det — måten å ta det på — måten å reagere på. Vanskeligheter oppstår ved at jeg reagerer annerledes enn Guds ord sier er hans vilje at jeg skal gjøre. Jeg tar det på en forkjært måte, jeg reagerer feilaktig. Det er intet menneske, ikke noe av det alle andre gjør og sier eller ikke gjør og ikke sier, som kan være en vanskelighet for meg eller for deg. Vanskeligheten er ene og alene at du tar det forkjært. Det betyr altså at ingen andre kan skape vanskeligheter for deg, det er et riv ruskende galt begrep, det er ikke sant, det er løgn. Intet menneske kan skape vanskeligheter for deg, eller skade deg! Intet menneske kan stå i veien for deg!

Hva alle mennesker gjør og ikke gjør, det er deres sak — det sier noe om dem og ikke noe om deg. Intet menneske kan forårsake at du blir ulykkelig — det er noe du greier selv ved ikke å ta det nøyaktig etter Guds ord. Når en da, som dessverre mange gjør, snakker og beklager seg og sutrer over sine vanskeligheter — da mener de at det er de andre som har skaffet vanskelighetene for dem. Men hva de gjør uten å ville det, det er at de forteller da alle dem som de nevner sine vanskeligheter for, at jeg har tatt det forkjært — det var ikke det de ønsket å si. De forteller da at de lever ikke etter Guds ord, og de tar det forkjært — uten å vite det og uten å ville det forteller de da det. Dette er ganske enkelt en radikal og fullstendig hjelp til for evig å være ferdig med alt som heter vanskeligheter.

I Esaias står det et skriftsted, altså i den gamle pakts tid, «... i all deres trengsel var det ingen trengsel.» Det er jo bokstavelig talt selvmotsigelse, og det betyr ikke noe annet enn at i all deres trengsel fantes det ikke noen vanskeligheter, fordi de reagerte riktig og tok det riktig. En må nesten spørre om det går an å reagere riktig på alt mulig uten unntagelse, går det an for meg å ta alt riktig uten unntagelse? Ja, alt er mulig for den som tror. Alt er mulig for den som leser og ser nøyaktig slik som det står, og tror på det av hele sitt hjerte, og elsker det og går inn i det for å bli der resten av livet — ikke håpe at det skal bli litt bedre i løpet av mange år, det blir det ingenting utav — det er bare tomme fraser. Derfor heter det f.eks. at dersom vi dømte oss selv, så ble vi ikke dømt. Det vanlige er at man dømmer andre, det er andres skyld — det er det hele menneskeheten driver med natt og dag så lenge de lever med bare få unntagelser. Det er ikke bare verdensmennesker som driver slik, men også omvendte mennesker — også mange av vennene, det er det sørgeligste av det hele.

Det står om kjærligheten at den håper alt, tror alt, tåler alt og utholder alt. Når man da har vanskeligheter, så sier man derved at jeg mangler kjærlighet. Når kjærligheten håper alt, tror alt, tåler alt og utholder alt, så kan det jo ikke bli vanskeligheter da. Det var ikke det de ønsket å si, men det er det de sier — jeg mangler kjærlighet! Det står at jeg er ingenting når jeg mangler kjærlighet. En eier ikke kjærlighet, men går omkring og innbiller seg at en har kjærlighet, og krever at andre skulle ha kjærlighet til dem. Da reagerer jeg riv ruskende galt og har mange vanskeligheter.

Rom. 8, 28 bekrefter 100 % det som er sagt her. Og vi vet at alle ting — alt det gale som andre gjør, og alt det gode som de forsømmer å gjøre — tjener dem til gode som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt. I en sterkere oversettelse står det: Og vi vet at alle ting samvirker til det beste for dem som elsker Gud. — Alle ting er alt som skjer, alle personer, gode venner og dårlige venner, motstandere og fiender, urettferdigheter og dårlig behandling — alle ting. Gud trekker i trådene og virker så det blir nødt til å virke til vårt beste. Alle som snakker om vanskeligheter, eller de tror at de har vanskeligheter, de tror ikke på det skriftsteder. All synd og mangel på lys kommer av at en ikke ser nøyaktig hva det står skrevet, og tror på det som et lite barn som ikke har vett på å tvile. Ikke en dråpe bekymring, ikke en dråpe misnøye — for et lykkelig liv, da stortrives en i ett kjør. Hva skal en gjøre når noen gjør noe vondt imot en? Det står jo tydelig skrevet akkurat som en ABC — gjengjelde med godt, står det. Det er ved tro en kan leve etter Guds ord.

1. Kor. 10, 13. Fristelsene oppstår ved trengslene og ved prøvelsene, ved det en møter, ved det gale og ufordragelige osv. som en møter — så fristes man til noe. «Eder har ingen fristelse møtt som mennesker ikke kan bære.» Det har altså aldri hendt, står det. Alt det et menneske blir utsatt for, det har Gud bedømt at vedkommende har evne til å bære. Når man tar det på rette måten, så går det ypperlig. Der hvor det oppstår de aller fleste og de alvorligste vanskelighetene fordi man tar det forkjært, det er i de innbyrdes forhold mellom oss, og mellom alle. Ikke vente noe, ikke kreve noe eller ha sterke ønsker om noe — ikke en gang svake ønsker om at andre skulle være annerledes — bare tenke på å elske, det er å tjene og gi, bare hvorledes jeg skal ta det og reagere, altså ikke en tanke om hva de andre gjør.

2. Kor. 4,16—18. Det vanlige er at man synes at trengslene er langvarige og til og med uutholdelige — så ille kan det være med oss fordi vi ikke tror på Guds ord. «For vår trengsel som er kortvarig og lett. Halleluja, den er lett står det, det er ikke noe spørsmål om hva du synes. At du synes noe annet, kommer av at du ikke tror på det ordet. Alle trengsler er kortvarige, og alle er lette. Hva skal vi gjøre venner? Tro på Guds ord. Trofast følge det — det finnes ikke unntagelser. Menneskene tenker så lett at i dette tilfellet med meg er det annerledes. Har du hørt noe så frekt — når turen kommer til meg, så skal det forståes på en annen måte. Det er ugudelig, det er grufullt. Da har en rett og slett hørt på Satan istedenfor å høre på Guds ord. Så kommer betingelsene i vers 18, «såsom vi ikke har det synlige for øye, men det usynlige.» Der ligger altså hunden begravet, man oppfyller ikke betingelsen. Man er så opptatt med det nærværende, med det forholdet som er. Når man har det slik og har det vanskelig, så kommer en rett og slett ikke i hu at Gud lever. En har ikke Gud for øye, en har ikke evigheten for øye, en har ikke ens egen sjels frelse for øye — en bare stirrer seg blind på det som hender og det som skjer — på andre. Det er ugudelig. Vanskelighetene lager man selv ved ikke å rette seg etter Guds ord, ved ikke bare å rette seg etter Guds ord, ved ikke bare å tenke på hva jeg skal gjøre. Om man bortforklarer det aldri så mye, så har man altså da krav til andre. Å kreve er av djevelen, men å elske, tjene og gi, det er av Gud. Kjærligheten til Gud er at vi holder hans bud. Ta imot dette så blir det en ubeskrivelig frelse og fremgang, og det står åpent for enhver å ta imot det.

Det er et munnhell som sier at en er sin egen lykkes smed, og en kunne også lage et munnhell for det motsatte — en er selv sin ulykkes smed, ikke de andre som en har innbilt seg. Derfor har vi det ordet: «Døm ikke!» Jeg kan aldri bli trett av det ordet. Jeg tok imot det i min ungdom, og jeg har holdt meg etter det. Det regner jeg med som en hovedårsak til at jeg er blitt så ubeskrivelig lykkelig som jeg er blitt og har vært lenge. Det står ikke døm ikke for hardt eller døm for meget, døm ikke for ofte eller vær ikke for snar til å dømme, men det står: «DØM IKKE!» Og så står det at dersom vi dømte oss selv, så ble vi ikke dømt, men når vi dømmes, da refses vi av Herren forat vi ikke skal fordømmes sammen med verden. Det går an å ta det slik at en blir fordømt sammen med verden, og så ha vært i menigheten i mangfoldige år. Så måten å ta det på avgjør altså alt mulig, absolutt uten unntagelse. Det går an på alt mulig å reagere slik at jeg blir enda lykkeligere enn jeg var, det er hele forskjellen — ved alt det som hender — ved alt det jeg møter. Lykke til på denne fullkomne lykkens vei. Det er aldri noen annen eller noe annet som er årsak til at det er dårlig med meg, det kan ikke være det, og det har aldri hendt.

Ordet vanskelig står så vidt i Bibelen, men ikke vanskelighet. Peter sier et veldig alvorlig ord: Blir den rettferdige vanskelig frelst, hvorledes skal det gå med den ugudelige og synderen? Blir den rettferdige vanskelig frelst — hva blir så det etter det vi har hørt? Jo, det vanskelige blir altså å ta det på den rette måten. Det har vi utallige beviser for og opplevelser om. Det er jo det som er vanskeligheten å reagere riktig, og når man det gjør, så finnes det ikke vanskeligheter, derfor står det ikke noe om vanskeligheter.