Møte i Fredrikstad 7/1 1976

Boka vår heter Bibelen, og vi har sett i enkelte bøker, at foruten tittelen på boka, så har de en undertittel. Og som undertittel kunne vi skrive foran i Bibelen: «Lærebok i å bli fullkommen lykkelig.» Det er nøyaktig sant. Lærebok i å bli fullkommen lykkelig, altså mens vi er i denne verden, ikke hinsides — nei her i verden. Da får vi egentlig derved ganske enkelt klarere syn på Bibelen, hva det egentlig dreier seg om. Det dreier seg altså om å bli fullkomment lykkelig, ikke bare på medgangens dag. Da er ugudelige folk også blide og synger. Men bestandig — på motgangens dag, på trengselens dag — alltid — uten unntagelse. Slik som det står: «Vær alltid glade.» Ja, det kan man jo ikke uten videre greie, men man kan bli frelst så det blir slik. Og det vesentligste som kan sies om Guds ord, det er at det er nøyaktig sant, matematisk nøyaktig. — Alle livets ord i Det Nye Testamente, også alle som handler om nytt liv, om guddommelig liv, det er matematisk nøyaktig sant. At ikke vi tror det, er vår feil, men da kan vi ikke få del i det heller. Og i Bibelen står det selvfølgelig noe for enhver — noe for uomvendte og noe for nyomvendte, osv. Og det ene ordet er sterkere enn det andre. Og noen er kolossalt sterke og herlige. De er også nøyaktig på millimeteren og på milligrammet sanne. Altså fullt ut oppnåelig. Men bare på en måte, ved at jeg tror det av hele mitt hjerte for min egen del. Jeg tror ikke bare at det er sant og riktig at det er mulig det som står i Bibelen. Jeg tror det for mitt vedkommende at det skal bli slik med meg. Det er den troen som frelser oss. At vi tror det er sant det som står der, det gjør ingen ting, men vi må personlig, hver enkelt, tro det for oss, og det er den troen som frelser og omskaper oss, og gjør oss akkurat slik som ordet sier — fullt og helt, ikke litt, ikke delvis, men fullt og helt. Og noe av det verste som kan sies om hvorledes synden har ødelagt oss som naturlige mennesker, det er at vi er så kolossalt overfladiske, noe så ubeskrivelig overfladiske. Vi farer over, og er oppe på overflaten. Når vi skal tro på det, så tror vi så noenlunde på det. Men det er ikke noenlunde det som står i Bibelen, det er nøyaktig sant.

En leser, en kan bruke et alminnelig uttrykk, x for y og 6 for 7. Altså riv ruskende galt. En er gjerne flink til å lese innenat i aviser og andre ting, men når det kommer til Bibelen, så leser en som de blinde slåss. Og det kommer av den overfladiskheten, man har ikke tid til det, man har ikke levende interesse av å fordype seg i det, og snakke med seg selv om at akkurat slik står det, og det er sant, og slik skal det bli med meg. Det er nesten ingen som gjør det, og derfor er det smått stell med de fleste. Akkurat like før jeg reiste hjemmefra i dag, så fikk jeg et brev fra en søster, og der skriver hun: «Rom. 8, 28 har vært min trøst gjennom flere år eller mange år.» — Det uttrykket der beviser at hun ikke tror på Rom. 8, 28. Det beviser at hun aner ikke hva som står der. Hun har ikke en fjerneste idé om det: Det har vært en trøst. — Det er vel flere som har hatt det slik her, tenker jeg. Det har vært en trøst, men hvem er det som trøstes? Det står også i læreboka vår. Det er de som sørger, som trøstes og som skal trøstes. Det går ikke an å sørge. Det er helt umulig å sørge. Jeg tror på Rom. 8, 28, derfor går det ikke an. Det er en umulighet. Å tro på Rom. 8, 28 er det samme som å være overlykkelig i et eneste kjør natt og dag i alle mulige forhold, trengsler og greier. Helt fullkomment overlykkelig. Da oppfylles ordet: Takk for alt. — Ellers er det ingen som kan greie å oppfylle det. De fleste leser det som: Takk for alt godt. — Det er ikke det det står. Det står: Takk for alt. Både ondt og godt. Så takknemlige blir man hvis man tror på Rom. 8, 28. Og så står det: Vær alltid glade — og atter sier jeg eder: Gled eder. — Det går ikke an uten å tro på Rom. 8, 28. Og tror jeg på Rom. 8, 28 så kan jeg ikke annet. Da stortrives jeg uavbrutt. La oss lese det: Men vi vet at alle ting — både ondt og godt, både likt og ulikt, alle ting, og det blir også da det samme som alle personer — alle ting og alle personer, samvirker til det beste, slik står det i den sterkeste oversettelsen, og det er den riktigste, samvirker til det beste for dem som elsker Gud. — Altså alt mulig som vi møter på vår vei, alt mulig som skjer, alle mulige, likegyldig hva de sier og hva de ikke gjør og hva de forsømmer å gjøre, helt likegyldig, alt mulig, absolutt uten unntagelse, samvirker til mitt beste. Ja, det kunne ikke nøyaktigere skrives. Men overfladiskheten gjør at vi ser det ikke. Vi kan rett og slett ikke lese innenat. Og en er ikke interessert nok heller, en har ikke tid.

Det går overhodet ikke an å være misfornøyd med det beste. Og hver gang altså er det det beste som skjer. Det kan ikke tydeligere skrives. Det er intet menneske, hverken omvendt eller uomvendt, som noen gang har vært misfornøyd med det beste. Det er jo selvmotsigende, det er noe tøys, det er vanvittig. Enda så ligger det et dekke over p.g.a. overfladiskheten. En lærte jo å lese på skolen. En er flink til å lese noe av hvert, men ikke når en kommer til Bibelen. Altså må en legge seg dette på hjertet, så det blir lys levende for meg, så jeg tror som et lite barn. Jeg er blitt uhelbredelig overlykkelig for livstid — uten den minste unntagelse, for det var alle ting. Det var ikke det at det var bare godt, men det var det beste hver gang, det var det beste for meg altså og det beste for deg i hvert enkelt tilfelle. De fleste har det jo slik at det er så selvfølgelig som det kan få blitt, at de ikke ser hva det står, og da kan de heller ikke tro hva det står. Når jeg syns det står noe annet, så kan jeg jo ikke tro det som står. Det står ikke slik som du synes. Det står slik som du hører nå og som jeg har lest nå. Den norske oversettelsen er svak. Der står det: tjene til gode, men selv det blir jo at alt blir inntekter — ingen utgifter altså, alt er inntekter, og ingen er misfornøyd med en slik butikk. Ingen regninger, ingen utgifter, bare, bare inntekter. Altså en regnskapsbok den kan være smal, for det er bare en kolonne som skal summeres sammen og overføres til neste side. Det greier seg til og med med den norske oversettelsen, og den sterkeste oversettelsen er bestandig den riktige, selvfølgelig. For det er slik at et ord på et språk kan oversettes med flere forskjellige på et annet språk. Og noen ganger mange forskjellige, og de er jo ikke professorer i tro disse teologene og professorene. De er langt derifra. De tar selvfølgelig noe av det svakeste. Og derfor er det en selvfølge, at når det er oversatt forskjellig, sterkere i en Bibel enn i en annen, så er den sterkeste den riktige.

Jeg har jo levd lenge og er ingen uprøvet mann. Det er helt likegyldig hva som skjer. Det er helt likegyldig hva de sier om meg og gjør med meg og gjør mot meg. Det er helt likegyldig om de fordømmer meg til helvete, for det er en annen person som skal dømme meg.

Altså på den måten finnes det ikke motganger, og det finnes ikke vanskeligheter. Det kan da ikke være vanskelig at det ustanselig er det beste, det er ikke det vi kaller vanskelig vel? Er det noen av dere som har pleid å kalle det vanskelig — det aller beste som er? Neida, neida, neida. Og det er det samme om ingen trodde det, så er det slik likevel. Men når jeg tror det, så går det i oppfyllelse for meg. Da blir det synbart og hørbart at jeg har det slik. Det har vært slik i mangfoldige år for meg. Ingen kan si noe annet, for de har ikke sett noe annet. Det er ingen av dere som har hørt, og ingen andre heller, at jeg noen gang har snakket om vanskeligheter, mine vanskeligheter. Det finnes ingen vanskeligheter. Ikke en eneste en annet enn de vi lager selv, og vi lager vanskelighetene ved at vi ikke leser nøyaktig, og tror det nøyaktig, og lever nøyaktig etter det.

Jeg for min del lever i tro, salig natt og dag, helt likegyldig hvor mye lidelser og greier det er. Altså enda en gang — det er ikke det at det er galt ikke å tro på det, det er ikke bare det, men det går ikke an, det finnes ikke et uomvendt menneske som har vært misfornøyd med det beste. Det er tøys — det er selvmotsigelse, det er vanvittig. Og når vi ikke tror at Gud styrer det så fullkomment og elsker oss så høyt at han bare vil oss det aller beste, bare vil gjøre oss fullkomment lykkelige, når vi ikke tror det, tror vi ikke på den sanne Gud. Den Gud vi da tror på, han er altså annerledes enn dette, og det er ikke den sanne Gud. Slik er den sanne Gud som det står i Rom. 8,28. I Bibelen står det også om et annet evangelium og en annen Jesus.

Når vi ikke tror livets ord i Det Nye Testamente, så tror vi på et evangelium og en Jesus som ikke eksisterer. Han er slik som det står i Bibelen han. For det er nøyaktig sant. — Hvert ord. Det finnes mange andre slike ubeskrivelige sterke og herlige ord — det er nøyaktig sant. Og tror vi det, så får vi del i det. Og tror vi det ikke, så har Gud bestemt at da skal vi ikke få del i det. I Hebr. 11,6 står det: det er umulig å behage Gud uten å tro. — Og når Jesus taler om Ånden som skulle sendes, da han var her i sine kjøds dager, da sa han at den Ånden, den hellige Ånden, sannhetens Ånd, den skulle veilede oss til hele sannheten. Altså til de aller sterkeste ordene også, så de går i oppfyllelse. Vi kan lese et ord til, Matt. 10, 29—31: Selges ikke to spurver for en penning, og ikke én av dem faller til jorden uten eders Fader vil. — Det foregår jo slik vanligvis, at katten tar noen spurver, og andre igjen blir overkjørt av biler. Men ikke én av dem faller til jorden uten Gud vil. Men endog alle eders hodehår er talte, frykt derfor ikke, I er bedre, eller mere, enn mange spurver. Ja, hvor mange spurver omtrent tror du det går på et menneske? Har dere tenkt på det noen gang? I er bedre enn mange spurver, står det. Ja, vi er bedre enn alle de spurver som finnes, og enda mye bedre og betydningsfullere. Et annet sted står det at skjer det vel en ulykke i en stad, uten at jeg har gjort den, sier Herren. Han styrer alt sammen fra å ha tall på hodehårene våre til de største ulykker. Og da, når vi elsker Gud, så samvirker alt mulig til vårt beste. Ja, Gud har vært ekstra nådig mot meg fra barnsben av, fra ungdommen av. Jeg var en gang en spasertur først i tyveårene, og hadde med meg Bibelen, og så satte jeg meg ned et sted — oppe i åsen på Horten, og slo opp Bibelen på slump. Og så falt de på de ordene der. Fra det øyeblikket har jeg trodd på det. Det var i min grønne ungdom, og jeg har hatt mange drabelige prøver.

Han har tall på hodehårene våre. Vi bryr oss jo ikke om et hår, ikke om ti heller, vi raker av ustanselig. Vi ofrer det ikke en halv tanke, vi blåser i det vi, men ikke Gud, han teller dem han, og hva er det da han ikke teller, og hva er det da han ikke styrer. Når vi elsker Gud, så har han milliarder av tråder i sin hånd, og trekker slik at alle sammen med eller mot deres vilje er nødt til å tjene oss til det beste, samvirke til det beste. Altså et skikkelig samvirkelag. Han har mest ulønnede tjenere og noen lønnede. De som tjener ham i ånd og sannhet, de er lønnede tjenere. Men tenk alle motstandere da, de er nødt til å virke til det beste for oss. Og det har de holdt på med hele tiden, det er jo derfor det går så bra. Det viser seg jo det. De fordømmer oss til helvete, og jo mere de fordømmer oss til helvete, jo mere går det til himmelen. Det er trivelig å være troende. Ikke hete troende, men være det. Styrk deg selv i Herren din Gud og troen. Men ha alltid tro på at hvert eneste livets ord er nøyaktig på hårsbredden sant. Og det betyr at når du tror det, så blir det slik med deg, så går det slik med deg. Lykke til. Hjertelig tillykke alle og enhver.