Møte i Oslo 29/10 1975.

Det er noe kolossalt hvor Gud arbeider i mitt indre, og hvor han lar sitt lys skinne for meg i en grad som jeg aldri har opplevd før. Og det er jeg veldig glad og takknemlig for. Jeg vil la det skinne for alle og enhver, muntlig og skriftlig.

Kan dere gjette hva teksten er idag? Jeg gjetter på forhånd at dere ikke er i stand til å greie det, så dere kan like godt gi opp. Men det er jo Guds ord, selvfølgelig — det er jo ikke noe annet sted å finne tekst. Jeg husker ikke jeg har hørt at noen har talt om det. Og så er det veldig viktig. Så jeg vil på forhånd inderlig formane enhver især til å gjøre sitt aller beste for å erkjenne og ta imot lyset. Jeg håper at det er det dere er interessert i, alle sammen, og ikke noe som helst annet.

Det står om dette i Skriften, og i 1. og 2. Klements brev, og i brevet fra Barnabas. Og så står det i brevet fra en som hette Hermas.

Som helhet må jeg dessverre regne med at de fleste tror seg helt og holdent fri for den synd som nå skal belyses. Jeg vil gjette på det. Men jeg tror at det ikke skal ende slik i dag.

Der er nå brev fra 4 forskjellige som er blitt oversatt. Og det som er likheten mellom alle disse, er at de er preget av en gudsfrykt i en svimlende grad som vi ikke er vant til. Så jeg vil anbefale å lese dem veldig saklig og ettertenksomt. De er så innholdsrike at en trenger til å bruke en masse tid på dem, for riktig å få lagt seg på hjerte hva det står. Det som det er mangel på, er at man arbeider på sin egen sjels frelse. Og det er slik at det er nokså alminnelig at man arbeider mer på andres frelse enn på sin egen. Dette er i grunnen et uttrykk for teksten. Man skjønner så godt at det bør være annerledes med andre, men man har forferdelig vanskelig for å skjønne at det bør bli annerledes med en selv. Det er slik, enten dere tror det eller ei. Men jeg håper at dere kommer til troen nå.

Salme 12, 2. Slik var det på Davids tid, og slik er det enda mer i dag. — V. 3: «Løgn taler de, hver med sin neste, med falske leber.» Og så kommer selve ordet, bokstavelig talt: «Med tvesinnet hjerte taler de». Teksten er altså tvesinn. «Tve» betyr jo «to». Man har altså to sinn, og ikke, som jeg tenker at de aller fleste iallfall regner med, at de har bare ett sinn. Det er i stor utstrekning slik at man har to sinn. På tysk heter det «dobbeltsinnet». Så vidt man skjønner, søker man jo frelse av hele sitt hjerte. Men det er sjelden sant. Man søker ikke bare frelse, men man søker noe annet også.

Vi har jo det kjente ordet at Guds øyne farer omkring i hele verden, høyt og lavt og vidt og bredt og dypt, for å finne noen hvis hjerte er helt med ham. Av dette ordet kan vi ikke få inntrykk av at det vrimler av slike. — Og i dypeste forstand tilhører Guds løfter, som vi har i Det Nye Testamente, ingen andre enn dem som søker ham av hele sitt hjerte — dem som bare søker frelse selv. Det alminnelige er å blande seg i andres saker. Det har, så sikkert som at Gud lever, alle gjort, og mange gjør det fremdeles, tross det ordet som står hos Peter, at vi må ikke lide som ugjerningsmenn og andre kjeltringer, eller som en som blander seg i andres saker. Det å blande seg i andres saker står i klasse med de aller verste synder som finnes.

Det vanlige er å dømme andre og forsvare seg selv. Det står helt på hodet, altså. Man kritiserer andre, og forsvarer og unnskylder seg selv, og man bortforklarer det man skulle dømme seg selv for. Da skyver man altså frelsen ifra seg. Og de fleste gjør det uten å skjønne det selv. De er så formørket, enda de tror at de er så veldig opplyst. De skjønner ikke sin sanne tilstand.

V. 4.: «Herren utrydde alle falske leber, den tunge som taler store ord.» Dette er altså kjennetegnet på slike.

V. 5 — Det står noe forferdelig et sted i Det Nye Testamente. Det står om at Paulus skulle ha noen å sende til menigheten, men han hadde ingen som hadde oppriktig omsorg, uten Timoteus. Og hva står det mer? Det står ganske enkelt: «De søker alle sitt eget». De var medarbeidere. Og vi må regne med at disse som han skrev om, hadde ingen anelse om dette. De innbilte seg fullt og fast at de hadde oppriktig og sann omsorg for sjelene. De talte selvfølgelig utmerket. Og midt i dette tenkte de på seg selv og søkte sitt eget. Og i alminnelighet er det slik at jo mer glimrende man taler, dess mer blir man sett opp til. De fleste er så dumme. Og det er lett å forstå. Disse som det står skrevet om, var ikke vranglærere. Nei, de hadde den riktige læren, og den kunne de glimrende, og de talte ypperlig om det, men de forsømte seg selv. De anså sin tjeneste som forferdelig viktig. Og det er jo lett forståelig, for de som hører, gjør også det. Og det har man jo på én måte rett til også, når det de taler, er riktig.

Hva skal vi gjøre med dette ordet? Det er ikke trykkfeil. Det vrimler av bibeloversettelser på diverse språk. Du kan lese så mye du vil — det står det samme. — Han hadde ingen å sende. Det betyr ikke at det ikke var andre oppriktige, men blant medarbeiderne var det ingen andre enn Timoteus som han da hadde anledning til å sende. Det står: «De søker alle sitt eget.» De søkte egen ære.

I Sirak står det et eiendommelig ord om dette. Det står om en forstandig mann — en som taler glimrende, altså — som ikke er til noen nytte for seg selv. Dette er altså «Midt i blinken». — Har du hørt noe så trist? De kan hjelpe andre. Man er en stor taler, og man får meget hyldest. Og så er det ikke slik som det skulle være med en selv. De er altså på en feilaktig måte så opptatt med andre at de forsømmer seg selv.

Men hvis man er oppriktig, får man lys. Det er ikke til å unngå. Det ser vi i Salme 112, 4: «Det går opp et lys i mørket for de oppriktige.» Og så står det en eiendommelig forklaring på oppriktighet: «... for den som er nådig og barmhjertig og rettferdig» — for dem som er levende interessert i sin egen sjels frelse og arbeider veldig på den. Det er utsådd lys i deres vei. De kan ikke unngå å få lys. Så sikkert som at Gud lever, går det opp lys for dem. Og så søker de sin egen frelse i dypere grad, og blir frelst i dypere grad.

Salme 119 tror jeg er et av de aller mest enestående skrifter som i det hele tatt eksisterer. Her ser vi hvordan de som er uten tvesinn, har det. Jeg vil anbefale å lese den, veldig sakte og ettertenksomt. Jeg vil anbefale å gjøre det mangfoldige ganger, i ett kjør, for å få et pålitelig inntrykk av hvorledes oppriktige, ikke tvesinnede mennesker har det. Det behøver det ikke være noen tvil om. Det er altså noe så kolossalt: 176 vers så å si om det samme.

V. 113. Jeg regner med at det er David som har skrevet denne salmen, — at det simpelthen ikke kunne være noen annen. — Det er en slik svimlende, hundre prosent kjærlighet til Guds lov som fremgår av hele salmen, at det er noe kolossalt! —

Jeg vil anbefale enhver især å følge mine råd! Dere har god grunn til det. — Dette rådet jeg har gitt nå, er nødt til å gjøre voldsom virkning hvis dere følger det.

Gud kalte jo David mannen etter sitt hjerte — mannen etter hans sinnelag. Han var akkurat motsatt av tvesinnet. Det var bare om å gjøre å bli grundig frelst. — Når man er interessert i å bli grundig frelst, og er interessert i litt annet også, har man altså to sinn. Og det er nok slik med de fleste, i større eller mindre grad. Det gjelder jo for alle ting, at det er i større eller mindre grad. — Dette er ganske sikkert, etter det tindrende klare bibelske lyset som jeg nå har fått over det.

I Jakobs brev står det to steder om tvesinn. — Jakob har jeg i mange år kalt for en spesialist. Han er spesialist i praktisk talt alt han skriver om. Han skriver så sterkt, klart og tydelig og innpåslitende som det kan gjøres. Det må ha vært en veldig Guds mann.

Jak. 1,5. Han nevner visdom som eksempel. Men det gjelder alt det andre som vi skal frelses til også, f.eks. guddommelig kjærlighet.

Hvorledes er det i alminnelighet med bønnene? Jo, man forstår det slik at å be er å uttrykke hva man ønsker, og så er man ferdig. Men dette er en fullkommen misforståelse. Det er jo en selvmotsigelse. Hvilken interesse har det for Gud, og hvilken interesse har det for meg, at jeg ikke har gjort annet enn å uttrykke det jeg mangler? Dette er altså, i dypeste og egentlige forstand, ikke å be. At jeg ber om å få visdom, kjærlighet eller tålmodighet, og ikke venter å få det engang — langt mindre tror at jeg har fått det, er tvesinn. Altså jeg vil gjerne ha det, men jeg greier meg utmerket uten. De fleste ber jo slik så lenge de lever, uten å få det de ber om. Altså, man er dobbelt, man har to sinn. — Om dette tar Jakob så hardt i at jeg kunne nesten tenke meg at de døde måtte oppstå. Men vanligvis skjer det ingenting — det «oppstår» ingenting; man blir hverken full av kjærlighet, visdom eller tålmodighet, eller hva det er en ber om.

V. 6: «Men han bede i tro, uten å tvile». Og dette er jo Jesu ord også: «Alt det I beder om med tro i eders bønn, det skal I få»! Først heter det: «Be, så skal eder gis». Dette er for begynnere. Men så blir det nøyere utlagt: «Alt det I beder om med tro i eders bønn, det skal I få». — Tro er ikke noe løst, det er noe veldig fast og bestemt — det er full overbevisning om at en får det en har bedt om. Og dette står det om i 1. Joh. 5, 14—15 også. Der står det at når vi vet at vi ber etter Guds vilje — og det gjør vi bestandig når vi ber om frelse — så er dette den frimodige tillit vi har til ham, at da har vi de ting vi har bedt om.

«For den som tviler, ligner havsbølgen, som drives og kastes av vinden» — man slingrer «veggimellom». — Og så kommer det noen forskrekkelig sterke ord, som er sanne, i v. 7: «For ikke må det menneske tro at han skal få noe av Herren». Og så kommer skussmålet av slike i v. 8: «... slik en tvesinnet mann, ustø på alle sine veier». — Hadde man tatt dette alvorlig, hadde man jo visst med seg selv at man var tvesinnet — omtrent alle sammen. — Når en ber, er en ikke ferdig når en har sagt hva en vil ha; men når en har fått tro på det, er en ferdig.

Man kan snakke om å be på en feil måte. Det er enkelte som er tilbøyelig til dette. De hengir seg til å be i timevis, og regner slik at når de har bedt i to timer, er dette dobbelt så bra som å be i en time. Men når jeg ikke har fått noe, hverken på den ene eller den andre timen, er det da bra? Det er for å få levende tro jeg skal be. Får jeg ikke det, så får jeg det ikke. Og da er det ikke noen hjelp i å si at jeg ber mye til Gud. Det er å få det som er hensikten — at det skjer, det jeg ber om.

Dette er vel det alminneligste utslag av tvesinn som eksisterer, kan jeg tenke meg. Det er jo slik alle sammen gjør til å begynne med. En kan fortsette slik hele livet også. — Det er en liten nytte ved det, og det er at man holder seg til Gud istedenfor å gå bort. Men det er jo forgjeves.

Det finnes ikke noe som heter å forsøke å tro. Dette er rett og slett noe tøys. Det er slik når det gjelder alt det vi ber om: Enten tror vi, eller så tror vi ikke. Og tror vi ikke, er det ingen hjelp i det. Og å holde på slik i timevis, er bortkastet, hvis ikke den eneste tanken er å gripe troen omsider. Dette er det riktige. Og da får det ikke hjelpe om en må holde på lenge, når en bare får tak i den.

Jesus sa: «Dette er dommen, at lyset er kommet til verden». Man har manglet lys over dette. Den beste måten å uttrykke det på, tror jeg, er at man vil gjerne ha det man ber om, men man greier seg uten. Det viser seg jo at det er slik — man fortsetter jo uten det. På den ene siden er man likesom så svært interessert — men det er nok ikke så svært, og på den andre siden er man ikke interessert i det hele tatt. Man er dobbelt.

Jak. 4, 8. Vi eier ikke unnskyldning. Vi kan ikke få tydeligere tale. — Det er umulig å følge et lys vi ikke har. — Og er vi oppriktige, står det, skal det oppgå lys for oss, i stadig større grad. Det heter jo at vi skal gå fra lys til lys, og fra kraft til kraft — da blir det gjennomført — og fra herlighet til herlighet. Det er ikke noe annet som er herlig enn Guds liv.

V. 9: «Kjenn eders nød», d.v.s. erkjenn eders nød — «og sørg og gråt.» «Eders latter vende seg til sorg». Slutt å le! «... og gleden til bedrøvelse!» — Slutt å glede deg! Og erkjenn din synd! Be om den frelse du trenger, og tro at du får den!

Det er også betegnende hvorledes det fortsetter her, i v. 10: «Ydmyk eder for Herren, og han skal opphøye eder!»

Og det som står i v. 11, er også meget betegnende: «Baktal ikke hverandre brødre!» Dette kan man gjøre samtidig som man sier at man elsker broderskapet. Det er fæle greier! Det er grufullt! Det er så ille at det finnes ikke sterke nok ord som fullt ut kan uttrykke det. —

«Den som baktaler en bror eller dømmer sin bror, han baktaler loven og dømmer loven». Dette er et eiendommelig lys — det er helt fabelaktig. Har du hørt på maken! Hvem erkjenner dette? Vi må ta imot Guds ord! Det har ikke noe med forstanden å gjøre — det har ikke noe med begavelse å gjøre — det har med sannhetskjærlighet å gjøre.

«Men dømmer du loven, da er du ikke lovens gjører, men dens dommer.» En setter seg til doms over Gud og Guds ord.

V. 12. «En er lovgiveren og dommeren, han som er mektig til å frelse og til å ødelegge». Ja, hvem er vel skikkelig bange for å bli ødelagt? «Men du, hvem er du som dømmer din neste?» Ja, hva slags «størrelse» er du som dømmer?

Vi har et ord som heter «skrømt». Hva betyr det? Det betyr: uekte. Hvor innholdsrikt Guds ord er! Tenk om en kunne være mye, mye mer interessert i det! Og dødsens alvorlig! Istedenfor å «fare over med harelabben», som er det vanlige. — Paulus kaller Timoteus for «min ekte sønn i troen». Sier det noe? — Enten er en person ekte eller uekte. — Han kaller også Titus for sin ekte sønn, og ingen andre.

Hvor mange formaninger har jeg gitt til å bruke bibelordboka grundig? — Det er visst ingen som har fulgt disse formaningene. Da skulle jeg vel ha merket noe til det. — En er ikke så mottagelig som en innbiller seg. En lever nok i mer eller mindre grad i selvbedrag. — Hva kan årsakene være til at man ikke har fulgt disse formaningene? — Å bruke bibelordboka grundig er så virkningsfullt at det finnes ikke sterke nok ord i språket til å uttrykke det.

Hvis dere slår opp på «uskrømtet», finner dere fire skriftsteder. Det er veldig betegnende det som står i disse. Der står det om uskrømtet tro og uskrømtet kjærlighet. Og i Gal. 5 står det at det eneste som gjelder, er tro, virksom ved kjærlighet. Det er altså to hovedfaktorer. Og begge disse kan være uekte. Dette er det forskjellige uttrykk for i forskjellige bibler. På tysk står det blant annet «ufarget». Man fargelegger, både når det er noe godt man skal fortelle, og når det er noe ondt. Når man skal fortelle noe godt, er det om å gjøre å få fargelagt det, og da er det liksom den som forteller det, er storkar. Og når det er noe ondt, smører man på enda hardere. Det er fordi man ikke er helt sann. En elsker sannhet, og så elsker en fargelegging og overdrivelse.

Jeg vil lese noe fra 1. Klements brev: «Elendige og ulykkelige er de tvesinnede og de som er tvilende i sine hjerter». — Dette er altså det samme som det tvesinnet Jakob skriver om i 1. kap. En ber fordi en tror på Gud, og så tror en ikke allikevel. En er dobbelt. En både tror og tror ikke.

Og i 2. Klements brev står det: «Usle er de tvesinnede som tviler i sitt hjerte».

Og i Barnabas’ brev står: «Du skal ikke være tvesinnet eller tvetunget, for en dobbel tunge er en dødens snare». Men skal jeg rette meg etter dette, må jeg jo ha lys over hva tvesinnet er. Og det håper jeg at hver eneste en her får, til en viss grad iallfall i kveld, og at dere beholder dette lyset, så det får virke. Da blir det slutt på tvesinnet. Da blir det altså bare, av all makt, å søke sin egen sjels frelse. Og etterhvert som en blir frelst, taler en om det en er blitt frelst fra, for å styrke andre til å tro.

Og det står en annen setning her: «Hvilken hending du enn blir utsatt for, motta den som god». Har du hørt på maken? Har du hørt noe så inderlig, hjertelig godt? Og dette er jo akkurat hva de aller fleste er langt borte fra å gjøre. Man blir mer eller mindre — de fleste mer — besværet over hendinger de kommer ut for. Jeg for min del kan aldri huske at jeg ennå én gang er blitt besværet over det andre sier og gjør, og ikke sier og ikke gjør. Det kommer av at jeg tror på Gud — jeg tror på Rom. 8, 28, og da går det ikke an å bli misfornøyd med noe som helst, ikke bitte lite grann en gang. Og i den sterkeste oversettelsen står det jo at alle ting, både ondt og godt, både rett og urett, samvirker til det beste for den som elsker Gud. Og det er jo ingen som kan være misfornøyd med at det aller beste skjer uopphørlig, i ett kjør, og intet annet kan skje. Går det an å være misfornøyd med det? — Dette sier indirekte at det er nesten ingen som tror på det. Hva er det man tror vanligvis? Jo, man tror teorier. Men man tror ikke personlig, for sin del, så det blir praksis i meg. Det er jo bare det som frelser oss. Om vi kan alle gode teorier utenat, og priser dem og sier at vi tror på dem, det gjør jo ingenting godt for meg når jeg ikke tar det til meg personlig, så jeg får det slik. Det er ikke bare slik at det ville være fryktelig galt å være bitte lite grann misfornøyd, men det går jo i det hele tatt ikke an. Tenk alt du orker! Det går ikke an å bli misfornøyd med det beste som finnes, og det er det som hender uopphørlig, uten unntagelser. Og ved at man ikke har en levende tro på dette, får man mange problemer, mye ubehag og mye som tar på en. Man har et vanlig uttrykk i verden som heter at det «går på nervene løs». Og det gjør det. Tar en det forkjært, går det på nervene løs. Og tar vi det riktig, blir nervene — slik har jeg tenkt meg det — liggende i et «oljebad». — Og det finnes et uttrykk i verden som heter: «Han har visst ikke nerver». — Joda, men de ligger i oljebad, så det blir ikke noen trekninger i dem som forstyrrer. — Og hva er det man sier det om, at det går på nervene løs? Jo, det er det man misliker hos andre — deres oppførsel, hva de sier og gjør, og hva de ikke sier og ikke gjør.

Der er noe som heter problemer og komplekser. Hvem er det for? Det er for dem som ikke tror — dem som er tvesinnet, som skal ta vare på æren sin osv. istedenfor å bli frelst. Slike er bestandig interessert i hva andre mener og synes om dem og sier om dem. — Jeg kan ikke huske at jeg noensinne har vært interessert i dette — ikke før jeg hadde fått seier over all synd en gang. — Hvordan det ser ut og høres ut, og hva det blir sagt om en, og hva de synes om en — det er rene ugudeligheten å være aldri så bitte lite grann interessert i det. Det er jo ikke å søke Gud av hele hjertet.

Alle bør iallfall kunne fantasere seg til hvor svimlende salige de blir som er fri for tvesinn — som er helhjertet, for ikke å si som tror på Rom. 8, 28. Bare det aller beste møter meg i ett kjør. Jeg kan nesten si at jeg vet ikke hvilket uttrykk jeg skal gripe til, la meg kalle det: Jeg er blitt uhelbredelig salig, det finnes ikke mennesker og djevler som kan gjøre det minste skår i min salighet, om de slo seg sammen alle sammen. — Det kommer av helhjertethet — ett sinn.

Jeg håper inderlig at mange har fått såpass lys nå at de blir overrasket salig i en bråvending. Det behøver ikke vare lenge før det blir slik. Det blir slik så fort en dømmer seg selv og erkjenner.

I et brev, fra Klement eller en av de andre, står det noe veldig godt. Han skriver til menigheten om hvor godt det hadde vært med dem før: De ville heller bli styrt enn å styre. Dette uttrykket har jeg aldri hørt så lenge jeg har levd, før jeg så det her. — Å bli styrt er det verste under solen et vanlig menneske kan tenke seg — å gjøre som et annet menneske sier.

Og så et uttrykk til med det samme: De ville heller gi enn å motta. Jeg gad vite hvor mange det er i denne forsamlingen som har det slik — som har søkt frelse helhjertet i den grad at det er sant — at det kan godkjennes som sant av Gud selv — at du heller vil gi enn å motta. Dette er sikkert et utslag av helhjertethet. Tror dere ikke det?

La oss kappes om å bli grundig frelst! La oss konsentrere oss om vår egen sjels frelse! For etter hvert som vi frelses selv, blir vi nyttige for andre. En kan ikke bli til skikkelig nytte for andre bare ved å ha kunnskap og preke om den.

Hjertelig tillykke, mine elskede venner!

Nå vet vi i alle fall at det er noe som heter svik, og noe som heter å være tvesinnet, dobbelt — jeg vil det ene, men så vil jeg noe annet også. Dette duger ikke. — Tror vi ikke, hjelper ingenting.

Tro på grundig frelse!

Og hjertelig takk, alle sammen, for alt hitinntil!