Møte i Oslo 22/10 1975

Salme 62,10 — en drabelig sannhet. Om begge deler står det «bare». Ikke mye tomhet og mye løgn — bare tomhet — bare løgn er mannens sønner. Vi har også et ord som heter veiet og funnet for lett. Så helt igjennom er vi fordervet av synden og av tomhet og av løgn. Tenke seg til når et menneske tenker og sier slik, at jeg synes det, og jeg synes ikke det. Noe så ironisk. Det er det de fleste gjør, etter at de har vært i menigheten i mange år. De synes og mener og føler en hel del. De tenker det inne i seg, og så snakker de. Tenk om de hadde trodd at det var bare tomhet og bare løgn. Jeg husker en gang så tok jeg det slik — når det ble spurt: «Hva mener du om det og det?» Da tillot jeg meg å svare slik: «Vent litt, så skal jeg se etter.» Hvor skulle jeg se hen? Her i Bibelen. Virkelig å ha forstått at det ikke bor noe godt i oss som mennesker — i vårt kjød, det er jo det samme. Det er galt alt sammen. Det er ikke mye galt — alt sammen er galt. Det eneste som er sant, står her. Såpass har mange ikke forstått etter å ha vært iblant oss i mangfoldige år. Det eneste pålitelige er Guds ord. Når det gjelder liv og frelse og lykke, så finnes det ikke noe annet som er sant. Det står i Rom. 8 at de som lever etter kjødet, kan ikke tekkes Gud. Det er jo rimelig. Gud er jo sannheten selv. Det kan ikke tekkes ham — alt det som er tomhet og løgn.

Det er noe i verden som heter skravlekjerringer. Vi har en hel del slike skravlete i menigheten. De skravler og prater, og de skravler så fort at de har ikke anledning til å tenke etter om det er sant, eller om det er Guds ord de sier, eller alt det de selv synes og mener. De tenker ikke over det i det hele tatt. Her sto det altså slik: Bare løgn er mannens sønner. — Og døtrene er ikke det granne bedre — de er heller verre. Det vil kort og godt si at hvert menneske er en løgner. Det er ikke bare at de lyver mer eller mindre, men altsammen. Det står likedan i Rom. 3, noen Pauli ord, v. 4. Det er kunsten å la Guds ord stå fast. Det hjelper ikke å være enige og skjønne og nikke at det er godt og rett. Det må stå fast for min bevissthet. Jeg må holde meg til det — fast. Og her er ganske enkelt det vi skulle holde fast ved: at Gud er sanndru, men hvert menneske en løgner. Som skrevet er at du må kjennes rettferdig i dine ord. Ja, da må mine ord være Guds ord. Det er det eneste sanne, de eneste rettferdige. Å vinne når du fører din sak. Vår sak — det er å bli grundig frelst. Den skal vi vinne. På den betingelsen at vi lar det stå pal fast — urokkelig fast — at Gud er sanndru. Guds ord, det er nøyaktig sant i alle ting, og hvert menneske er en løgner — alt hva de synes og mener og føler, er riv ruskende galt. Når vi omvender oss til Gud, så er det slike tomme mennesker og slike løgnaktige mennesker som får fred med Gud.

Joh. 14,6. Der står det tre forskjellige ting, men vi tar det som er temaet — jeg er sannheten. Vi er bare løgn som menneske, og han bare sannhet. Tenk da for en forferdelig stor og herlig frelse og forvandling. Det står jo at vi er kalt til å bli ham lik. Og han er jo bare sannhet. Vi som er bare løgn, skal forvandles helt og holdent, så vi blir bare sannhet. Trodde vi det, opphørte all skravlingen. Da hadde vi noe dødsens alvorlig og tilsvarende herlig å tenke på. Fra bare løgn til bare sannhet. Jeg er sannheten, sier Jesus. Når vi da blir ham lik, så er vi også sannheten. Når vi kommer, er vi bare løgn. Og enden på saken er bare sannhet. Det refererer seg ikke bare til slike alminnelige løgner eller skrøner. Det er det de fleste har forståelse av, når det er snakk om løgn. En slik brutal løgn — med fullt overlegg, er det stikk motsatte av det som er sant. Lenger når ikke lyset til å begynne med: Annen forståelse av løgn eier man ikke. Det vil egentlig si at man er i et veldig stort mørke. Når to kvinner snakker sammen — det kan være med menn også — men det er i særdeleshet med kvinner — så går det som trommestikker i ett kjør. Uten en tusendels tanke på at det skulle være guddommelig sant, og attpå kjøpet — nyttig. Da er ikke det verste det at det ikke er sant, skjønt det er forferdelig ille, men det aller verste er at det var ikke meningen det skulle være sant engang. De var ikke innstilt på at det skulle være sant. Man snakker slik som folk pleier å snakke — det er man jo vant til fra barnsben av. Og dessverre vet de fleste at de andre er likedan. Ved det sover de. Det er ikke verre med dem enn med andre altså. Eller de fleste andre. Det er vel ikke målestokken vår — de andre. Vi skal likedannes med Kristus, bli ham lik, bli bare sannhet.

Det er diverse forskjellige slags måter å lyve på. Og vi har et veldig kapitel for seg, men det er bare en del av løgnen. Den består av flere avdelinger, eller hva en skal kalle det. La oss se i Luk. 12, 1. Det er et ord som for mangfoldige år siden har satt seg fast i mitt hjerte. Der sitter det natt og dag. Det er meningen med alt Guds ord. Det er ingen annen måte å bli frelst på enn å ta det til hjertet. Å leve etter det. Er hykleri noe underlig noe som var på Jesu tid og som vi ikke har sett noe til siden? Hva er hykleri for noe? Det er 100% løgn. Det kan man prestere med ord og uten ord. Ja, til og med med sitt ansiktsuttrykk. Setter f.eks. opp et smørblidt ansikt som en jo er opplært til, og som en er blitt formant til — må alltid bevare smilet, står det i avisen. Men det er ikke sannhet. Man skal alltid hykle, betyr det. Det er så hyggelig — især damene et ekstra følsomme — de synes det er så hyggelig å smile omkapp. De ser ut som engler. Det er vel noen hver mann som har fridd til en slik søt en. Tenk han var så dum at han trodde hun var så eiegod. Så kan sannheten være den at hun var så ekstra god til å hykle. Hun hyklet å være søt. Det var ikke sant. Når prøvene kom i dagliglivet, var hun både sur og bitter. Ja, fornærmet. Jeg har mange ganger definert hva hykleri er. Den aller beste og lettfatteligste og påliteligste måte — det husker vel en del av de tilstedeværende, tenker jeg — det er å late som man er noe man ikke er. Det er vaskeekte godt norsk. Ikke sant?? Å late som om. Det er ikke noe troskyldig i det. Det er 100 % hykleri, og det er det samme som løgn — 100 % løgn. Vi har også et annet ord om det. Å forestille seg. Et tredje ord — det er skuespill. Det er ikke bare profesjonelle skuespillere i verden og som har talenter for det — vi har skuespillertalent alle sammen i lange baner, og mange har stor trening i å bruke det. De er dyktig skuespillere — svære hyklere — svære løgnere. De er forsåvidt som de var da de omvendte seg.

Jeg har et enkelt eksempel som jeg har brukt diverse ganger. En ser ut av vinduet, og der ser man en person komme på besøk til seg. En person som en ikke kan fordra. Så kommer han til døren og ringer på. Det lukkes opp. «ÅÅÅÅååå». Akkurat som på Nasjonalteatret. Man spiller å være så søt og god, og vedkommende er så velkommen som bare det. Og innerst inne ønsket de vedkommende av hele sitt hjerte så langt dit som pepperen gror. Det er ikke noe småtteri — ikke noen bagatell. Vi har mange ord for dette stoffet. Det er det samme som å være falsk. Det fins ikke noe falskt i Guds rike. Når det er bare sannhet med oss, kommer vi inn i Guds rike. Da har Gud fått gjort sitt verk — da har vi nådd målet.

Jeg har enda et ord — det er svik. Det er det samme som juks, fusk og falskhet — akkurat som løgn. Noe som har forundret meg i høy grad, jeg har nevnt det noen ganger i årenes løp — det er at det står i et av Peters brev om Jesus, ganske kortfattet — noen av hans egenskaper — bare noen ytterst få — husker ikke om det er tre. Det ene er at det fantes ikke svik i hans munn. Det var altså noe ekstra stort. Hva sier så det helt indirekte og tydelig om det alminnelige? Svar da! At det er svik — de er hyklere, de forestiller seg, de er skuespillere, de er løgnere. Det samler alle de uttrykkene der. Det er noe kolossalt. Tenk hvor høyt Gud har elsket oss. Det er aldeles svimlende. Det bør vi tenke grundig over, til stadighet — resten av livet. Tenk at han elsker oss så veldig høyt at han vil gi oss en slik herlig, guddommelig, fullkommen frelse. Her i vårt kjøds dager. Her i nådetiden, her i utlendigheten, at vi blir helt igjennom sanne. Sanne i ord og oppførsel. Det alminnelige er at man gjør hva man kan for å skjule sin dårlighet, for å skjule sin skam for å skjule sin sanne tilstand. Å erkjenne den er da det verste man kan tenke seg. Da tenker man slik at skulle en erkjenne det overfor mennesker, så synker en i deres øyne. Og det er det siste en ønsker. Man vil akkurat det stikk motsatte. Man vil være stor i deres øyne. Jo mere interesse en har i å være stor i deres øyne, desto forferdeligere blir det å synke i deres øyne. Men i hva slags øyne synker man når man er ærlig og oppriktig??? I dumme menneskers øyne. De som har så lite livsens lys, og som har så gal livsforståelse, at de forveksler svart og hvitt. Det er riktig også det. Da synker man i alle dumme menneskers øyne. Hvilken rolle spiller det? Det er ingen fordel å stå høyt i deres øyne. Det er akkurat motsatt. Men det man likeså sikkert — og vel så det — gjør, er at man stiger i Guds øyne. Er det noen som tror at det lønner seg? Han stiger i Guds øyne. En kan gjerne bruke et slikt uttrykk — Gud blir vilt begeistret for slike personer som er i den grad sannhetskjærlige, ærlige og oppriktige, uten svik, uten hykleri og uten skuespill. Vi kan jo ikke skjule sannheten for Gud. Men vi kan gjøre det for menneskene. Vi kan si det slik med sannhet — selv blant oss — det er ikke moderne å be om tilgivelse. Det er nesten noe som ikke hender. Men det som hender, er at man forsynder seg i syv lange og syv brede så man snakker om de forskjellige. Jeg hadde allerede nevnt, men det er enda flere ord om det samme — det er uoppriktighet og uærlighet. Huttetu for et mangedobbelt kløver løgnen er. Det er vel ikke ærlighet å skjule sin dårlighet og late som om man er bedre enn det man er — kan det sies å være ærlig? I Guds øyne altså? Ærlighet i verden det er ikke å gjøre underslag. Men det er jo Gud vi har med å gjøre. Kan det sies å være ærlighet — hva? Kan det sies å være uærlighet da? Absolutt. Er det noe jeg kan tenke meg de aller fleste vennene er sikker på, så er det at de er ærlige. Når det kommer til stykket, og det skal prøves i Guds lys — etter Guds ord — så er det ikke sant — uærligheten henger fast i mange forgreninger. Det er egentlig ikke noe å smile av — langt derifra.

I bibelordboken under oppriktighet. — Det begynner særdeles godt. Det første som står, er 4. Mos. 23, 10. Der står det et herlig ord. Det er det samme som sanndrus død. Død som den som er blitt bare sannhet. Samme hva det gjelder, samme hva en har med å gjøre, både i det jordiske og det åndelige. Sant i hjertets innerste — aller innerste er man sann. Da kommer det sannhet ut av munnen og. Da blir det sant liv og sann oppførsel.

Job. 33, 3. Ærlige og oppriktige er ett og samme. Salme 7, 11 — tydelig og klart. Han får ikke frelst de andre. De har ikke tatt imot så stor kjærlighet til sannheten at de av all makt jager etter den og når den på alle områder i alle detaljer i sitt liv. Salme 32, 11. Skal vi ikke juble alle sammen? Skal vi ikke se hvem som er flinkest til å juble da? Jo, de gjør slik uti skjøgedommen. Der kappes de om å juble, og så er det løgn så å si alt i hop. Når de bare kan få sagt det storslagent, så det ordentlig klinger, og det blir stemning i salen, så har de gjort en veldig gudstjeneste. Hva har de gjort? Et veldig skuespill — et veldig hykleri. Det er veldig betegnende at den Hellige Ånd har et navn til — sannhetens Ånd. Og det er ikke hellig når det ikke er sant. Når det er sant — da er det hellig. Tenk noe så falskt — noe så formastelig hykleri når det er om å gjøre å få stemningen høyt i taket på falskt grunnlag. For de oppriktige sømmer det seg lovsang. Det er klart det — vi skal jo lovsynge Gud for hva han gjør. Så er det ikke sant — og så skulle det behage Gud — sannhetens Ånd. Det er jo åndelig talt — ikke menneskelig talt — vanvittig.

For de oppriktige sømmer det seg lovsang. Det betyr, ikke for noen annen. Det er om å gjøre å prise Gud. Ja, i sannhet. På sanndrue leber. Vi hadde et eiendommelig tilfelle nede i Syd-Tyskland en gang. Vi har vært på stevner der i flere og tyve år. Det var en som fikk den ideen at han skulle innby alle mennesker av alle kirkesamfunn som tror på forsoningen, til stevnet. Så var det et alminnelig stevne hvor det var masse folk, og et brødrestevne hvor det var noe mindre. En av de ledende brødre der som ba til Gud, sa: «Og når vi kommer fram for ditt åsyn, o Gud, så skjelver vi.» Han sa ikke han, men vi. Hva var det for noe? Det var brutal løgn. Så spurte jeg forsamlingen, er det sant? Nei, ropte de. Men han tok det godt. Veldig rosverdig. Det var han som ledet møtet, og han gikk ned og satte seg bakerst. Neida, sa jeg, du behøver ikke gå ned å sette deg bakerst. Men du må slutte å lyve. Så falt han meg om halsen og gråt. Slik har aldri noe menneske snakket til meg, sa han. Aslaksen er min apostel. Det var andre gangen han løy på det møtet. Han løy i sitt vitnesbyrd også. Det er jo det alminnelige det. Man kappes om å lyve, kappes om å hykle. Hvorfor sa han slik, fordi han skjønte at det hørtes imponerende ut. Det var ikke noen tanke på om det var sant eller ei. Det blir som jeg nevnte. Det aller verste er ikke at en lyver, det er forferdelig ille, men det verste er at det var ikke meningen at det skulle være sant. Hva var meningen? At det skulle imponere, at det skulle høres festlig ut, 100 % hykleri, 100 % skuespill.

Det står en hel del her. Vær så snill og grunn på det som står om oppriktighet! Gjør en skikkelig begynnelse på å følge mitt ubeskrivelig gode råd. Gjør det i dag eller i morgen og fortsett på samme måten. Ikke for å lese det igjennom, men for at det skal synke ned i hjertets dyp, og holde fast på det. Hold det fast at Gud er sanndru og hvert menneske en løgner. Noe av det som gjorde aller størst inntrykk på meg da jeg leste det første gang, og siden også, er Salme 64,11. Slå det opp! Der står det et ord som praktisk talt kan gi alle anledning til å dømme seg selv. Når vårt liv ikke stemmer akkurat med ordet, så er det noe i veien med oss. Det er adskillig i veien. «Prise seg lykkelig», det er et kjennetegn på alle oppriktige mennesker. Det trenger en forklaring. Når vi leser og tar tid og er veldig interessert, får Gud anledning til å gi oss lys og åpenbaringer i sitt ord. Ellers får han så å si ingen sjanser. Det heter jo: Gi akt på deg selv og på læren. Hva menes med det? Vi skal sammenligne og se hvordan det stemmer med meg, og stemmer det ikke, er det ikke noe galt med Ordet, men det er galt med meg. Det må dere da endelig begripe. Altså kjennemerket på oppriktige mennesker er at de priser seg salige, så vi har forklaringen på det. Er de interessert i å høre det? Det er nok for de fleste uforståelig med en gang, tror jeg. Jo, de oppriktige er Gud så forelsket i at han skynder seg og frelser dem ordentlig, drabelig grundig. Og da blir man så lykksalig at man priser seg lykkelig. De er altså alltid noen veldig salige mennesker. Så salige at det kan ikke skjules. De fleste har det ikke slik. Jeg har levd lenge nok til å kunne uttale meg pålitelig om det. For manges vedkommende mangler det forferdelig mye på det, ja, for manges vedkommende er det stikk motsatt. De kan se ut på litt forskjellig vis, men ikke salige. Og så er det ufravikelige kjennetegn at de priser seg salige. Og hvorledes kunne de vel annet når Gud får frelst dem ordentlig og grundig? Det går vidunderlig med oss da. Da går det slik at vi kjenner oss salige og har himmelen på jorden inne i oss. Det er annen sak enn å hykle. Inne i oss er det slik. Nå kommer jeg i hu et uttrykk i en av salmene. Jeg har lyst til sannhet i hjertets innerste. Vi avlegger vitnesbyrd da, og det skal være sant etter Guds målestokk. Det er altså akkurat slik som jeg sier. For å styrke andre i troen — ellers skulle jeg velge å la det være — men nå har jeg valgt å styrke enhver især i troen, og derfor har jeg avlagt mange drøye personlige vitnesbyrd — alle er sanne, for at det skulle gjøre den virkningen. Går det an for meg, forhenværende uforbederlige stakkar, så går det an for andre også. Jeg håper det har virket slik i noe monn. Er ikke det et enkelt regnestykke? Jeg har fortalt nøyaktig og sannferdig hvordan jeg hadde det til å begynne med, den første tiden etterat jeg var blitt radikalt omvendt. Jeg gråt hodeputa mi våt av sorg over min synd, og jeg fortsatte med at jeg orket ikke leve på den måten — jeg ville heller dø og tro på syndenes forlatelse, enn å leve og synde. Så sier det sanne ord: Salige er I som sørger — ikke over andre, men over seg selv. De skal trøstes. Det eneste som kunne trøste meg, det var seier over synd. Det ordet er gått i oppfyllelse på meg, derfor sendte han meg på overstadig, underlig og vidunderlig vis, for full fart bort til gamle broder J. O. Smith. Der fikk jeg høre sannheten. Så ble det omsider seier. Full seier — dundrende seier, mere enn seier. Salige er de fattige i ånden. Ja, jeg var så fattig at jeg greide ikke leve lenger slik. Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet — ikke at de andre skal være rettferdige mot meg — slik har de fleste det — men at jeg skulle gjøre det absolutt rettferdige osv. i alle deler. De skal mettes! Det er sannheten. Det er ikke noen religiøs skrøne. Gud står for det han har sagt. De skal mettes. De skal få alt det de hungrer og tørster etter. Da er det ikke noe underlig at de priser seg salig. Vi skal ikke drikke oss drukne av vin, men bli full av den Hellige Ånd. Hva slags Ånd er det? Sannhetens Ånd. Drives av den. Den driver oss til å tale sannhet. Den driver oss ikke til å hykle. Den driver oss til å være ærlige og oppriktige — selv i svarte verden har de lys over dette, men å leve etter det er noe annet. Men det er jo slik med mange venner og. De har mye lys og mye kunnskap om forskjellige ting, ikke på langt nær nok, men det betyr ikke noe større, når jeg ikke lever etter det. Da blir jo dommen hardere. Jeg har kunnskap, men ikke lever etter det, det er noe forferdelig. Den seg selv fornedrer, skal opphøyes. Gud vil sørge for det. Hva er det å fornedre seg selv? Det er det at det er ikke sant at jeg er så stor som jeg er høyt aktet for. Det skal være sant alt sammen, og da har jeg ikke noe annet å gjøre enn å fornedre meg. Gad vite hvor mange som er opptatt med det? Som er beskjeftiget med det å fornedre seg selv. Gud han vil gjerne ha oss høyt opp, ikke falskelig, men sant. Når vi oppfyller betingelsen og fornedrer oss selv, blir vi opphøyet. Da orker ikke Gud noe annet enn å opphøye oss. Han er så forelsket i sannhet. Vanligvis er man altfor høyt oppe. Det går an å fornedre seg i den grad, og det går an å komme ned i den grad at en blir grunnfestet i det lave. Ingen mennesker, ingen djevler og ingen ånder kan få en til å opphøye seg. En blir der for godt — om en blir rost og æret med mangfoldig voldsomhet — så grunnfestet kan man være der nede i sannheten at det er ingen makter og krefter og ånder som kan få en til å opphøye seg det aller minste.

Det står vi skal kappes om å hedre hverandre. På jubileumsdager blir man særskilt hedret. Jeg har kjent det slik — det er akkurat som jeg sitter i en boks, slik at ingenting av det kan trenge inn til meg. Ja, det er min erfaring. Det er ingen sak å være meg. Det sjenerer meg ingenting. Det foreligger jo skriftlig også, jeg kunne jo ta det frem og kose meg med det. Å lese det. Det er ikke tale om. Har ingen interesse. Jeg hører da hva de sier. Det som er sant — er jo sant. La oss si det slik: Satan forsøker å friste meg til å opphøye meg selv, men han har oppgitt meg som håpløs. Han er delvis klok. Han kaster ikke bort tiden på slike som det ikke nytter med. Det kommer av at man har holdt det ordet om å stå ham imot fast i troen, så skal han fly fra eder. Han kommer flittig igjen til mange fordi de hører på ham. Det er ikke noe rart han kommer igjen da. Arbeidet lykkes. Fra bare løgn til bare sannhet, det er vårt himmelske kall. Til og med hver mine er sannhet. Slik at om en ser riktig alvorlig ut, så er en riktig alvorlig. Ser en riktig bedrøvet ut, så er en riktig bedrøvet, og det er mye å være bedrøvet over. Det er mangel på å være bedrøvet. Når en jubler, så er en glad på sant grunnlag.

Ja, lykke til å arbeide med dette resten av livet alle sammen. I dette øyeblikk står det slik for meg — noe bedre kan en ikke gjøre. Det er meget viktig om kjærlighet — så viktig som det kan få blitt, men det står om ekte kjærlighet og falsk, uekte kjærlighet — på skrømt. Det er jo det det er mest av. Mange oppfører seg slik og snakker slik som om man elsker så svært, og så er det ikke tilsvarende sant. Det er det samme hva vi tar — sannhet, rettferdighet, kjærlighet — akkurat det samme — så kan det være ekte eller uekte, farvet eller ufarvet. Oppriktig eller uoppriktig. Oppriktig kjærlighet, står det. Hjertelig tillykke alle og enhver. Gid alle ble helt desperat ivrige etter dette. Det er forstandig å snakke med seg selv. Og da har jeg et forslag etter temaet — snakk om sannhet til deg selv. Snakk om at det skal være sant og ekte helt til bunns. Det kan være meget bedre å snakke med seg selv om noe som er nyttig, enn å snakke med folk — det blir ofte mye tomt snakk. Hjertelig tillykke alle og enhver! I noen år har jeg uttrykt meg slik: et herlig møte — et godt møte, hva er det? Hva er det herligste ved hele greia? Det er at det er sant, og er det ikke det, er det svik, hykleri, humbug, løgn, falskt, farget, uekte. Jeg har gitt mange gode råd, og lykksalig den som kan få seg til å følge dem med glede. Rådet skal man følge. Det er ikke noe heller Gud vil, det spørs bare hva du vil.