Møte i Oslo 15/10 1975

Ved Guds store nåde så har jeg en særdeles givende, virkningsfull tekst for enhver især som virkelig er mottakelig. Det er ganske utenom det sedvanlige. Det er et kjent ord som vi nok sikkert har fått altfor lite utav alle sammen.

Mark. 8,32—33. «... Da tok Peter ham til side og begynte å irettesette ham». Peter, den arme stakkaren som han var den gangen — han var så forkommen og redd for livet sitt at han løy flere ganger og til og med bannet på at han ikke kjente Jesus — og den stakkaren altså tok Jesus til side og begynte å irettesette ham. Dere har vel tenkt altfor lite på dette! Jesus hadde utvalgt Peter, og han var et utvalgt redskap, men han var langt, langt borte og jammerlig forkommen. Så står det om Jesus i vers 33, han sa til Peter: «Vik bak meg, Satan.» Han skjelte ikke ut Peter for å være Satan, men så forferdelig galt var det med Peter at det han advarte Jesus mot, var å advare mot frelsesverket. Dette gjorde han selvfølgelig i aller beste mening, i god tro, og mente han hadde sann omsorg for Jesus. Så formørket var han at han formante Jesus til ikke å gjøre Guds vilje, og det var bare av kjærlig omsorg for å spare Jesus, og det kalte Jesus for Satan. Peter var i Satans tjeneste og trodde selv at han var i Guds tjeneste — han var altså i ordentlig mørke.

Vers 33: «... for du har ikke sans for det som hører Gud til.» Slik kan det være med aldri så velmenende brødre og søstre. De søker Gud og ber til Gud og vil frelses, men de har ikke kommet lengre enn at de fremdeles ikke eier sans for det som hører Gud til — det som Gud har sans for, «... men bare for det som hører menneskene til.» Kanskje man til og med innbiller seg at man har åndelig sans, og så er sannheten den at man eier ikke sans for det som hører Gud til. Og det som menneskene har sans for, det skjønner alle utmerket godt, hvis man bare tenker etter. Ta papir og blyant og tenk etter alt det menneskene har sans for. Skriv det opp og les jevnlig for å få lys over alt det du har sans for, som menneskene har sans for fremdeles. Det vil jo bli en veldig hjelp til selverkjennelse, og vi kan ikke frelses mer enn vi erkjenner. Vi kan ikke be Jesus frelse oss fra noe vi tror er riktig, det er meningsløst. Når jeg tror det er riktig det som jeg gjør, da kan jeg ikke bli frelst ifra det. Det er ingen mulighet til å bli mere frelst enn vi er, uten at vi forstår at noe av det vi gjør, er galt. Vi må få nytt lys, sant guddommelig lys. Og det er så ille at vi ved den menneskelige sansen motarbeider Gud, og motarbeider vår egen frelse — utelukker vår egen frelse. Det heter at vi skal arbeide på vår sjels frelse.

Det Gud har sans for, er det stikk motsatte av det menneskene har sans for, f.eks. dette ord av Jesus: «... den seg selv fornedrer, skal opphøyes.» Gud har sans for at vi fornedrer oss, og det er han så interessert i at da opphøyer han oss selv om vi ber om å få slippe å bli opphøyet. Han selv vil ha oss opphøyet, for det er etter hans smak og hans sans. Og omvendt, «... den seg selv opphøyer, skal fornedres». Gud kan ikke tåle det. Og når en da blir fornedret, og vi tror på det ordet, så vet vi altså at vedkommende har opphøyet seg selv, selv om vi ikke har sett noe til det og skjønt det, så må det være slik, for det er en ufravikelig livsregel. Det Gud har sans for, er at vi skal bli grundig frelst. Det blir vi bare ved å få en levende tro på Guds ord og være lydig mot det. Hvor mange tror du har smak for og interesse av å fornedre seg selv? Nesten ingen. Hva har menneskene sans for f.eks.? Jo, at ingen skal få vite om hvor galt det er med dem — smile og opptrede og late som ingen ting. Det har de sans for, og den sansen bruker de. Det er nesten ingen som ber noen om tilgivelse for noen ting. Da regner de slik at da synker jeg i deres øyne — og det er riktig at en synker i alle tåpelige menneskers øyne når en erkjenner sin synd. Like så sikkert som en synker i alle tåpelige menneskers øyne når en erkjenner sin synd, så stiger en noe kolossalt i Guds øyne. Det har de ikke sans for. De tenker ikke over at en stiger i Guds øyne. Det er klart at en stiger i Guds øyne ved ydmykhet og ved å fornedre seg selv og ved å erkjenne sannheten slik som den er. La gå med det at en blir vanæret av dumme mennesker, men så blir en æret av Gud, og det er vel det som betyr noen ting. Det lønner seg å være «godvenner» med Gud.

2. Kor. 10,7. Dette skriver Paulus til en menighet som var oppstått ved hans virksomhet. «I ser bare på det utvortes.» Sokrates så bare på det innvortes. Det er en luksuriøs sammenligning. Sokrates bad til Gud om å bli vakker innvortes, og han kjente ikke et eneste Guds ord — men han søkte Gud så intenst at Gud var nødt til å åpenbare seg noe veldig for ham. Han kjente ikke et eneste skriftsted! Og Paulus skrev til Korintiermenigheten — der var de opplært av Paulus, hadde den sanne undervisning og den sanne kunnskap. Kristi vitnesbyrd var rotfestet i dem, de manglet ikke noen nådegaver, og de var ekstra vilt forelsket i å tale i tunger, og så skriver Paulus til dem, til slike folk: «I ser bare på det utvortes!» Det trenges det en liten forklaring på. Selv når det gjaldt det innvortes og livet, så tenkte de på hvorledes det tok seg ut, og hvorledes det klang i ørene på folk, og hva folk syntes og mente om det. Dermed ble også dette det utvortes. Det går an å tale så det klinger aldri så vakkert, så tåpelige mennesker synes at det er storslagent, uten at det er noe særdeles herlig inne i hjertet. Når de f.eks. talte i tunger i vilden sky, så trodde alle dumme mennesker at det var veldig så åndsfylt de var, det måtte være noe ekstra med dem. Og så skriver han at det var splid og avind iblant dem. Den ene holdt seg til Paulus, den andre til Peter og den tredje til Apollos. De var kjødelige, så det gikk ikke an å snakke til dem som til åndelige mennesker.

Det er noe som heter å imponere. Det kan man gjøre ved kunnskap og nådegaver osv. Man imponerer alle dumme mennesker, for de har sans for det. Man pisker opp en stemning med hallelujarop og tror at det er en veldig ånd til stede. Den Hellige Ånd er sannhetens Ånd — og så er det ikke sant, det er nærmest skuespill! Svært mange av vennene er interessert i det utvortes, i det jordiske! Man beundrer det jordiske, så dypt kan man være sunket selv midt i menigheten. Vi bør tilbede Gud i ånd og sannhet, vi bør tilbede ham for den sansen han har for å frelse oss, og ikke bare har, men bruker for å frelse oss, hvis vi er mottakelige. De tilber pene klær og pene saker. Men Gud vil ha sanne tilbedere som tilber ham i ånd og sannhet. I Rom. 1 står det om å tilbe det skapte — det gjør omtrent alle — istedenfor å tilbe skaperen.

Es. 2,12—16. «... alt som er fagert å skue.» Det er så vakkert, og det tar seg så godt ut. Hvor mye frelst blir jeg i mitt innvortes menneske ved å beundre det? Vi kan også si den sannheten at jo mer det betyr noe for meg, jo mindre har jeg i mitt indre som betyr store ting. Det utenpå kan ikke forøke trivselen det aller ringeste! Man kan glede seg om en får en gave, det er kanskje en blomst, men blomsten øker ikke trivselen hvis en har en hel lysthave av blomster i sitt indre. Det står i Sirak at Herrens frykt er som en lysthave. Når en frykter Gud av hele sitt hjerte, blir en grundig frelst, og da har man en lysthave inne i seg. Det er Guds ord dette også. Gud er igår og i dag den samme, han har ikke forandret smak. Han har akkurat den samme smak som han hadde på Esaias’ tid, og som han hadde på Paulus’ tid, han som i Rom. 12 formaner til å holde seg til det lave. Ikke bare det, men hold eder gjerne til det lave, står det. Har menneskene sans for det? Nei, det stikk motsatte, det er derfor han har den formaningen.

Es. 3, 16—24. Gud er mektig vred på forfengeligheten, på å ta seg ut, på beundringen av alt jordisk. Men ikke bare det, han er mektig vred fordi vi er så opptatt med hvorledes det klinger, hvorledes det høres og hvordan det ser ut, hva folk mener om det og synes om det — istedenfor bare å være interessert i å bli vakker innvendig, å bli omskapt innvendig, å bli gudelig innvendig. Helt og holdent! Det er det Gud har sans for. Det er det han er interessert i. Er vi interessert i det andre, så er vi fremdeles langt borte. Det kan være så ille med en at det å erkjenne, det å vedkjenne, det å ydmyke seg — det står for en som noe av det verste en kan tenke seg. Og da er man jo åndelig talt kaputt. Gud gir den ydmyke nåde og står den stolte imot. Og så ser jeg det å ydmyke seg og erkjenne slik som det er, som det verste en kan tenke seg! Folk vil hva som helst for at andre ikke skal få noen som helst slags forståelse av at det ikke er så bra med dem som det høres ut til. Det er altså så ille at det som er det beste av alt, etter deres begreper er det verste de kan tenke seg. Det er en veldig mulighet nå til ordentlig å få arbeidet på sin sjels frelse. Det er midt i hjerteroten på hele frelsen. For å ha god samvittighet når en vet at folk tror bedre om en enn det er, det lar seg ikke gjennomføre. Da må en gjøre seg hard mot samvittigheten sin, da må en bringe den til taushet. I mitt indre er det, og har vært i mangfoldige år, full mobilisering mot det — før det er kommet noe. Jeg ville ikke kunne orke å leve en dag hvis det var noe som helst av det at jeg skulle tale og bære meg slik ad slik at det ga bedre inntrykk av meg enn det egentlig er. Jeg ville ikke kunne holde ut! Det ville ikke kunne skje!

«Vik bak meg Satan, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som menneskene har sans for.» Hva har de sans for? Jo for å bli godt likt, å bli æret osv. Det eneste som betyr noe, er hva Gud synes. Det er veldig lettfattelig. Selv om dere er unge, så arbeid med dette resten av livet. Ved å ha den sansen som menneskene har, så kommer man inn under hykleri. Den beste tolkningen av hykleri er å late som om — det gjør man på mange måter, late som om det er bedre med en enn det er. En er glad for å bli betraktet for å være mer enn det en er. Det burde en hate. Det er å ha sans for å bli grundig frelst.

Det menneskene har sans for, er å følge moten. Omtrent alle er slaver av å følge moten. Noe som ikke er moderne, er å be om tilgivelse. Det hender omtrent ikke, men det som hender, er at man forsynder seg mot hverandre, men ber ikke om tilgivelse. Hvorfor ikke? Nei, for da tror man at man synker i deres øyne, da får de vite at jeg har gjort noe galt. Men da stiger jeg veldig i Guds øyne, og det er han som har makten i himmel og på jord, så det lønner seg å stige i hans øyne. Dette er fullstendig motsetninger. Sans for det som er av Gud og sans for det som hører menneskene til. Fullstendige motsetninger både hva det indre angår og hva det jordiske angår. Mitt personlige vitnesbyrd er at jeg ikke har hatt noen som helst interesse av den jordiske herligheten fra jeg omvendte meg til Gud. Det er ikke noe annet å velge mellom enn det himmelske og det jordiske. Det å ha sans for å ta ære av mennesker og å skjule sin synd osv., det er så jordisk som det kan få blitt. Jeg har helt og holdent levd overensstemmende med det.

Så snart det blir noe nytt og moderne i verden — vips inn i Menigheten! Tross den såkalte skarpe forkynnelsen som er iblant oss, den er nok ikke skarp nok på langt nær. Da man f.eks. for noen år siden begynte å pynte smørbrødene — i mine øyne så det ut som de var sinnsvake, det var ikke stort før oppfunnet i svarte verden, før det var på fester blant vennene rundt omkring. Jeg har talt imot det gang på gang. Hva skal vi gjøre med dette overfor det ordet at Gud vil ha sanne tilbedere som tilbeder ham i ånd og sannhet? Jeg vil inderlig håpe og ønske i all min enfoldighet at dere vil følge mitt gode råd, det er ikke noen befaling, men et godt råd — sett deg ned og skriv opp detaljert alt det menneskene har sans for og ha det i Bibelen din og arbeid med dette. Det heter at vi skal arbeide på vår sjels frelse med frykt og beven. Hva skal vi frykte og beve for? At vi ikke får det i skikkelig orden så vi kan være med Kristus når han kommer, ellers så kommer vi ikke med! Han skal ikke ha en brud som er noenlunde, men han skal ha en brud som er vakker innvendig og som blåser i det utvendige, lik ham selv. Hjertelig lykke til. Det er altså muligheter nå, ekstra muligheter ved denne vidunderlig eiendommelige teksten.