Formiddagsmøte i Stavanger 18/1 1976 — Forsvakelsesapparat

Jeg fikk et ganske eiendommelig lys for en kort tid siden. Som alminnelige mennesker så er vi så å si professorer i vantro alle sammen. Og i Skriften leser vi: I lite troende, og I sendrektige til å tro alt hva som står skrevet osv. Og da fikk jeg dette eiendommelige lyset at det er akkurat som det skulle sitte inne i vårt hjerte et forsvakelsesapparat, forminskelsesapparat som virker automatisk uten at vi skjønner det selv, uten at vi aner det.

Skriften er full av sterke, herlige ord og løfter, og de er sanne alle sammen slik som de står. Vi må ikke forminske det, vi må ikke forsvake det. Det er det alminnelige. Det er ganske eiendommelig, en skjønner det ikke selv altså. Og det blir jo da på en annen måte det samme som at en ikke kan lese skikkelig innenat. Det skulle en jo tro en kunne, og det kan en jo når det gjelder alle andre ting. De er så flinke til å lese så de kunne bli professorer i alt mulig, unntagen i tro. Og så skjer det ingen ting uten ved tro. Det er det eneste som er gyldig, det er det eneste som virker. De får ikke del i noen ting uten ved tro. Og tro er full visshet. Det har ingen ting med å forsøke å gjøre. Når vi sier vi skal forsøke, så er det det samme som vantro, for det betyr da at kanskje det lykkes og kanskje ikke — og det er hundre prosent vantro.

Nå skal vi se på noen steder. I Ef. 4, 1—2: «Jeg formaner eder altså, jeg, den fangne i Herren,» skriver Paulus, «at I vandrer så som verdig er for det kall som I er kalt med,» og så kommer det: «med all ydmykhet og saktmodighet,» altså med all ydmykhet og all saktmodighet. Hvem har trodd det, hvem har lest riktig innenat? Når en er litt ydmyk, så får en litt nåde, og når en er noe mer ydmyk, så får en mere nåde, og når en er meget ydmyk, så får en meget nåde, og når en er usedvanlig meget ydmyk, så får en usedvanlig mye nåde, og når en er ikledd all ydmykhet da, hva da? Hva da? Ja, dere kan vel svare på det nå? All nåde. Og nåde betyr ikke benådning. Benådning, det er tilgivelse for synd, det er forsoning. Nåde betyr hjelp, det betyr frelse, det betyr lys, det betyr kraft, det betyr alt det vi trenger. Og derfor er det altså en selvfølgelighet at man ikke tror på det. Og det er en selvfølgelighet at man egentlig ikke stanser opp for hva det står. Det er ingen overdrivelser i Skriften. Nei, men det er forminskelses- og forsvakelses-apparater i hjertene våre, noe som vi ikke har noe som helst slags begrep om, noe som vi ikke merker noen ting til, og dette apparatet virker i all stillhet uten at vi oppdager det. Det er akkurat som det kommer igjennom et apparat, og der blir det omdannet til noe annet, til noe svakere, til noe mindre. All ydmykhet og all saktmodighet, da er man rotfestet og grunnfestet i ydmykhet og saktmodighet, da er det slik at man kan simpelthen ikke noe annet enn å være ydmyk og saktmodig. Når det er slik, så må jo de som kjenner oss og lever sammen med oss, merke det. Det er da såpass kraftig, og det er da såpass ualminnelig at det må merkes. Det er vi kalt til, dette er Guds vilje. Så høyt elsker han oss, så mye vil han gi oss, så mye vil han utvirke i oss, så mye vil han omskape oss — da blir vi altså ydmykheten selv, og saktmodigheten selv på to ben. Og det skjer ved tro. Vi tror at det er jeg kalt til, det er Guds vilje, det er mulig, det er min oppgave å tro det slik som det står. Så det gjelder, kan vi si, å få lempet ut denne forsvakelsesautomaten, få tak i den og få hivd den ut av hjertet. Da leser vi akkurat som det står, og så tror vi akkurat det som står — og så skjer akkurat det som står, og så blir det slik som det står.

Jeg har i mangfoldige år sett det slik og sagt det slik at det er som en er besatt av begrepet litt, akkurat som en skulle være besatt, samme hva det er, så tar man det som litt. De fleste har det slik at de håper og tror, sier de, men det er hverken håp eller tro i det, det er bare en frase. De håper at det skal bli litt bedre med dem, veldig langsomt, i løpet av mangfoldige år. Det er det alminneligste, det er slik de fleste har det. Men saken er at det blir ikke det, det blir ingen ting av det. Det er ikke Guds ord, det er ikke det vi skal tro, det står ikke slik i Bibelen — så det blir ingen ting utav det. — Da bedrar man seg selv, da lever man et drømmeliv. Da ber man, og ber og ber og ber om kjærlighet og ber om kraft og ber om tålmodighet og ber om hva som helst — og tror aldri noe på det, og får det derfor heller ikke. Hvem vil ikke gjerne bli fylt med kjærlighet f.eks., og ber om det også, men tror ikke noe på det. En blir ikke fylt med mere kjærlighet, blir akkurat den samme — samme fra møte til møte, fra stevne til stevne, fra dag til dag, fra måned til måned, fra år til år, fra årtier til årtier er en akkurat den samme — stort sett. Det kan være ganske små forandringer, svært uvesentlig. Det hender til og med at det blir dårligere med en, ja det skjer med flere det, og noen faller ifra også. Det er sørgelig å falle ifra, men det er ikke så rart, for når det livet en lever, ikke er noe særlig lykkelig liv, da er det ikke så stort å falle ifra. Det er ingen som er veldig lykkelig, som faller ifra. Det er jo selvmotsigelse, det er jo noe tøys. Det er ingen som frivillig går bort fra å være veldig lykkelig, tror dere det? Nei da, det er dårlig med dem, det er derfor de kan falle ifra. Og hvorfor er det dårlig, fordi de tror ikke Guds ord. De ber og tror ikke at de får det, og de ber ikke mye heller, de ber litt, og de tror ikke det engang, de får ikke det heller.

Det er klart, her i Bibelen står alt det vi trenger. Her står ord som uomvendte trenger, og her står ord som nyomvendte trenger, og her står ord som viderekomne trenger. Alt sammen er sant. Det er fortvilet med denne automaten, synes dere ikke det? Vi merker den ikke selv, altså, vi har ikke anelse om at vi tar og forminsker og forsvaker Skriftens ord, og så er det akkurat det en gjør når en har det slik, og de fleste har det slik.

Nå kan vi se i Fil. 1, 9: «Og dette beder jeg om at eders kjærlighet ennu må bli alt rikere» — ikke litt rikere, «alt rikere og rikere på kunnskap og all skjønnsomhet». Hva gjør man med all, jo, man håper at man skal få litt mere skjønnsomhet etter hvert. Ja, dere må vel tilstå at det er slik dere har hatt det, de aller, aller fleste — og har det slik fremdeles. Det er så underlig, det er jo kloke, begavede mennesker ellers, som kan lese til professorer i noen av hvert slags fag, men når det kommer til Bibelen, så er det akkurat som da er det noe helt annet. Da er det forminskelse. En leser ikke riktig innenat, ser ikke hva det står, og derfor er det umulig å tro hva det står. En kan jo ikke tro hva det står, når jeg ikke ser hva det står — det er helt utelukket. Det blir slik at man skjønner det ikke, det er det apparatet som gjør det. Det blir slik at det er akkurat som Gud eller Guds ord ikke mener hva det sier. Det sier en ting og mener noe annet. Alt — rikere og rikere — ikke litt — fortvilede begrepet litt. Men vi har bruk for ordet litt også, men der forsømmer man det gjerne, for Guds ord lærer oss at vi skal bare ha litt av alt jordisk — så der passer det. Men der virker apparatet den andre veien, mye jordisk — fortvilet apparat. Hat det som pesten, se å få tak i det og lemp det ut. Så står altså det hele på hodet, mye jordisk, mere jordisk, det er praktisk, og det er pent, og det er greit alt sammen, og det har de andre, og da må jeg ha det også. Mye jordisk og så lite grann kjærlighet og lite grann tålmodighet osv. — Jeg håper noen hver blir misfornøyd med seg selv her nå — og til og med skammer seg, og det er det et løfte for. De som skammer seg, de har et eget løfte, dem vil Gud hjelpe. Tenk å holde på slik. Mye av det jordiske og lite, ja, ynkelig lite av det guddommelige. Så kan vi lese i samme kapittel, vers 20: «Etter min inderlige lengsel og mitt håp om at jeg ikke skal bli til skamme i noen ting,» alt sammen skal lykkes, ikke bli til skamme i noe som helst, ikke på et eneste område, «men at Kristus, som alltid, så og nu, med all frimodighet, skal bli forherliget ved mitt legeme, enten det blir ved liv eller ved død.» Alltid, med all frimodighet.

Det er jo mange av vennene som har så liten frimodighet at når de kommer fram og skal avlegge et vitnesbyrd, så står de her forsagte og lavmælte, så en kan ikke høre hva de sier engang. Da har de jo ikke litt frimodighet engang. Og her sto det: all frimodighet. Frimodighet er en dyd, herlig dyd. Den har stor belønning, står det. Istedenfor det er det menneskefrykt, og man er formelig redd for å høre sin egen stemme, og derfor står man så lavmælt og forsagt her. En blir formant til å snakke høyere, men greier det ikke. Høyt og tydelig, sier vi — ikke tale om. Tror ikke noe på det, tror ikke noe på all frimodighet. Det er ikke frimodighet i det hele tatt. Det er forsagthet, og det er en veldig udyd. Saktmodighet er en veldig dyd, og det sto all saktmodighet, men forsagthet, det er vantro, hundre prosent vantro. En tror ikke på Gud, en tror ikke på Guds ord, en tror ikke på all frimodighet, tror ikke på litt engang når det er slik — det er jo himmelskrikende mangel på frimodighet.

Skal vi se i 1. Tim. 2,2: «For konger og alle dem som er i høy verdighet, for at vi kan leve et rolig og stille liv.» — De fleste er temmelig urolige — leve et stille — rolig og stille — det er to ganger stille det — to ganger rolig, «et rolig og stille liv» og så, mine elskede venner, «i — all gudsfrykt.» Apparatet får det til litt mere gudsfrykt etter hvert. Og så går en her omkring og tror en er svært til kar, og så kan en ikke lese innenat engang. En er ikke så svære karen.

Hva er gudsfrykt? Det står definert i Bibelen, det er å vike fra det onde. Det er at straks jeg leser eller hører noe som er baktalelse, så viker jeg fra det, pr. omgående, det er gudsfrykt — og så i all gudsfrykt. Man viker fra alt det onde etter hvert som en treffer på det, det blir slutt, det tar ende. Det heter jo at Jesus kom for å utrydde djevelens gjerninger. Djevelens gjerninger, det er å synde, det er å overtrede ordet. Og gjør vi ende på det, blir det slutt — helt slutt.

Jeg har slått opp noen steder her, det vrimler av dem. Så er det 2. Tim. 3, 17: «Forat det Guds menneske kan være fullkomment, duelig», dyktig altså, «til all god gjerning.» Altså duelig, dyktig, la oss kalle det eksperter i all god gjerning, all slags god gjerning, altså hver eneste slags — og så dyktig. — Fortvilede apparat, det fortvilede apparatet. Det er dumt og skadelig å ha fjernsynsapparat, men dette er mye verre. En forsvaker, en skyver Guds ord fra seg. På den måten der, skyver en frelse ifra seg, bare av vantro — og skjønner ikke selv engang at en er vantro, fordi at apparatet i all stillhet forminsker det, forsvaker det. Jeg tror vi kunne kalle dette her for livets hemmelighet, vekstens og fremgangens hemmelighet.

Skal vi se i Tit. 3, 1—2: «Minn dem om å underordne seg under myndigheter og øvrigheter, å være lydige, rede til all god gjerning,» altså, all slags på alle områder, på hvert eneste område som finnes, «ikke å spotte noen, ikke å være stridslystne, men milde, og vise» — da synes det altså, skal vise det — «og vise all saktmodighet mot alle mennesker.» Å vise — det synes, alle og enhver kan se det. Saktmodig og stille. Kvinnene har jo en spesiell formaning til å ikle seg en stille og saktmodig ånd. Stille er stille, og saktmodig er stille, det er to ganger stille. Å du, hvor stille det blir da, det er noe annet enn en skravlekjerring — og så mot alle mennesker. Det blir altså i hjemmet, i menigheten, på arbeidsplassen og overalt. Ikke dømme og uttale seg og agere og dividere — være stille og rolig. Og så all saktmodighet — helt stille. Det viser seg i det praktiske at de fleste tror ikke på litt saktmodighet engang, de er slett ikke litt saktmodige. Aller verst er det med damene med ytterst få unntagelser. Munnen går som trommestikker. Ikke på møtet selvfølgelig, de får ikke lov til det, men i dagliglivet. Det er nesten ikke stille et øyeblikk der hvor det er damer sammen. De til og med stortrives med å skravle. De synes det blir trist hvis det er stille. Hvorledes skal en få plassert all saktmodighet opp i det bråket der? Det er ved å tro på Guds ord. En kan ønske det så mye en vil, det blir ikke noe utav det. En frelses ikke ved ønsker. Nei, ved tro, bare ved tro, ikke ved noe annet. Og så ved ikke å tro noe annet enn det som står skrevet, men å tro akkurat det som står skrevet — vise all saktmodighet mot alle mennesker. Bestandig, altså, i alle de situasjoner som finnes — stille hjemme og stille borte, stille i bilen og stille på toget — overalt. Vise all saktmodighet mot alle mennesker.

Da jeg kom hit nå med toget, så satt det en hel gjeng av bekjennende kristne sammen der. De holdt et lurveleven av verste slag i ett kjør. Og de vakte jo en uhyggelig oppsikt, for de var i uniform alle sammen. I ett kjør, det var ikke stille et øyeblikk, i timevis, bare spetakkel, bare tøys og rør og ugudelig latter. Det var dem altså, men huttetu når det er noe lignende med oss. Søstrene har jo et ekstra ord, et ekstra påbud om å pryde seg med en stille og saktmodig ånd, vise all saktmodighet mot alle mennesker. Det blir over alt — i ett kjør, og så si et nyttig og godt ord i all stillhet, dann og vann. Ja, dette er et vidunderlig lys, jeg kan ikke kalle det noe annet. Det var en natt jeg fikk det, for ikke så lenge siden.

Jeg har bare slått opp noen enkelte steder. Det står f.eks. all tålmodighet og all langmodighet — all. Altså tålmodighet uten ende, uten begrensning, samme hvor lenge en skal vente — like stille og saktmodig hele tiden. Det skulle vises mot alle mennesker. Og det er ikke trist, det er ikke trist å være stille og saktmodig. Det er nærmest å ha himmelen på jorden. Det er ikke trist å elske Guds ord og tro på Guds ord og holde Guds ord og leve Guds ord, det er det triveligste av alt som finnes. Det er å ha himmelen på jorden. Og lykke til med det alle sammen. Det skjer bare på én måte, bare å lese riktig, og så tro på det akkurat som det står, og så søke det av all makt. Be om det og tro at en får det en ber om, for da får en det, ikke ellers. Hjertelig tillykke alle sammen. Løpe om kapp på denne måten i å tro alt Guds ord, så blir det sant i oss selv, så alle og enhver er nødt til å se det og høre det og merke det — vise all saktmodighet mot alle mennesker. Det er ingenting tapt ved det, alt er bare vinning, bare fordeler — så er man et lysende eksempel til etterfølgelse for andre, så blir det til stor nytte og gagn for dem også, hvis de er mottagelige. Men man kan ikke true frelse på folk, det må være hver enkelt som er mottagelig selv, som har lyst til det selv. Et sted står det at Paulus ba for dem at Gud måtte fylle dem med all lyst til det gode, altså på alle områder, all lyst. Det kan hvem som helst bli, og da går det sanne munnhellet i oppfyllelse: Lysten driver verket. Det er en kolossal sannhet, absolutt altomfattende. Det gjelder alle ting både jordisk og guddommelig. Det en ikke har lyst til, det en ikke har stor lyst til, det kan det ikke bli noe større utav. Det en har lyst til, det blir det noe utav enten det gjelder det jordiske eller det åndelige. Man kan jo ikke bli millioner her i verden ved dovenskap, ved ikke å gidde noen ting. Det er absolutt altomfattende, finnes ingen unntagelser. Lysten driver verket.

Nå håper jeg det er oppstått adskillig lyst her. Og vi har jo ordene: Alt er mulig for Gud, alt er mulig for den som tror, deg skje som du tror. Alt sammen er en personlig sak mellom den enkelte og Gud. Jeg skal tro på Gud og Guds ord, så skjer det med meg — og ingen andre kan hindre det, ingen andre kan forstyrre det. Alt sammen er avhengig av direkte forbindelse mellom hver enkelt person og Gud. Ja, hjertelig tillykke alle og enhver. Løp om kapp i å bli troende. Amen.