Møte i Stavanger 17/1 1976 — Saktmodig — forsagt.

Det er enkelte ting som ligner hverandre, enkelte ord, som man derfor kan misforstå. Det er noe som heter saktmodighet, og det er en dyd som er pålagt kvinnene å iføre seg, fremfor mennene. De har et eget ord om det. Deres pryd skal være en stille og saktmodig ånd. Saktmodig betyr stille, og stille betyr stille, det er altså en dobbelt stille ånd. Men så har vi noe som ligner det, og det heter forsagthet. Altså saktmodighet og forsagthet. Forsagthet er en udyd. Forsagthet er en skandale. Forsagthet kommer av vantro. Det kan brutalt, eller hva jeg skal kalle det, uttrykkes slik, at man er genert over å høre sin egen stemme. Så snakker man lavmælt. Det er ikke saktmodighet. Saktmodigheten kommer særskilt til syne på motgangens dag. Det er da en skal være stille og stillferdig i særdeleshet. Ved forsagthet er man også stille, men det kommer av noe helt annet, det er en skammelig udyd. Og de som blir oppfordret til å snakke høyere og ikke gjør det, de er altså forsagte, det er saken. Det generer dem hvis de skulle ta i litt mere høyrøstet. Så er det andre igjen som er freidige, de er høyrøstet, men det er fordi de har store tanker om seg selv, så det er noe tredje igjen. Men det er svært alminnelig å lide av forsagthet. Det er mangel på tro til Gud og det er menneskefrykt. Når en tar i litt høyere, så blir en genert ved at en hører sin egen stemme. Det er altså alle de som en må mase på for at de skal snakke høyere — de er forsagte. Det er en stor udyd, det er vantro, og det er umulig å tekkes Gud uten ved tro, står det. Det er mangel på frimodighet, ganske enkelt. Det er tre ting, altså, det er forsagthet, saktmodighet, og så er det frekkhet. Det er i tillit til seg selv at man er frekk og freidig, og de er bestandig høyrøstet. Det gjelder å treffe det rette bestandig, det gjelder å treffe akkurat blinken, det gjelder bare å leve i dyder og avlegge alle udyder. Snakk høyt og tydelig. Og så er det én ting til ved det, som kan hjelpe en til å snakke høyt og tydelig, og det er når man så vidt hører hva det blir sagt, så gjør det liten eller ingen virkning, man får nærmest inntrykk av at de tror ikke noe på det selv. Og når det kommer høyt og tydelig og klart, så går det ned i hjertet. Altså, når man så vidt hører det, det er for dårlig. Det gjør ikke noe større virkning. Det er en uvane, dagligdags kalt en fantevane å snakke forsagt. Så rett på det alle sammen som har det slik. Høyt og tydelig. Det er ikke hovmod å tale høyt. Frimodighet er en dyd, frimodighet har stor belønning. Når en taler høyt og tydelig, så gjør det mest mulig virkning. Hvis en må anstrenge seg for å høre, så gjør det ikke noe større virkning — og det er virkning det skal gjøre alt sammen. Rett på det. Erklær forsagtheten krig alle sammen som er forsagte. Krig på kniven.