Ettermiddagsmøte i Stavanger 18/1 1976 — Ingen vanskeligheter.

De som har Bibelordboka med seg, vil de slå opp på ordet trengsler. Der ser vi det står en hel del skriftsteder. Så har vi blant annet det ordet: Det bør oss, det bør oss gjennom mange trengsler å inngå i Guds rike. Vil dere slå opp på ordet prøvelser. Jeg vil fremdeles sterkt anbefale å bruke Bibelordboka mye, ikke bare for å finne et skriftsted som en ikke vet hvor står, det er jo derfor den er utgitt, men det er som intet å regne mot den overmåte gagnlige, kraftige, allsidige virkning som det gjør at det står om alle temaer, og alt står i alfabetisk orden. Der står praktisk talt alle de skriftsteder i Bibelen som handler om det spesielle tema. Da kan jo enhver klodrian, selv den dummeste, skjønne at det må lønne seg veldig godt å lese gjennom alt det som står der. Da får man alt mulig allsidig belyst. Du kan lese om hva du vil — les om tro, les om kjærlighet, les om hva du vil — så får du det allsidig belyst, så kan du holde det sammen alt sammen. Da får du den riktige, bibelske forståelse av alt mulig.

Ja, der ser dere også at under prøvelser, står det en hel del skriftsteder. Og det er trengslene som virker prøvelser. Trengsler og prøvelser er noe av det nyttigste som finnes i hele kristenlivet, fordi alle de trengslene og alle de prøvelsene viser oss med fullkommen tydelighet, det overbeviser oss fullkomment om hvorledes det står til med oss. Når vi kommer i trengsler og prøvelser, da kommer det fram hvor mye vi har og hvor lite vi har, og hva vi ikke har. Vi blir fullkomment overbevist om vår sanne tilstand.

Slå opp på ordet vanskeligheter. Tell opp hvor mange skriftsteder det står om vanskeligheter. Er dere ferdige med å telle? — Det står ikke i hele boka! Det finnes ikke noe i Bibelen som heter vanskeligheter, ikke vanskelighet i entall engang. Ordet vanskelig står så vidt, men ikke vanskeligheter. Sannheten er altså den, at Gud sender oss ikke vanskeligheter. Vi kan si: Er ikke trengsler vanskeligheter da? Nei, langt ifra! Det er en hjelp til å se hvor — vi står. Vi blir prøvet, vi kommer i prøvelser. Er ikke det vanskeligheter? Nei, langt ifra! Det er bare hjelp, det er bare hjelp til å se hvordan det står til med oss. Allikevel så snakker folk om sine vanskeligheter. Noen har vanskeligheter med sin ektefelle, noen med broder den og noen med søster den, men det er noe man lager selv. Det eksisterer ikke andre vanskeligheter for noen av oss, uten dem vi lager selv, vi fabrikkerer vanskelighetene selv. Og det gjør vi ved å ta situasjonen vi kommer i, forkjært. Det er vår feil. Det er noe vi har laget. Det er jo ikke Gud som har laget det, at vi tar det forkjært. — Eller er det det? Er det Guds skyld at vi tar det forkjært? Nei, det er noe vi lager selv, ved at vi ikke tar det slik som Bibelen lærer oss — og Bibelen lærer oss i alle mulige slags situasjoner hvorledes det er Guds vilje at vi skal ta det. Og når vi gjør det, finnes det aldri vanskeligheter. Dere har vel ikke hørt meg tale mange ganger om mine vanskeligheter? Har dere tall på de gangene? Dere har aldri hørt snakk om mine vanskeligheter! Jeg har ingen! Men trengsler og prøvelser, det ser vi i Bibelordboka, det har vi i lange baner — og det bør oss gjennom mange trengsler å gå inn i Guds rike. Vi skal prøves grundig, grundig, grundig. Det som er uprøvet, det duger ikke. Selv i verden, i det materielle f.eks., alle materialer man bygger med, blir prøvet. Å lage noe av uprøvede materialer, det er jo rene galskapen. Guds ord er vår rettesnor! Du må ikke protestere og forsøke å finne noen bortforklaring på dette. Rikelig med trengsler og prøvelser, det er ett og det samme. Ingen vanskeligheter! Det kommer aldri vanskeligheter, men vi lager vanskeligheter selv. Når man da taler om sine vanskeligheter, så sier man om seg selv at man har tatt det forkjært, da sier man: Jeg har reagert galt, jeg har tatt det alldeles feilaktig. En er selv en slik «vanskelighetsfabrikk» — fabrikkerer vanskeligheter på løpende bånd.

La oss se i 2. Kor. 4, 16—18: «Derfor taper vi ikke motet, men om og vårt utvortes menneske går til grunne», (Det er ikke noe større å bry seg om det, det skal gå til grunne allikevel, før eller senere), «så fornyes dog det innvortes dag for dag.» Har du hørt noe så herlig! Vårt innvortes menneske fornyes dag for dag, mens vårt utvortes menneske går til grunne. Og så står det videre: «For vår trengsel,» det som vi skulle ha så mye av — «For vår trengsel», nå kommer det herlige ting: «som er kortvarig og lett.» Det finnes altså ikke langvarige trengsler. Det står det der. Våre trengsler de er kortvarige. At vi føler det som de er langvarige, det er vår feilaktige måte å reagere på. De er ikke langvarige, står det her, de er kortvarige. Vi må jo bøye oss for Guds ord. Selv om de varer i 30 år, så er det som ingen ting å regne mot evigheten — det er kortvarig, altså, etter Guds regnemåte. Det er meget givende å gjøre en sammenligning, så og så mange år, og så evigheten. Hvor mange ganger lengre er evigheten, tror du? Er du flink i regning? Nei, det kan ikke sammenlignes. Når vi ikke lever mer enn ca. 100 år, så er det som intet å regne. Det er ikke vi som skal forandre Bibelen, det er vi som skal forvandles etter det som står i Bibelen, ved å tro på det. Vi må gi opp alt hva vi selv synes og mener, det er bare dumhet alt sammen. Det eneste riktige er det som står i Bibelen.

«For vår trengsel, som er kortvarige, ja, det er ingen sak når den er så kortvarig, varer høyden i 100 år — og mere da: «og lett.» Ja, hva står det? Er det trykkfeil? Masse med trengsler og prøvelser, alt sammen er lett. Ja, men du kjenner det som tungt, du! Ja, det har du laget selv. Det har du fabrikkert selv, ved å ta det forkjært, ved ikke å tro på det som står her, men derimot trodd på hva du selv synes og føler. Det vi synes og føler er galt. Jeg kom på et uttrykk nå som sto i fysikkboka. Det sto at «det menneskelige legeme egner seg ikke som temperaturmåler!» Dertil har man termometer. Det er mange løyerlige historier om det der. Jeg husker J. O. Smith fortalte at det kom en tykk dame inn i kupeen, på toget hvor han satt. Hun var ordentlig drabelig kledd: «O, gid! nei, her var det varmt! Lukk opp vinduet,» sa hun. «Å, langt ifra», sa Smith, «her er det passelig.» — Det var jo varmt for henne. Hun laget det varmt med alt det hun hadde pakket på seg — og så mente hun at det var luften i kupéen som var så varm. — Det er fælt hvor elendige vi er! Driver og fabrikkerer vanskeligheter, og i og ved det så forkaster vi Guds ord, forkaster sannheten. Hun forkastet sannheten, det var ikke sant at det var så varmt, det var hun som hadde pakket seg inn i alt for mye.

«For vår trengsel», det var ikke en enkelt trengsel, det var alt sammen, alle våre trengsler, alle våre prøvelser er kortvarige, og alle sammen er lette — og ikke bare det, men alle sammen «virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål, såsom vi ikke har det synlige for øye, men det usynlige; for det synlige er timelig, men det usynlige evig.» Høres det vanskelig ut? — En evig fylde av herlighet i overmål på overmål! Høres det fælt ut? Ja, dette er sannheten! Alt annet er løgn! Vi skal gjengjelde ondt med godt, står det. Ja, det onde vi møter, det er altså trengselen, det er prøvelsen — og når jeg gjengjelder det med godt, så har jeg det trivelig, jeg stortrives! Da er jeg jo lykkelig, da er jeg jo overlykkelig — da har jeg reagert slik som Skriften sier. Men det vanligste er å holde på med hvor fælt det var det onde som ble gjort mot meg, hvor fryktelig det var, hvordan kan noen finne på slikt? — Det var jo ikke det som sto! Gjengjelde ondt med godt, sto det. Og det er ikke utrivelig å gjøre noe godt! Er det vel det? Nei! Det kaller man for vanskeligheter, når man møter noe ondt. Men de har jeg laget selv, altså, ved å ta det riv ruskende galt, ved å ta det stikk imot slik som det står skrevet. — En fabrikkerer vanskeligheter på løpende bånd når en tar det slik. Jeg for min del må si: Det finnes ikke vanskeligheter i mitt liv! Gjennom diverse ganger ti år, finnes ikke, har ikke hatt én vanskelighet. Og det betyr altså at jeg har fått nåde til å tro på det som står skrevet, og reagere slik som Skriften sier. Møte ondt og gjengjelde med godt! Da stortrives jeg! Da har jeg himmelen på jorden! — Og det kaller vi ikke vanskeligheter. Og hver gang så er det kortvarig, og hver gang er det lett. Tenk så trivelig som en har det. Man må slutte med den «vanskelighetsfabrikken». Man er fabrikkeier altså. Det er da en sørgelig slags fabrikk! Jeg tror ikke den gir noe større overskudd. — Det er jo ikke det fabrikkeiere driver med — å fabrikkere vanskeligheter? Nei, de fabrikkerer noe som lønner seg, noe som de kan tjene mange penger på.

Det er mangfoldige år siden, og helt i min grønne ungdom, som jeg avla det vitnesbyrdet, at hvis jeg var gift med det som menneskene overdrevent kaller for et troll, så skulle jeg stortrives sammen med trollet. Trivselen består ikke i at hun var trollete, men den består i at jeg gjengjeldte med godt — og det finnes ikke noe triveligere enn det. Jeg mente det bokstavelig talt, og har ment det hele tiden og mener det fremdeles. Det betyr ikke at man med overlegg går bort og frir til en trollete dame. Nei, men når jeg trodde det var en engel, og så var det et troll, ja, så er kunsten å ha det trivelig sammen med henne. Og jeg har lang erfaring blant vennene, temmelig lang og rik. Det er enkelte brødre som har såkalt trollete koner, og de går dukken på det, de greier det ikke, men det er noen få som greier det. Vi hadde et fabelaktig eksempel på det i Bergen for mange år siden, der var det en broder som greide det utmerket godt. Den kona var rett og slett full av djevelen, og det greide han ypperlig. Han døde først, og hun kom til ham på dødsleiet, på det aller siste, og spydde djevelskap utover ham, da han lå for døden, så ille var det. — Han greide det fullkomment. Men det er mange brødre som har gitt opp, gått dukken på det at de har en såkalt umulig kone. De har ikke trodd på det som vi leser her. Kortvarig og lett! — Og ikke bare det, men det bringer en evig fylde av herlighet i overmål på overmål, i svære mengder, når man reagerer riktig. Det kan ingen gjøre på noen annen måte enn å få en levende tro på Guds ord, men da må de lese riktig, de må ikke ha det så travelt, må grunne på det, må stanse opp for det, må fordype seg i det, og legge nøye merke til hva det står skrevet, og så tro på det som et lite barn. Det er så klart så klart, så jeg kan ikke få sagt det med så sterke ord som det er grunn til å bruke. Les selv, les i timevis på det ordet, les daglig på det! Legg et bokmerke der og les på det, les, les, og les igjen! — Kunsten er å se helt nøyaktig hva det står, snakke med seg selv om det inntil troen kommer. Annerledes sagt, med dagligdagse ord: Alt det som møter oss, er bare fordeler, bare inntekter! Vi blir rikere og rikere på herlighet, sto det, i overmål på overmål, når vi tror på det og retter oss etter det.

Vanskeligheter står ikke i Bibelen i det hele tatt, ikke vanskelighet i entall engang, men derimot står ordet vanskelig, og det er meget betegnende, for det vanskelige er å reagere riktig, det vanskelige er å tro det akkurat som det står. Men vanskeligheter som altså andre bringer, nei, det er ikke noe som heter det. Det er løgn, det er brutal løgn. Hva er det man da egentlig gjør ved sin vantro mot Ordet? Man plager seg selv, og så går det utover andre også, som ikke har full seier, og dem er det mange av! Man plager altså både seg selv og sine medmennesker! En er rett og slett en plageånd ved sin vantro, ved at man ikke leser nøye og tror nøyaktig som det står, for da får man det slik som det står. Det som står der, er sant — det er det samme hva du synes og mener og føler, og hva flertallet mener, ja, hva alle sammen mener, det som står skrevet, er sant! Basta! Der står sannheten!

«Derfor taper vi ikke motet, men om og vårt utvortes menneske går til grunne, så fornyes dog det innvortes», ikke en gang iblant, nei, — «dag for dag». «For», det er et begrunnelsesord, «For vår trengsel, som er kortvarig og lett, virker for oss en evig fylde av herlighet», og så i en veldig mengde: «i overmål på overmål», altså i svære, digre mengder virker det herlighet. Og det betyr altså, når man har det slik, at man stortrives i ett kjør, og at ikke noe som hender, ingen personer og ingen ting i det hele tatt, kan forstyrre at vi stortrives, nettopp fordi vi reagerer riktig, fordi vi tror på det som står, og lever deretter. Og det faller jo sammen med Rom. 8,28 også. Dersom vi elsker Gud, så samvirker alt, alt til vårt beste. Og det kan jo ingen være misfornøyd med, det kan jo ingen mislike, at alt samvirker til vårt beste, det kan da ikke være vanskelighet, det er jo ikke det vi kaller vanskeligheter. Er det det vi kaller vanskeligheter? Nei da, vanskeligheter det er de fillegreiene og ugreiene som vi lager selv — ved ikke å følge Ordet, ved ikke å ha levende tro på Ordet, slik at vi følger det. Så hjertelig tillykke med et liv uten noen som helst slags vanskeligheter, ikke en sjelden gang som en unntagelse engang — helt slutt, ferdig, opphørt, utryddet. Lykke til!

I alle fall så må enhver skjønne at hvis en kan ta det slik, da må det bli noe veldig herlig. Og lykke til med det alle sammen, hver eneste en, om han synes han er den største stymper som går i to sko, så er det fullt ut mulig. Det er det samme hvor gale vi har vært, hvor mye vanskeligheter og bråk vi har laget for oss selv og andre. Det spørs hvordan det ender. — Når enden er god, så er allting godt! sier et munnhell, og det er så sant som det er sagt. Det er jo slik som det ender, at det forblir — ikke slik som det har vært.